mennesket

Et av menneskets viktigste karaktertrekk er oppreist gange, noe dets stamfedre begynte med for over fire millioner år siden. Etter det ble armene frigjort fra å delta i bevegelsen av kroppen til stadig mer avanserte formål. I forbindelse med utviklingen av oppreist gange fikk foten en veldig særpreget form hos mennesket, med forkortede tær og stortåen som (i motsetning til alle andre nålevende primater) ikke er motstilt de andre tærne. Men også hånden er utviklet til et høyt differensiert teknisk og uttrykksbefordrende organ med veldig følsomme fingertupper og en stor og sterk tommel.

Et annet hovedkjennetegn hos mennesket er den store hjernen som har rundt en liter større volum enn hos de andre nålevende medlemmene av menneskefamilien (orangutanger, gorillaer, sjimpanser og dvergsjimpanser). Økningen i hjernevolum kom først etter at oppreist gange var utviklet. Det er samspillet mellom hånd og hjerne som i første rekke er grunnlaget for menneskets kulturskapende evne. Andre viktige utviklingstrekk hos mennesket er en delvis reduksjon av tyggeapparatet og ansiktsskjelettet, med omdannelse av snuten til et flatere ansikt, en utstikkende ytre nese og spiss hake, og en sterkt redusert kroppsbehåring. Vi har like mange kroppshår som en sjimpanse, men hårene er redusert i størrelse.

På grunn av hjernens raske vekst og hodets størrelse må menneskefosteret, for å kunne passere gjennom den kvinnelige bekkenåpningen, fødes på et forholdsvis lite utviklet stadium. Det nyfødte menneskebarnet er derfor ekstremt hjelpeløst og fullstendig avhengig av morens eller andre personers pleie og stell for å kunne overleve. En direkte følge av dette er menneskets lange barndom, som samtidig er en innlæringsfase for tallrike tekniske og høyere psykiske funksjoner, forhold som igjen er knyttet sammen med den høye utviklingen av hjernen.

Jegere og sankere brukes ofte som symbol på hvordan mennesket levde tidligere. Men leveviset deres i moderne tid sier antagelig ikke så mye om leveviset til tidlige Homo sapiens. Jegere og sankere som er studert de siste hundre årene har brukt avanserte våpenteknologier som sannsynligvis først ble utviklet helt mot slutten av eldre steinalder (slike som pil og bue, spydkastere (atlatl), harpuner, feller, fiskeredskaper, og tamhunder, altså sent i menneskets utvikling.

Mange jeger- og sankerfolk i vår tid har også tilhold i jordas mest ugjestmilde strøk, for eksempel i ørkener (australske aboriginere og afrikanske san-folk) eller i Arktis (særlig inuitter). Slike boforhold krever former for nomadisme i kombinasjon med systemer for «universelt slektskap», altså å inkludere alle mennesker man i praksis forholder seg til som en slags slektninger. Relasjonen bestemmer hvem som er mulige som ektemaker.

Det har imidlertid også eksistert jegere og sankere i strøk med så rike naturressurser at bofasthet i permanente landsbyer var mulig (for eksempel kwakiutl, haida og andre folkeslag langs nordvestkysten av Nord-Amerika). Fast brukte naturressurser gir fort opphav til slektskapssystemer som angir hvem som har rett til ressursene, og disse samfunnene var organiserte i internt rangerte og eksogame (patri- eller matrilineære) klaner.

Ekstensivt jordbruk betyr som regel svedjebruk, der områder ryddes og svis av for å tjene som hager eller åkere noen sesonger, og deretter blir lagt brakk i mange år før de tas i bruk på nytt. Slike samfunn finnes i de fleste deler av verden der jordbruk er mulig. I mange av dem er jordbruksarbeidet primært en oppgave for kvinnene, mens menn jakter, fisker eller kriger (i moderne tid er mange også lønnsarbeidere). Tradisjonelt er slike samfunn sosialt organisert på basis av slektskap, ofte med store klantilknyttete felleshus. Mange av de mest kjente matrilineære samfunn som antropologer har beskrevet hører til denne tilpasningstypen, for eksempel irokesere, hopier og trobriandere.

