bergverksdrift

Bergverksdrift er en av de eldste næringsveier og ble drevet av egypterne og assyrerne flere tusen år før Kristus. I Mosebøkene omtales gull, sølv, kobber, tinn, bly og jern. Det er sannsynlig at den første bergverksdrift bestod i å utvinne og nedsmelte sølv som forekom i naturen i gedigen tilstand.

Allerede tidlig lærte man imidlertid å fremstille kobber, tinn og bly som var bundet som oksider og sulfider. Det gamle Athen hadde en betydelig bergverksdrift, særlig under Themistokles. Romerne drev mange gruver i erobrede områder, men disse forfalt ved Romerrikets undergang. Fra 1500-tallet og frem til 1800-tallet var tyskerne de ledende bergfolk. Fra den industrielle revolusjon i England, som innledet maskinalderen, gikk bergverksdriften voldsomt fremover i de fleste siviliserte land, og stormaktene startet snart bergverksdrift i sine rike kolonier.

Alle er på en eller annen måte avhengig av bergverksdriftens produkter. Til å begynne med var det bare kull og et fåtall metaller som ble produsert, men nå er det over 100 mineralske råstoffer som nyttes i industrien. Produksjonsmengden har også økt enormt. I de siste hundre år er det tatt ut mer råstoffer enn i menneskehetens hele tidligere historie, f.eks. har jernproduksjonen økt 100 ganger og kobberproduksjonen 60 ganger.

Bergrett omfatter rettsregler som angår bergverksdrift og retten til metaller, ertser og nyttige mineraler. Den norske lov om bergverk er av 30. juni 1972. 1. januar 2010 trådte ny lov om erverv og utvinning av mineralressurser (Mineralloven) i kraft. Denne erstatter også tidligere særlover om kalkstensforekomster, kvartsforekomster og ikke mutbare mineralske forekomster.

Etter prinsippet om bergfrihet har enhver rett til å søke etter (skjerpe), mute og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen aller andres grunn. Denne rett tilkommer norske borgere og foretak. Som følge av EØS-avtalen er Bergloven av 1972 per 1. jan. 1994 endret slik at statsborgere og foretak hjemmehørende i EØS-land har samme rett. Øvrige lands statsborgere eller foretak kan bare utøve denne rett i den utstrekning slik rett blir meddelt ved konsesjonslov av 14. desember 1917.

Etter bergretten tilfaller følgelig metallene og ertsene den første finner. Dette beror på den oppfatning at metallene og ertsene tilhører staten, men staten har gitt dem til første finner hvis han følger lovens forskrifter. Mutbare mineraler (statens mineraler) er metaller med densitet 5 g/cm³ eller høyere og malmer av slike metaller, metallene titan og arsen og malmer av disse metaller, pyrrhotitt (magnetkis) og pyritt (svovelkis). Myr- og sjømalm og alluvialt gull er ikke mutbare, men tilhører grunneier (grunneiers mineraler). Det samme gjelder naturstein (blokkstein og skifer), industrimineraler (f.eks. olivin, kvarts, nefelin, feltspat, kalkstein og talk), samt sand, grus og pukk.

Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av mutbart mineral i et område, må begjære muting hos bergmesteren (se Direktoratet for mineralforvaltning). Området skal ha form av en rettvinklet firkant og kan ikke være større enn 300 000 m² og den lengste side ikke lenger enn 1200 m. Mutingsretten faller bort etter sju år hvis det ikke innen den tid er sendt inn søknad om utmål. Muteren kan kreve utmål dersom han sannsynliggjør at forekomsten har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet eller at den kan antas å være, eller innen rimelig tid bli, drivverdig. Blir søknad om utmål innvilget, skal det holdes utmålsforretning, som regel med befaring av utmålsområdet.

For å beholde sin rett etter mutings- og utmålsbrev, må innehaveren betale en årlig avgift til staten. Den betales til bergmesteren forskuddsvis innen 2. januar. Utmålshaveren har rett til å bryte ut og nyttiggjøre seg alle mutbare mineraler i området og dessuten de ikke mutbare mineraler som må brytes ut for at man skal kunne nyttiggjøre seg de mutbare hovedprodukter. Det siste gjelder likevel ikke hvis de mineraler som ikke er mutbare, forekommer i slik mengde og form at de kan gjøres til gjenstand for egen utnyttelse. Utmålshaveren kan kreve avstått grunn og rettigheter som han trenger for gruvedrift. Gruveeieren plikter å betale til eieren av grunnen en årlig avgift på 1 promille av verdien av alt som gruveeieren bryter ut og nyttiggjør seg. Avgift betales ikke for de to første år gruven er i drift. Avgiften for det enkelte år forfaller til betaling den 1. mars i det følgende år.

• Bergverksdrift i Norge

• Direktoratet for mineralforvaltning
• Mineralloven (Lovdata)
• Forskrift om bergverksordning på Svalbard (Lovdata)