Fedrelandslaget var en norsk politisk opplysnings- og propagandaorganisasjon. Det ble stiftet i 1925 på initiativ av ingeniør Joakim Lehmkuhl og under medvirkning av Christian Michelsen og Fridtjof Nansen.
Formålet var å skape grunnlaget for en nasjonal samlingspolitikk, med front mot den radikale sosialismen. Fedrelandslaget ble oppløst i 1940.
De økonomiske problemene i Norge i mellomkrigstiden skapte turbulens og ustabilitet på den politiske arena. Mellom 1920 og 1933 var det totalt 12 ulike regjeringer i Norge. Det gamle borgersamfunnet representert på Stortinget ved Høyre, Venstre, Frisinnede Venstre og fra 1920 også Bondepartiet klarte ikke å samarbeide mot den voksende arbeiderbevegelsen. Tidlig på 1920-tallet var Arbeiderpartiet fremdeles erklært revolusjonært, og flere fryktet at om partiet fikk makten, ville det bli marxistisk revolusjon i landet.
Joakim Lehmkuhl hadde studert i USA og var blitt svært fascinert av den rådende bedriftslære og organisasjonsteori som hadde blitt etablert etter teoriene til Frederick Winslow Taylor. Lehmkuhl mente at effektivisering og rasjonalisering også måtte implementeres i det norske samfunnet generelt for å kunne løse den økonomiske krisen, og han skrev en bok om det som utkom i 1920. Selv om boken Rationell Arbeidsledelse ble godt mottatt, ble det små endringer på den politiske arena. Lehmkuhl så dermed behovet for å opprette en nasjonal organisasjon som kunne tvinge frem samarbeid mellom de borgerlige partiene.
Lehmkuhl var sønn av tidligere statsråd Kristofer Lehmkuhl og nevø av tidligere statsminister Christian Michelsen og hadde dermed kontakter i høyere kretser som han utnyttet til fulle. I slutten av 1924 ble organisasjonen Fedrelandslaget grunnlagt (offisielt fra 1925). Stiftelsen ble gjort samtidig med et opprop i landets største aviser der over tusen kjente personer hadde erklært sin støtte til organisasjonens mål.
Det ble også avholdt store åpningsmøter i Oslo og Bergen der både Christian Michelsen og Fridtjof Nansen holdt taler. Joakim Lehmkuhl ble valgt til formann livet ut.
Årene 1925–1927 gikk med til å utbygge organisasjonen ved å opprette lokale og regionale kontorer. I denne perioden hadde ikke organisasjonen noen egen avis og spredte informasjonen gjennom dagsavisen Norges Fremtid. De arbeidet også i denne tiden med å få lovfestet at listeforbund mellom partiene skulle være tillatt.
Ved stortingsvalget i 1927 gikk Arbeiderpartiet voldsomt frem og var da det klart største partiet. Dette førte til at Ivar Lykkes koalisjonsregjering mellom Høyre og Frisinnede Venstre søkte avskjed ved stortingskonstitueringen i januar 1928. Kongen utnevnte deretter landets første arbeiderregjering, ledet av Christopher Hornsrud.
Selv om ikke denne regjeringen ble sittende mer enn to uker, skapte det sterk frykt i borgerlige kretser. Fedrelandslaget gikk inn i hva de selv kalte en tusen dagers valgkamp frem mot valget i 1930. Organisasjonen var her i sin viktigste og mest suksessrike periode. Lehmkuhl styrte en raskt voksende organisasjon, og i 1930 hadde Fedrelandslaget 100 000 medlemmer. Organisasjonen var svært synlig i valgkampen og holdt moderne møter med filmvisning og musikk.
Fedrelandslaget fant særlig sympati i Bondepartiet og Frisinnede folkeparti (tidligere Frisinnede venstre). Høyres stilling var noe skiftende, ofte skeptisk, og Venstre stilte seg stort sett avvisende. Arbeiderbevegelsen hevdet at organisasjonen var spiren til en fascistisk bevegelse, og bekjempet den. Fedrelandslaget drev på sin side en intens propagandavirksomhet mot Arbeiderpartiet, blant annet i ABC, som var organisasjonens hovedorgan fra 1932.
Valget i 1930 ble en seier for de borgerlige. Arbeiderpartiet gikk tilbake.
For Lehmkuhl ble det likevel ikke synlige endringer i samfunnet, og de borgerlige partiene viste fremdeles ingen interesse for å samarbeide. Lehmkuhl så særlig et behov for endringer etter at den økonomiske verdenskrisen i 1929 også rammet Norge. Et nytt skrift skrevet av Lehmkuhl og utgitt på Fedrelandslagets eget forlag, Norges vei (1933), var inspirert av blant annet president Franklin D. Roosevelts “New Deal” og la vekt på nasjonal planøkonomi og statlige tiltak. Dette ledet også Fedrelandslaget til i større grad å stå for en egen politikk, noe som også gjorde at de ved landsmøtet i 1933 åpnet for å stille lister ved valget i 1936.
Generelt gikk organisasjonen kraftig tilbake utover i 1930-årene. Delvis på grunn av utviklingen i moderat retning innenfor Arbeiderpartiet, og delvis på grunn av den tyskvennlige holdningen hos mange ledende menn i organisasjonen. En av disse var utenrikskronikøren Victor Mogens, som var formann fra 1935.
Fedrelandslaget deltok i blokkforhandlinger med Bondepartiet og Frisinnede Folkeparti i årene 1933–1936. Tanken var å smelte organisasjonene sammen for å opprette en nasjonal blokk. Nasjonal Samling deltok også i innledningsmøtene, men gled raskt ut siden de nektet å anse seg selv som et borgerlig parti. Blokkforhandlingene endte bare med en oppfordring om lokalt listesamarbeid.
Ved stortingsvalget i 1936 stilte Fedrelandslaget egne lister i et par distrikter og sammen med Frisinnede Folkeparti noen andre steder, men det oppnådde ikke å få noen valgt. I likhet med de andre politiske partiene ble Fedrelandslaget oppløst av Reichskommissar Terboven 25. september 1940, og det tok ikke opp igjen virksomheten etter frigjøringen.
Fedrelandslaget er blitt bedømt forskjellig i ettertid, blant annet er det blitt hevdet at laget hadde klare fascistiske trekk. Men selv om noen av medlemmene havnet i NS, var det langt fra å være et høyreekstremt parti, noe senere forskning har godtgjort. Lehmkuhl selv dro i 1940 til USA, der han ble en vellykket forretningsmann. Hans tanker om økonomisk politikk var svært moderne og minner om sider ved Arbeiderpartiets politikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.