Noen hagebrukssamfunn i regnskogsområdene på Ny-Guinea (for eksempel fore og iatmul) og i Amazonas (for eksempel tukano og yukuna) er imidlertid patrilineære, til tross for at det lokale hagebruket også her drives av kvinnene. Nettopp i slike samfunn finnes det gjerne former for ritualisert fiendtlighet mellom kjønnene. Det kan for eksempel komme til uttrykk gjennom eksistensen av mannshus, hemmelige selskaper (for menn) og viktige overgangsriter for gutter i pubertetsalderen.

Med intensivt jordbruk menes jord som dyrkes permanent, enten på basis av irrigasjon, former for rotasjonsbruk (der parsellene periodevis brukes som beiteland), eller i moderne tid ved jevnlig tilførsel av kunstgjødsel. I historisk tid har det aller meste av slikt jordbruksland vært kontrollert av stater.

Selv om det nok har eksistert selvstendige slektskapsorganiserte samfunn med slik tilpasning, henger intensiveringen av jordbruket i de fleste regioner nært sammen med den skattleggingen som framveksten av spirende bysamfunn førte med seg. Befolkningen i disse (herskere, prester, håndverkere og så videre) produserte jo ikke mat selv, og var følgelig avhengige av en helt ny type sosial organisering som forente by og land, nemlig staten.

Det ser ut til at det var sumererne i Mesopotamia som på 3000-tallet fvt. skapte de aller første kongestyrte bystatene, men etter hvert vokste det fram irrigasjonsbaserte stater også i Egypt, ved Induselva (Pakistan), ved Huangelva (Kina), i Mexico (Olmek-sivilisasjonen), i Peru (Caral-Supe sivilisasjonen) og så videre. Et fellestrekk ved framveksten av slike såkalte opprinnelige (pristine) bystater synes dessuten å være at religionen endrer karakter: guder (og spesielt guden som den lokale kongens ættelinje identifiserer seg med) blir nå viktigere enn forfedre (se fedrekult) og naturånder.

Med noen unntak (spesielt hunden) er tamdyras opprinnelse nært knyttet til jordbrukets framvekst. De fleste tamdyra har sannsynligvis sin opprinnelse som (ubudne) invaderende gjester i de første jordbrukernes hager og åkere, men viste seg etter hvert som nyttige produsenter av kjøtt, melk og muskelkraft. Mange har sin opprinnelse i Midt-Østen/Vest-Asia (storfe, sau, geit, esel og gris), noen i Sør-Asia (indisk bøffel, zebu og høns), og noen få i Amerika (kalkun, alpakka).

Det ble snart en viktig oppgave for noen jordbrukere å vandre med sine dyreflokker mellom faste sesongbeiter (sommer- og vinterbeiter i Europa og Vest-Asia, tørke- og regntidsbeiter i Afrika). Denne tilpasningen kalles transhumance. Den tradisjonelle norske seterdriften er et eksempel, og det samme er afrikanske folk som nuere og dinkaer. Når slike grupper like ofte kalles nomader, er det fordi dyrene (og forflytningene med disse) har blitt viktigere enn det jordbruket de fortsatt opprettholder. Uansett, der det finnes jordbrukseiendom og/eller buskap som nedarves mellom generasjonene, er også ekteskapet ofte knyttet til kompensasjonsordninger som brudepris eller medgift.

