Sulitjelma Gruber

Første malmfunn ble gjort i 1858 av samen Mons Andreas Petersen (1829–1886), mest kjent som «Mons Petter». På 1870-tallet ble det gjennomført sporadisk undersøkelsesdrift. I 1886 ble forekomsten overtatt av den svenske forretningsmannen konsul Nils Persson, som søkte råstoff til sin svovelsyre- og superfosfatfabrikk i Helsingborg. Gruvedrift på svovelkis (pyritt) ble satt i gang i 1887.

Sulitelma Aktiebolag ble stiftet i 1891. Det ble i 1933 omdannet til et norsk aksjeselskap, Sulitjelma Gruber A/S.

I 1965 overtok industrikonsernet Elektrokemisk (Elkem) aksjemajoriteten. Elkem hadde en betydelig gruvedivisjon med Skorovas, Grong og Sulitjelma, men prisnedgang på kis førte til dårlig lønnsomhet for gruvedriften. Sammenbrudd i svovelkismarkedet på 1970-tallet og prisfall på kobber forverret situasjonen. Da driftskonsesjonen gikk ut i 1983, overtok staten under navnet Sulitjelma Bergverk A/S. Driften opphørte i 1991.

Feltet har forskjellige malmtyper. Massiv svovelkisrik malm med kobberkis, magnetkis, sinkblende og blyglans utgjør minst 80 prosent av den totale sulfidmassen. De 25 kjente malmforekomstene inneholdt en total sulfidmasse på cirka 35 millioner tonn.

Malmforekomstene danner flate, store linser på opptil drøyt én kilometers lengde og 200–300 meters bredde, med vanlig mektighet på 1,5–2,5 meter. Driften foregikk på flere sider av Langvatnet (127 meter over havet), med uttak ned til cirka 400 meter under havets nivå.

Sulitelma AB ble etter en storstilt utbygging et av Norges største bergverk, sammen med A/S Sydvaranger og Orkla Grube-AB. I 1913 nådde arbeidsstyrken sitt maksimale med 1737 ansatte.

Foruten stykk-kis og konsentrater, ble kobber framstilt i ei lokal smeltehytte, nedlagt i 1987. Blisterkobber med 99 prosent Cu inneholdt små mengder gull og sølv, 600 gram sølv og 8 gram gull per tonn.

Totalt ble det fra 18 forekomster brutt om lag 26 millioner tonn råmalm med 470 000 tonn kobber, 5 320 000 tonn svovel og 215 000 tonn sink. Det er nedlagt anslagsvis 75 000 årsverk i bedriften, landets fjerde største bergverk gjennom tidene målt i arbeidsinnsats.

Det tidlige gruvesamfunnet var preget av et konfliktfylt forhold mellom bedriftsledelse og arbeidere. Flere arbeidskonflikter, blant annet om retten til å organisere seg, kulminerte med et massemøte på Langvatnisen i 1907. 13 fagforeninger dannet Sulitjelma arbeiderorganisasjon og forhandlet fram en tariffavtale. I tillegg til åttetimersdag krevde foreningene stans i innførsel av sprit og etablering av samvirkelag.

Sulitjelma var et sterkt klassedelt samfunn. Forskjellige sosiale sjikt fikk egne boligområder. Verket sto for ulike samfunnsfunksjoner. Bygningsmassen, hvorav mye er bevart, vitner om en utpreget «company town».

Arbeiderforhold, konflikter og den dramatiske aksjonen er framstilt i Dag Skogheims roman «Sulis» (1980) og i filmen «Sulis 1907» (2023, regi Nils Gaup).

Den avsidesliggende gruvebyen var avhengig av forbindelse med isfri havn. Transport foregikk med slepebåter og prammer på innsjøene Nedrevatn og Øvrevatn fra Finneid i Skjerstadfjorden til Sjønstå. Herfra gikk den første jernbanen til Hellarmo, deretter ny lektertransport med dampbåt over Langvatnet til Sulitjelma. Jernbanen ble ombygd til helårsdrift i 1915 og forlenget til Fagerli, og i 1957 til utskipningshavna i Finneid. Jernbanen ble i 1972 avløst av vei, som i hovedsak følger jernbanetraseen.

Tiltak mot forurensing har vært et tema etter nedleggelsen, her som ved andre kisgruver.

Rettighetshaver har etter driftsstansen vært Sulitjelma Mineral AS. Med økte metallpriser arbeider Nye Sulitjelma Gruver AS fra 2011 med planer om oppstart av ny drift på kobber og sink. Driftsstart vil være avhengig av betydelige investeringer, driftskonsesjon og utslippstillatelse for avgang fra oppredningsverket til Langvatnet.

Sulitjelma gruver er et kulturminne etter et av landets største industrielle bergverk. Kulturminnet består av gruver, ulike verksteder og verksbygninger, og boligmiljøer med boligtyper fra forskjellige utbyggingsperioder.

I Fagerli er ruinen etter den eldste smeltehytta (1899) viktigste kulturminne. Ved siden av den og kraftstasjonen (1893) holder Sulitjelma gruvemuseum til, en avdeling av Nordlandsmuseet. Museet driver Sulitjelma besøksgruve.

Jakobsbakken har rester av gruve- og daganlegg. Boligområdet er godt bevart. Arbeiderbrakker er istandsatt og i bruk som fritidsboliger. Her ligger dessuten verksbygninger som stall, kontor, verksted, bad, stigerbolig, skolebygninger, lærerbolig, samvirkelag og et tidligere lasarett.

Til kulturminnet hører et bedriftsarkiv (Arkiv i Nordland), fotosamling, gjenstandssamling og et rikt tilfang på immateriell kulturarv innsamlet av gruvemuseet.

• Sulitjelma
• bergverksdrift i Norge
• norsk bergindustrihistorie

• Evjen, Bjørg (2014): Fra kobbereventyr til marmorby: Fauske kommune 100 år
• Berg, Bjørn Ivar (red.) (2016): Bergverk i Norge: Kulturminner og historie. Fagbokforlaget
• Skogheim, Dag (1980): Sulis. Tiden Norsk Forlag