Bindevev forstås generelt som vev som støtter, beskytter, styrker, avstiver og binder organene sammen, derav navnet. Til denne vevsgruppen regnes løst og fast binde- og støttevev, samt benvev, bruskvev og visse typer bloddannende vev.
Bindevev finnes overalt i kroppen, i lærhuden og underhudsvevet, omkring blodkar og nerver, i sener, leddbånd og kapsler. Dessuten finnes det som et «grunnvev» som fyller mellomrommet mellom de øvrige vevene og vevsbestanddelene; det muliggjør innbyrdes bevegelse mellom organene og det beskytter mot støt utenfra. Bindevevet utvikles i fosterlivet fra det midtre kimblad (mesoderm), og er et viktig organsystem med en rekke ulike oppgaver. Det kan være et lager for fett, og kan dessuten inneholde celler (fagocytter) som beskytter kroppen mot infeksjoner forårsaket av bakterier og andre mikroorganismer. Siden det er et levende vev, inneholder det også blod- og lymfeårer for transport av normale stoffskifteprodukter.
Cellene i bindevev ligger ikke samlet, men spredd – jo mere spredd, desto løsere vev. Mellom cellene er det rikelig med intercellulærsubstans som cellene selv produserer og som består av bunter med proteinholdige kollagenfibre og elastiske fibre. Intercellulærsubstansen dannes av celler som kalles fibroblaster, som er de vanligste cellene i bindevevet. Fibrene ligger på kryss og tvers i en grunnsubstans dannet av karbohydrater og proteiner. De kollagene fibrene har stor strekkstyrke, men relativt liten elastisitet. De elastiske fibrene har – som navnet sier – stor elastisitet på grunn av deres innhold av proteinet elastin. Fibrene kan danne nettverk, for eksempel i huden eller i blodårenes vegg. Et annet protein som dannes av fibroblastene er fibrillin som også har betydning for bindevevets elastisitet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.