flatormer

Flatormer hører til de acoelomate dyr innen Protostomia. Flatormene deles i fire klasser:

• flimmerormer (Turbellaria)
• haptormark (Monogenea)
• ikter (Trematoda)
• bendelormer (Cestoda)

I tidligere litteratur ble haptormark også kalt monogene ikter. Nyere undersøkelser har vist at haptormark er mer i slekt med bendelormer enn med ikter, og den tidligere betegnelsen er derfor misvisende.

Flatormene er vanligvis temmelig flate, med flat bukside og litt hvelvet ryggside som går over i hverandre langs en temmelig skarp kant. I de fleste tilfeller kan man også skjelne mellom en forende som vender fremover i den vanlige bevegelsesretningen og en mer tilspisset bakende. Kroppsoverflaten (huden) er dannet av et enlaget epitel som har flimmerhår på overflaten. Hos parasittene kan epitelcellene ha en kraftig kutikula på overflaten.

I dyrerikets utvikling er dette de første dyrene med en ekte mesoderm. Under huden har de en hudmuskelsekk av kryssende fibre som ligger parallelt med hudoverflaten. Muskelfibre krysser også gjennom dyret i alle retninger og er godt forankret i hudlaget, så bevegeligheten og evnen til å endre kroppens form er svært stor.

Flatormer mangler kroppshule. Mellomrommene mellom de indre organene (tarmkanal, nervesystem, ekskresjons- og forplantningsorganer) er fylt opp av et bindevev eller parenkym med ganske store celler.

Flatormer er svært utbredt. De lever i ferskvann og saltvann, fra overflaten og ned til de største dyp. De lever også i våt jord, fuktig råtnende treverk, mellom myrplanter og så videre. De viser også alle overganger fra helt frittlevende arter (flimmerormer) gjennom tilfeldige eller leilighetsvise snyltere til rene parasitter (ikter og bendelormer).

Tarmkanalen er temmelig variabel i utforming. Den har bare én åpning, munnen, også er utførselsåpning for avføringen. Munnen fører inn i et oftest muskuløst svelg og videre inn i en fordøyende tarm. Denne er som oftest mer eller mindre forgrenet, men den kan også være ugrenet. Hos de mest spesialiserte tarmsnylterne, bendelormene, mangler tarmkanalen helt.

Respirasjonen foregår ved gassutveksling gjennom huden. Flatormene har heller ikke organer som sørger for sirkulasjon av kroppsvæsken. Ettersom de er så flate, spres stoffene hurtigere i kroppen.

Nervesystemet består vanligvis av to mer eller mindre utviklede nerveknuter (hjerneganglier) nær forenden av kroppen. Fra disse går det ut et forskjellig antall langsgående nervestrenger. Ofte er det to nervestrenger på buksiden av dyret som er sterkere utviklet. Fra nerveknutene og strengene går det ut finere nervetråder til alle deler av kroppen.

Frittlevende flatormer og flatormer som snylter utenpå andre dyr (ektoparasitter) har svært enkelt bygde, lysoppfattende sanseorganer eller øyne. Ofte er også sanseorganene samlet i forenden av dyret eller på et fremspring på hver side av forenden. Ofte er det også et par sansegroper her, som sannsynligvis står for den kjemiske sanseoppfatningen.

Hos mange arter siver avfallsstoffene direkte ut gjennom huden. Men mange arter har spesielle ekskresjonsorganer, såkalte protonefridier. De er et system av kanaler med flammeceller som gir sirkulasjon. Ekskresjonen fra parenkymet skjer gjennom kanalveggenes epitel. Kanalene samler seg til to hovedkanaler, en langs hver side av dyret, og hovedkanalene går sammen bak og munner ut i en åpning bak på kroppen.

Funksjonen av protonefridier er ikke helt klarlagt, men de skiller ut avfallsstoffer og bidrar til osmoregulering.

Forplantningsorganene er oftest hermafrodittiske og forholdsvis store. Likevel er kryssbefruktning det vanligste. Paringsorganer er som regel til stede, men har meget forskjellig bygning. Utførselskanaler er dannet av mesoderm.

Eggene er enkle eller sammensatte. I sammensatte egg føyes plommerike næringsceller, som kommer fra særskilte plommekjertler, til eggcellen etter at den er befruktet. Hele det sammensatte egget som dannes på denne måten, omgis med et kraftig skall. Eggene kan være forholdsvis store, tverrsnitt omkring én millimeter.

Fosterutviklingen kan ofte gå temmelig langt før egget legges. Eggene utvikler seg til små, flimmerkledde larver som må gjennomgå en innviklet forvandling (metamorfose) for å bli fullt utviklede flatormer.

• ormesykdommer
• virvelløse dyr

• Brusca, R. C. & Brusca, G. J. Invertebrates, 2nd Edition. 936 sider. Sinauer Asssociates, Massachusetts. (2002).
• Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfold. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010).
• Lokki, J. (red.) Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. 309 sider. (Oversatt til norsk ved Lauritz Sømme). Bertmark Norge. (2003).
• Pechenik, J.A. Biology of the invertebrates. 7th edition. 606 sider. McGrawHill. (2015).