kobbermalm

Kobber finnes i mange store malmforekomster med vidt forskjellig geologisk opptreden og dannelsesmåte. Etter dannelsesmåten kan de deles inn i fire hovedtyper:

1. magmatiske
2. hydrothermale
3. vulkansk-sedimentære malmer
4. sedimentære malmer

For nærmere forklaring, se malm.

I de tre første hovedtypene er kobberet skilt ut under ulike stadier av avkjøling og størkning av bergartssmelter (magma) i jordskorpen. I den fjerde typen er kobberet kjemisk utfelt på hav- eller sjøbunn, uten noen synlig vulkansk tilknytning eller medvirkning.

Magmatiske kobbernikkelmalmer er oftest av prekambrisk alder med ujevn global fordeling. Viktigst er forekomster ved Sudbury i Canada, i Australia, og i Russland, blant annet på Kola.

Det finnes mange små, nedlagte forekomster i Norge. Størst av disse er Flåt nikkelgruver i Evje.

I hydrothermale kobbermalmer er kobberet er «kokt» ut av sure, granittiske bergartsmelter og avsatt i små sprekker og årer. Når store bergartsvolum gjennomsettes av et nettverk av slike årer, taler man om de såkalte «porphyry copper»-forekomstene. Disse er spesielt utbredt i Stillehavsregionen, særlig i et belte langs vestkysten av Sør- og Nord-Amerika.

Malmtypen står for en vesentlig del av verdens kobberproduksjon og -reserver. De fleste av disse er dannet i tertiær, dvs. av relativt ung alder.

Vulkansk-sedimentære malmer er utfelt direkte fra varme kilder på havbunnen. Forekomstene er gjerne svovelrike og består ofte av massiv svovelkis, samt en del kobberkis og sinkblende. Typen er globalt utbredt, også i tid.

De største enkeltforekomstene ligger i Huelvadistriktet i Spania og tilgrensende områder av Portugal, med drift tilbake i romersk tid.

Mange av de gamle og tradisjonsrike bergverkene i Norge har hatt denne malmtypen som reservegrunnlag, blant annetVigsnes Kobberverk på Karmøy, Folldal Verk, Løkken Gruve (Orkla), Røros Kobberverk, Grong Gruber og Sulitjelma Gruber.

Rene sedimentære kobbermalmer finnes i enkelte meget store felter med vid utbredelse; mange store og rike forekomster av senprekambrisk alder ligger som perler på en snor i det «Sentral-Afrikanske Kobberbelte» i Zambia og Kongo.

I Europa finner vi den noenlunde tilsvarende, men fattigere Kupferschiefer (jfr. kobberskifer). Denne er dannet i permtiden, og har meget stor utbredelse i Tyskland og Polen.