New Deal

Kriseforståelsen hos Roosevelt og hans medarbeidere var at depresjonen i USA etter Wall Street-krakket i 1929 skyldtes overproduksjon kombinert med underkonsum, det vil si manglende kjøpekraft på grunn av ujevn inntektsfordeling. Roosevelt hadde nær kontakt med den britiske økonomen John Maynard Keynes, og mente at staten måtte ta en aktiv rolle for å komme ut av krisa. I tråd med dette synet var det viktig med statlige tiltak for å skaffe arbeiderne større inntekter og sikrere kår.

For å oppnå dette kom Roosevelt med tre typer tiltak – relief, recovery, reform: Nødhjelp for å berge dem som var hardest rammet av krisa, stimuleringstiltak for å få økonomien i gjenge og strukturelle endringer for å reformere samfunnet i tråd med målsettingen i New Deal, altså det å etablere en velfungerende økonomi og skape et mer rettferdig samfunn. Resultatet var en omfattende utbygging av statsmakta på føderalt nivå. Det var likevel snakk om reform heller enn revolusjon; New Deal skulle berge kapitalisme, også fra kapitalister som ikke forsto sitt eget beste.

New Deal var en populær politikk, spesielt i Roosevelts første periode, men politikken var også svært kontroversiell. Opposisjonen mot New Deal kom fra ulike hold. Den formelle, partipolitiske opposisjonen var ikke samlet i Det republikanske partiet, men besto av konservative fløyer hos sørstatsdemokrater og tradisjonelle, næringslivsvennlige republikanere i nord. Mange republikanere i Midtvesten og det vestlige USA støttet nemlig Roosevelts politikk. Den utenomparlamentariske opposisjonen kom fra den populistiske venstresida, blant annet hos senator Huey Long fra Louisiana, som startet en bevegelse med krav om en radikal omfordeling av rikdommen i USA. Høyesterett var tradisjonelt en sterk forsvarer av privat eiendom, og utgjorde en juridisk opposisjon til New Deal.

Det var opplagte grunner til motstanden mot Roosevelts politikk. Venstresida hevdet at New Deal ikke gikk langt nok, og for noen samfunnsgrupper stemte det. Afroamerikanere og kvinner ble diskriminert under tiltakene i New Deal, og de mange arbeiderne innen jordbruk og husarbeid ble ikke omfattet av reformene i arbeidslivet. Venstrekritikken fikk blod på tann da Roosevelt etter valget i 1936 prioriterte å balansere budsjettet og kuttet bevilgninger til krisetiltakene. Sammen med skatteøkninger førte politikken til en økonomisk nedgang i 1937–1938, kjent som Roosevelt-resesjonen, med kraftig fall i produksjon og høy arbeidsledighet. De konservative syntes derimot at New Deal hadde gått for langt i å gripe inn i økonomien, og fikk støtte for det fra høyesterett som i 1935 erklærte deler av NRA og jordbruksloven for grunnlovsstridig. For høyesterettsdommerne var New Deal et drastisk brudd på spillereglene i arbeidslivet slik retten tolket grunnloven.

Mens noen av Roosevelts mottrekk mot opposisjonen var vellykkede, var andre nærmest katastrofale. Reformene i den andre New Deal var med på å dempe kritikken fra venstre, og Wagner-loven skaffet New Deal mange lojale støttespillere fra den nye, relativt radikale fagorganisasjonen, Congress of Industrial Workers (CIO). Roosevelt prøvde seg på utrenskinger innad i partiet for å få fjernet demokrater som var kritiske til New Deal, men uten å oppnå målet. Roosevelts forsøk på å endre sammensettingen i høyesterett, kjent som court packing, for å få gjennom politikken var også mislykket. Begge utspill styrket heller opposisjonen mot New Deal.

Sjøl om opposisjonen bidro til å hindre en videre utbygging av velferdsstaten som for eksempel i helsepolitikken, opplevde New Deal også suksess i andre del av 1930-åra. Høyesterett snudde om og tok til å støtte reformene, som folketrygden og Wagner-loven. Så seint som i 1937–1938 kom det lovgivning om boligstøtte og offentlig boligbygging, samt en lov som garanterte minstelønn og regulerte arbeidstida. En omarbeidet jordbrukslov som var i samsvar med grunnloven ble også vedtatt.

Stagnasjonen i reformpolitikken skyldes ikke bare politisk motstand mot New Deal. Roosevelt, delvis på grunn av opposisjonen, ble også langt mer opptatt av internasjonal politikk. Roosevelt var en ekte tilhenger av internasjonalisme, og var lenge bekymret over framveksten av fascismen. Siden slutten av 1930-åra tok han til å bruke sin politiske kapital på å kjempe mot fascismen heller enn å videreutvikle New Deal. Men det var ikke nødvendigvis en motsetning mellom krisepolitikk og utenrikspolitikk. Målsettingene om å gjenreise økonomien og redusere sosial ulikhet i New Deal ble i stor grad oppnådd under andre verdenskrig, der staten var primus motor i utviklingen.

New Deal lyktes i å hjelpe millioner av amerikanere, bedrifter og gårdsbruk under krisa i 1930-åra, men klarte aldri å gjenreise økonomien. Det var USAs deltaking i andre verdenskrig som sørget for det. New Deal var en inspirasjon for krisepolitikken i Europa, men klarte ikke å få på plass en velferdsstat av sammen kaliber som i Nord-Europa. Likevel kom det på plass permanente reformer som skapte et sosialt sikkerhetsnett som kunne utvikles videre, slik som under president Lyndon B. Johnson (1963–1969). Tendensen til føderal innblanding i næringslivet gjennom samarbeid og statlig regulering viste seg også å ha varig betydning. Statens aktive rolle i samfunnet ble forsterket under andre verdenskrig og fortsatte under den kalde krigen.

Men New Deal handlet ikke bare om økonomi og sosialpolitikk. Det var i like stor grad et politisk prosjekt som ga det demokratiske partiet en ny og framtidsrettet retning, og skapte et nytt grunnfjell av velgere. New Deal-politikken var opphavet til en mektig politisk blokk som i hovedsak styrte USAs politikk fra Roosevelts tiltredelse i 1933 og fram til republikanernes politiske tilbakekomst som startet med valget av Ronald Reagan i 1980.

• USAs historie: New Deal-politikken
• Franklin D. Roosevelt
• Presidenter i USA
• USAs politiske system