visigoter

Visigoter var en germansk folkegruppe som er kjent fra senantikken, folkevandringstiden og den tidlige middelalderen. Visigotene var den vestlige grenen av goterne. Den østlige grenen var ostrogotene.

Visigotene opptrer som egen gruppe i romerske kilder fra 300-tallet evt. De holdt til i dagens Ukraina og hadde delvis gått over til den arianske retningen av kristendommen som følge av misjonæren Ulfilas innsats. På 370-tallet var de under press fra huniske grupper som vandret vestover, og i 376 fikk de tillatelse av den romerske keiser Valens (364–378) til å krysse Donau og slå seg ned på Balkan som romernes forbundsfeller. Misforståelser og dårlig behandling førte til at visigotene gjorde opprør. I slaget ved Adrianopel (Edirne) beseiret de en stor romersk hær, og Valens falt. Disse hendelsene regnes gjerne som starten på folkevandringstiden.

Visigotene ble innvilget selvstyre og bosatte seg i Romerriket under ledelse av Alarik I. I årtiene som fulgte opptrådte de som romernes allierte i krigene mot hunerne og som aktører i romerske borgerkriger og maktkamper. Etter en massakre på germanske soldater i romerhæren i 408 erklærte Alarik krig og gikk inn i Italia. En langvarig beleiring av Roma endte med at byen ble erobret og plyndret i 410.

Etter Alariks død (410) forlot visigotene Italia. De grunnla et rike i Sør-Gallia og Hispania, som mot slutten av 400-tallet omfattet mesteparten av dagens Spania. De var viktige allierte for romerne i krigene mot hunerne. På begynnelsen av 500-tallet mistet visigotene landet nord for Garonne til frankerne, og visigoternes tyngdepunkt ble Pyrenéhalvøya der Toledo var deres hovedstad. På slutten av 500-tallet gikk de over til katolisismen, gotisk språk gikk ut av bruk og kulturen deres smeltet sammen med den romerske. Strid mellom stormennene (palatinene) på den ene siden og konge og kirke på den andre gjorde riket til et lett bytte for araberne (maurerne) som invaderte Spania og slo visigoterne avgjørende i 711.