En rekke metall-legeringer og oksider samt enkelte organiske forbindelser viser superledning. Mer enn tusen uorganiske superledere er kjent. De mest kjente, og kommersielt viktige, legeringene er de med såkalt A15-(β-wolfram) struktur, for eksempel niob-germanium (Nb3Ge) med Tc = 23.2 K og niob-tinn (Nb3Sn) med Tc = 18.3 K. Før oppdagelsen av høytemperatur-superledere var den høyeste kritiske temperaturen kjent fra faste oppløselighetsfaser av denne typen.
Også enkle karbider, nitrider og oksider viser superledning, f.eks. MoC (Tc = 14.3 K), VN (Tc = 8.5 K) og TiO (Tc = 1.3 K). I 1960- og 1970-årene ble en rekke ternære superledende faser oppdaget, bl.a. chevrelfasene, for eksempel PbMo6S8 (Tc = 15.2 K). I 1980-årene markerte fremstillingen av en rekke kompliserte høytemperatur-superledere starten på en ny utvikling innen superlederforskning. Noe senere ble fenomenet oppdaget i visse forbindelser som inneholder molekylære former for karbon, C60. For eksempel har Rb2CsC60 Tc = 35 K. Påvisningen av superledning i MgB2 i 2001 med Tc = 39 K skapte mye oppmerksomhet i feltet.
Kuprater (kobberoksider) utgjør den viktigste stoffklassen innen høytemperatur-superledere. I kupratene har kobber et gjennomsnittlig (formelt) oksidasjonstrinn nær to. Bednorz og Müller beskrev 1986 høytemperatur-superledning i La2CuO4, hvor noe lantan var byttet ut med strontium. I 1987 ble YBa2Cu3O7 (også kalt YBCO eller 123) beskrevet, den første forbindelse med Tc (= 92 K) over flytende nitrogentemperatur. Høyeste verifiserte Tc ved normalt trykk er 134 K for kvikksølv-barium-kalsium-kobberoksid HgBa2Ca2Cu3O8.
Høytemperatur superledende kuprater har felles byggetrekk. Blant annet inneholder de todimensjonale sjikt av Cu–O-lag hvor kobber har nær plankvadratisk geometri. I en del tilfeller kan kobber ha pyramidal eller oktaedrisk koordinasjon. Sjiktene av et eller flere Cu–O-plan er atskilt ved en såkalt ladningsreservoar-blokk. Denne inneholder oksygen og basiske kationer som Ca, Sr, Ba, Tl eller Hg. Blokken vil påvirke elektrontilstanden i Cu–O-sjiktene. Ved kjemisk å modifisere ladningsbalansen i reservoarblokken gjennom substitusjon (for eksempel innføre et treverdig grunnstoff i stedet for et toverdig) eller reduksjon/oksidasjon (det vil si endring av oksygeninnholdet) vil optimale forhold for superledning i materialet kunne etableres. Et eksempel er YBa2Cu3O7–δ, der oksidert tilstand med δ = 0 er superledende mens redusert tilstand med δ = 1 er halvledende.
Frem til 2008 ble høy-temperatur superledere betraktet som synonymt med kuprater. Oppdagelsen av jern-baserte superledere som Sr0.5Sm0.5FeAsF og PrFeAsO0.89F0.11 endret på dette siden de fremviste en mye høyere kritisk temperatur (rundt Tc=50 K) enn vanlige superledere.
Den høyeste temperaturen hvor man har funnet at et materiale er superledende, er Tc=203 K. Dette ble i 2015 eksperimentelt observert i hydrogen sulfid (H2S) under et ekstremt høyt trykk på ca. 150 gigapascal. Temperaturen 203 K er bemerkelsesverdig fordi at det, i motsetning til andre superledere, er en temperatur som kan eksistere naturlig på jordens overflate. På Antarktis har det blitt målt temperaturer rundt 180 K i henholdsvis 1983 og 2010. Oppdagelsen er primært av fundamental fysisk interesse siden det ekstreme trykket gjør at praktiske applikasjoner med superledende hydrogen sulfid er umulige å oppnå.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.