Kunnskapene om de germanske stammene er fragmentariske. I sine bøker om Gallerkrigen forteller Caesar om de stammene han møtte ved Rhinen. Tacitus' skrift Germania fra cirka år 100 evt. inneholder detaljerte opplysninger om religion, sosial lagdeling, levekår og styringsorganer hos en rekke stammer. Disse kildene er imidlertid problematiske, fordi de blander beskrivelser av reelle forhold med romerske stereotyper, misforståelser og direkte fabrikasjoner. Arkeologiske spor kan fortelle en god del om germanernes materielle kultur og hjelpe til å avgjøre troverdigheten til de skriftlige kildene. Enkelte stammers lover (særlig frankernes, burgundernes og angelsaksernes) ble skrevet ned tidlig i middelalderen. Det finnes også en del overlevert germansk folkediktning.
Germanerne levde i patriarkalske ættesamfunn. Stammen bestod først og fremst av de frie, nemlig de som hadde råd til, og også plikt til, å stille som soldater, og som hadde politiske rettigheter, blant annet til å vedta å gå til krig. På toppen av denne gruppen stod en adel, med ledende medlemmer av de fremste ættene. Under de frie stod de halvfrie, som var avhengige bønder, dessuten frigivne treller. Disse var personlig frie, men bundet til jorden de drev. Samfunnets tredje gruppe var trellene, som var krigsfanger, avkom etter treller, eller frie menn som hadde mistet friheten, for eksempel av økonomiske årsaker. Germanske kvinner ser ut til å ha hatt en relativt fri stilling sammenlignet med andre samfunn i samme periode, og de hadde blant annet ansvar for å styre gårdsdriften mens mennene var på hærtog.
Over tid ser det ut til at germanske samfunn endret seg slik at ætten ble mindre viktig og at lojalitetsbåndet mellom høvdinger og krigere ble av større betydning. Kjernen i stammen ble høvdingen og hans faste væpnede følge, comitatus. Dette peker frem mot middelalderens føydalisme.
Vi vet lite om germansk førkristen religion. Noen gudenavn er bevart, og offerskikker er kjent gjennom skriftlige kilder og arkeologiske funn. Enkelte gudeskikkelser kan spores fra romersk tid og fram til de norrøne middelalderkildene, så som Wothan (Odin) og kanskje Nerthus (Njord), men det er umulig å vite hvordan innholdet i religionen endret seg. Nerthus var for eksempel en gudinne, mens Njord var en mannlig guddom, selv om navnet sannsynligvis er det samme.
Germanernes skrift kalles runer. Runene var en alfabetskrift. Opprinnelsen er ukjent, men skriften var antagelig inspirert av gresk og/eller romersk skriftkultur, og bokstavene var egnet til å risse inn i tre og stein. De eldste kjente eksemplene er fra Skandinavia og går tilbake til de første århundrene av vår tidsregning. Det meste av de bevarte runematerialet er fra religiøse-, magiske- og minnetekster risset inn i steiner, men det finnes også runer risset for eksempel i redskaper, og skriftspråket har antagelig også blitt brukt til verdslige formål, for eksempel til å markere eierskap.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.