bendelormer

De fleste høyere utviklede bendelormer har en lang, båndformet kropp som er oppdelt i ledd. Den fullt utviklede bendelormen er hvitaktig og uten øyne. Den fremste delen av kroppen (hodet, scolex) har sugeskåler.

Bak det lille hodet følger en kjede av ledd, såkalte proglottider, som er skilt fra hverandre med tverrgående furer. Antall ledd kan variere fra et par til flere tusen. Leddene dannes ved avsnøring fra bakre del av hodet. Derfor er de yngste leddene nærmest hodet, og de eldste og største bakerst. Felles for hodet og alle leddene er nervesystemet og ekskresjonsorganene.

Bendelorm fester seg til tarmveggen med sugeskålene, ofte også haker. Videre lever den av tarminnhold som suges opp gjennom overflaten.

Hvert ledd inneholder ett eller to fullstendige sett hermafrodittiske kjønnsorganer. Et modent ledd kan inneholde opptil 50 000 egg. De er innesluttet i et sterkt skall og er svært motstandsdyktige mot både inntørking, kulde og varme. For å utvikles videre, må eggene komme inn i tarmen hos et annet dyr, en «mellomvert». I tarmen hos andre dyr oppløses eggeskallet av dyrets magesaft slik at den lille bendelormlarven frigjøres og kommer ut i tarmen.

Larven er kuleformet med tre par haker i bakenden (en såkalt sekshakelarve, oncosphaera). Den borer seg gjennom tarmveggen slik at den kommer inn i blodårene. Med blodstrømmen blir den ført til leveren og videre til muskulaturen, og setter seg fast i bindevevet til en muskel eller et annet organ. Her kastes hakene av, og larven vokser hos de fleste ut til en blære, en såkalt blæreorm eller tinte (cysticercus).

Dersom mellomverten nå blir spist av et dyr som den voksne bendelormen har som endelig vert, blir blæreormen frigjort i vertens tarmkanal. Der utvikler den seg til en bendelorm. Om mellomverten ikke blir spist, forkalkes blæreormen og dør.

Mennesket er hovedvert for oksens bendelorm (Taenia saginata). Dette er den vanligste arten i menneskets tynntarm. Hodet er stort som et knappenålshode, og har kraftige sugeskåler, men ingen haker. Lengden når opptil 12 meter med 1000–2000 ledd. De modne leddene, hvor uterus har cirka 20 enkle sidegrener, er 18–20 millimeter lange og 5–7 millimeter brede. Blæreormen, cysticercus bovis, lever hos storfe, og mennesker får den i seg via oksekjøtt som ikke er tilstrekkelig kokt eller stekt.

• Les mer om oksens bendelorm.

Svinets bendelorm (Taenia solium) kan bli 2–3 meter lang, med flere hundre ledd. Hodet har både sugeskåler og en dobbelt hakekrans. Svinets bendelormen kan leve i menneskets tynntarm. Blæreormen (Cysticercus cellulosae) kan leve i leveren og det muskulære bindevev hos gris. Unntaksvis kan blæreorm av denne arten også utvikle seg i forskjellige organer hos mennesket.

I Norge er svinets bendelorm ikke funnet i gris, men den opptrer hyppig i Sør-Europa, Afrika, Asia og i Sør- og Mellom-Amerika. Man får den i seg via svinekjøtt som ikke er tilstrekkelig kokt eller stekt.

• Les mer om svinets bendelorm.

Hunden er hovedvert for flere viktige bendelormer. Kvesebendelorm (Taenia coenurus) blir om lag én meter lang. Dens blæreorm, kvesen (Coenurus cerebralis), finnes i nervesystemet hos drøvtyggere. Den kan slå seg ned i hjernen og gi ett trykk som gir opphav til tvangsbevegelser hos dyret. Det er særlig sau som angripes, og da kalles tilstanden ekte dreiesyke. Blæreormen blir her stor som et hønseegg. Fra veggen vokser det ut tallrike hodeanlegg, og alle disse utvikler seg til bendelormer når de kommer over i hundens tarmkanal.

