fascisme

I sitt essay «Il fascismo eterno» eller Den evige fascismen fra 1995 definerer den italienske forfatteren og semiotikeren Umberto Eco fascisme som et allmennmennskelig og ikke som et spesifikt italiensk fenomen. Med andre ord er fascismen i Italia kun et spesifikt uttrykk for et fenomen som har eksistert i mange samfunn og tidsepoker, og som kan komme til uttrykk på til dels svært ulike måter avhengig av tid og sted.

I følge Eco består den evige fascismen av fjorten internt motsetningsfylte ideer, som for eksempel en avvisning av nylige endringer i samfunnet og et ønske om å gå tilbake til en enklere eller bedre tid for samfunnet eller nasjonen. Den inneholder også en dyrking av sterke, autoritære ledere og en form for maskulinitet som legger vekt på vold og militarisme, fysisk styrke, handlekraft og bruk av makt. Fascismen er slik sett først og fremst en motsetning til demokratiet og menneskerettighetene, og til tanken om alle menneskers likeverd.

Med denne og lignende forståelser som utgangspunkt har politikere i det tjueførste århundret, som for eksempel Vladimir Putin og Donald Trump, blitt omtalt som fascister. De kan slik oppfattes som fascister, ikke fordi de ønsker å innføre et politisk og økonomisk system som ligner mye på fascismen i mellomkrigstidens Italia, men fordi de står for mer generelle holdninger og verdier, blant annet autoritære og antidemokratiske ideer, som gjør at de av enkelte omtales som eksponenter for fascisme i en utvidet og generell forstand.

Kritikerne av denne begrepsutvidelsen legger til grunn at denne forståelsen står i fare for å gjøre fascisme til en svært bred kategori, en samlebetegnelse på alle slags antidemokratiske og autoritære ideer. Disse kritikerne ønsker å beholde fascisme som et navn på ideer som i sterkere grad minner om den opprinnelige fascismen i mellomkrigstidens Italia, og som kan oppfattes som nyfascisme eller et forsøk på å vekke til live igjen denne opprinnelige fascismen.

Den italienske fascismens ideologi og samfunnssyn

De fascistiske ideologene i Italia forsto samfunnet på en organisk og sosialdarwinistisk måte, blant annet Giovanni Gentile, Alfredo Rocco og Benito Mussolini selv.

Individene kan ifølge dem ikke forstås uavhengig av samfunnet. Mennesker får bare plass og mening gjennom sin rolle i det større samfunnsfellesskapet, spesielt det nasjonale fellesskapet. Dette kaller man gjerne det organiske samfunnssynet.

Samfunnet utvikler seg gjennom kamp, også som en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever og fortjener derfor å overleve. Dette er tankegods som kan finnes i sosialdarwinismen, og som bygger på en misforstått anvendelse av Charles Darwins utviklingslære på samfunnsnivå.

Ser man det organiske og det sosialdarwinistiske i sammenheng, får man det fascistiske synet på at den nasjonen som, gjennom staten, skal overleve, må mobilisere alle til felles og samstemt innsats. Statens oppgave er derfor å omdanne ulike organisasjoner og samfunnsklasser til deler av et altomfattende fellesskap.

Målet var dannelsen av en korporativ stat der ulike bransjer samarbeidet om å styrke staten og det nasjonale fellesskapet. Individuelle borgere skulle underordnes dette fellesskapet, og det skulle derfor ikke lenger være behov for en klassekamp mellom arbeidere og kapitaleiere. Ved at arbeidstakere og arbeidsgivere var organisert i de samme korporasjonene, skulle deres samfunnsmessige rolle bli tydeligere for dem og klassemotsetningene mindre fremtredende.

Videre het det seg at dersom nasjonen skulle bli sterk, kunne den ikke tillate at den enkelte borger var fri og utviklet seg utenfor eller på tvers av nasjonen, eller at det oppsto fellesskap som bare omfattet deler av nasjonen. Staten måtte dermed være villig til å bruke makt overfor sine borgere på ethvert område. Staten kunne heller ikke være en arena for uenighet eller debatt og måtte derfor være styrt av én samlende fører eller diktator.

Positiv og engasjert oppslutning om staten og dens ledere kan imidlertid ikke skapes utelukkende gjennom bruk av makt og skremsler. De italienske fascistiske teoretikerne la derfor vekt på nasjonal kultur, åndelige verdier og bruk av myter, symboler, massemønstringer og annet som kunne skape nasjonal begeistring og en følelse av fellesskap.

Mussolini var i tillegg en av svært få som brukte betegnelsen «totalitær» som en positivt ladet betegnelse på sitt eget samfunnssyn. Mens andre statsledere som har blitt omtalt som totalitære har avvist denne betegnelsen, omfavnet altså Mussolini denne betegnelsen som en beskrivelse av sitt eget styre.

Betegnelsen er avledet av fasci, det italienske ordet for sammenslutning eller forbund. Mussolini og hans tilhengere dannet først et kampforbund med navnet fasci di combattimento.

Betegnelsen har sammenheng med det romerske fasces, som betegner et sammenbundet knippe av tynne trestokker med en øks i midten. I Romerriket ble et slikt knippe brukt som symbol for autoriteten til høytstående embetsmenn.

Fascistene brukte dette fasces-symbolet som et tegn på autoritet og samhold. Det samme symbolet har også vært brukt i andre sammenhenger som et symbol på statlig autoritet, blant annet i emblemene til det norske politiet.

• fascismen i Italia
• nyfascisme
• høyreekstremisme
• høyreradikalisme

• Artikkel om fascisme ved HL-senterets kunnskapsdatabase

• Dahl, Ottar (1996): Fra konsens til katastrofe: Kapitler av fascismens historie i Italia. Oslo: Universitetsforlaget
• Dahl, Ottar (1999): Syndicalism, Fascism and Post-Fascism in Italy 1900–1950. Oslo: Solum
• Griffin, Roger (1993): The Nature of Fascism. London: Routledge
• Griffin, Roger (2007): Fascism and Modernism: The Sense of a Beginning under Mussolini and Hitler. Basingstoke: Palgrave Macmillan
• Payne, Stanley G. (1996): A History of Fascism 1914–1945. London: Routledge