Hundens treleddete bendelorm (Echinococcus granulosus)blir knapt 6 millimeter lang og har bare 3–4 ledd. Den kan finnes i stort antall i hundens tynntarm uten at hunden plages av det. Blæreormen kan finnes hos forskjellige pattedyr (særlig drøvtyggere), inklusive mennesker. Den sitter svært ofte i leveren, kan oppnå en diameter på 50 centimeter (vekt 20 kilo) og forårsaker ondartede svulster hos mennesker. Blæreormen, echinokokken, danner sekundære blærer i sitt indre ved knoppskyting. Disse danner igjen ofte tertiære blærer, og i veggene av de sekundære og tertiære blærene dannes tallrike hodeanlegg, slik at det av det ene egget kan utvikles flere tusen bendelormer. Veggen av primærblæren danner ingen hodeanlegg. Arten er meget sjelden i Norge, men har vært alminnelig på Island og hos gjeterfolk som tilbringer mye tid sammen med hundene sine. Renslighet i omgang med hunder nedsetter raskt infeksjonstilfellene.

• Les mer om hundens treleddete bendelorm.

Revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis) har rev som hovedvert, men også hunder og katter som spiser byttedyr infisert med parasitten kan opptre som hovedverter. Mellomvert er vanligvis smågnagere. Mennesker kan fungere som mellomvert hvis de får i seg egg. Det kan skje fra avføringen til kjæledyrene eller via vann, bær eller sopp hentet i områder hvor bendelormen forekommer.

I motsetning til hos blant annet hundens treleddete bendelorm vokser ikke blærestadiet hos revens dvergbendelorm til en vel avgrenset blære. Det vokser som en svulst som etter hvert erstatter det vevet den sitter i, og kan spre seg til andre organer. Dette gjør den vanskelig å fjerne ved kirurgi. Mennesker som er angrepet, merker sjelden symptomer før parasitten har gjort stor skade på indre organer.

Denne arten er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, og ble i 2000 påvist første gang i Skandinavia hos en rev i Danmark. Parasitten er også kjent på Svalbard.

• Les mer om revens dvergbendelorm.

Våre husdyr har også andre bendelormer som av og til kan finnes hos mennesker. Hundens og kattens bendelorm (Dipylidium caninum eller cucumerina) kan av og til forekomme, særlig hos barn. Blæreormstadiet lever i lopper.

Den lille musebendelormen (Hymenolepis nana) blir bare 10–20 millimeter lang, enda den har opptil 150 ledd. Denne kan også forekomme hos mennesker. Den har ikke vertskifte, så selvsmitte kan oppstå.

Diphyllobothrium latum hører til en slekt hvor hodet er kølleformet og noe flattrykt, så dets breddeplan står loddrett på leddenes. På hver smalside har hodet en dyp renne eller sugespalte, men mangler haker. Fullt utviklet lever den i tynntarmen hos mennesker, hund og rev. Den er vanlig i Finland, østersjølandene og Polen, Sibir og Japan. I Norge var den tidligere mer vanlig, men er nå bare påvist i Finnmark, bortsett fra ett enkelt tilfelle i Mjøstraktene. Hos denne arten finnes også plommekjertler som små blærer mellom testikkelblærene, kjønnsåpningen sitter på flaten av leddene, og uterus har en åpning, slik at eggene kommer ut i vertens tarm og blir ført ut med ekskrementene.

For å utvikle seg må egget komme i ferskvann. Den blir da til en kuleformet sekshakelarve med flimmerhår, coracidium. Blir denne spist av en vannloppe (krepsdyr), kaster den flimmerdrakten og vandrer ut i krepsdyrets kroppshule, hvor den blir til et langstrakt larvestadium, som kalles en procercoid. Den har fremdeles seks haker, som er festet til haleregionen. Spises så krepsen av en ferskvannsfisk (ørret, laks, gjedde, abbor, harr, røye med flere) utvikler larven seg i dens muskulatur til et plerocercoid, som har mistet krokene, men har fått sugespaltene i forenden. Den kan spre seg fra en fisk til en annen fisk som spiser den. Blir så endelig fisken spist av for eksempel et menneske uten å være godt kokt eller stekt, altså litt rå, utvikles den voksne bendelormen i tarmkanalen. Den kan også infisere hund eller katt.

I tynntarmen hos mennesker kan den av og til gi anemi. Det skyldes at bendelormen absorberer B-vitaminer som trengs for modning av blodcellene.

Flere andre bendelormarter, som ligner D. latum, har sine mellomvertstadier hos en rekke norske ferskvannsfisker. Larvene innkapsles i hvitgule cyster (fra risengryn- til valnøttstørrelse) på innvollene og bukveggen hos fisken, mens forskjellige fugler eller pattedyr er hovedverter. Flere av disse går også på mennesker.

• Les mer om Diphyllobothrium latum.