I Midtøsten og Vest-Asia fantes det svært tidlig (fra før de første bystatenes tid) grupper som helt ga avkall på jordbruket og ble fedriftsnomader på heltid, ofte med store flokker og lange vandringsruter. Dette leveviset spredte seg også til Sentral-Asia hvor temming av hest og kamel dessuten åpnet nye muligheter for handel og krigføring (tidligst for indoeuropeere og dernest for skytere, hunere og mongoler). Selv om jordbrukere og fedriftsnomader som handelspartnere var gjensidig avhengige av hverandre, var de også i kronisk konflikt. I motsetning til jordbrukerne maktet imidlertid nomadene å bevare mye av sin selvstendighet i forhold både i forhold til tidlige bystater og til senere imperier og nasjonalstater. Spenningen mellom fastboende med deres stater på den ene siden og nomadenes med deres levevis på den andre, har preget den kulturelle utviklingen i Midtøsten siden (nomaden) Abraham brøt med den tidlige bystaten Ur for å finne landet (Kanaan) som han var lovet av sin gud. Denne spenningen er altså til stede som et hovedmotiv i selve grunnfortellingen til de tre verdensreligionene som har sitt utspring i dette området (jødedom, kristendom og islam).

Beduiner i arabiske land og basseri-stammen i Iran er eksempler på folkegrupper med nomadisk levevis i nåtida. Disse nomadene og mange andre, både i Asia og i Afrika, er sosialt organisert på basis av patrilineære ættelinjer og klaner. I Afrika fungerer slike slektskapsgrupper som regel eksogamt: man gifter seg ut av egen klan. I Midtøsten og Vest-Asia derimot foretrekker mange å gifte seg endogamt: helst innen egen klan og ættelinje og gjerne med et søskenbarn eller en tremenning.

Når jordbrukende folkeslag innordnes i stater og imperier mister de som regel den autonomien som henger sammen med og betinges av slektskapsmessig organisering. Enten de blir underlagt staten direkte, forskjellige godseiere, eller får noe eiendomsrett til jord og former for lokalt selvstyre i egne bygder eller landsbyer, omtales de nå helst bare i kraft av sitt virke som «bønder». Slik er det også i de framvoksende byene: også der identifiserer folk seg mest med sine ulike yrker eller funksjoner (som prester, soldater, ulike kategorier håndverk og så videre). Ofte vil slike yrkesbaserte identiteter være innordnet en hierarkisk lagdeling av samfunnet i kaster, stender eller liknende. Slike identiteter vil ofte nedarves fra én generasjon til den neste, og mennesker i de ulike samfunnslagene vil ofte tilstrebe å finne en ektemake fra samme yrkeskategori eller samfunnslag som dem selv.

De første byene representerte en helt ny type bosetningsform, med mange mennesker boende tett sammen på små områder. Gradvis ble byene flere og noen av dem større, og etter hvert som tidlige bystater ble slukt av ekspanderende kongeriker og imperier, ble noen byer veldig store. Likevel har de fleste byer en grunnleggende lik struktur: Byboere er som regel bosatt i ulike kvarterer eller bydeler ordnet rundt en sentral del med byggverk som tjener religiøse (templer), politiske (palasser, forsamlingshus) og økonomiske (markeder) funksjoner.

Det var i slike urbane miljøer at det etter hvert vokste fram kulter av mer universalistisk type, det vil si bevegelser som kunne gi sine tilhengere en følelse av tilknytning og identitet på tvers av lokale symboler og politiske grenser. Noen av disse ble etter hvert til det vi i dag kjenner som de store verdensreligionene (konfutsianisme, hinduisme, buddhisme, kristendom, islam og så videre). Alle disse religionene henviser sine tilhengere til ulike sett av leveregler på etisk grunnlag, blant annet med hensyn til matkultur, kjønnsliv og familieliv. De fleste menneskelige kulturer og atferdsmønstre i ulike deler av verden har i ettertid vært sterkt preget av disse religionenes innflytelse. Imperiale herskere som mente at deres imperier også var eller burde bli universelle og evige, måtte på ulike måter forholde seg til disse religionene. Det gjorde de enten ved å omfavne én av dem helt og holdent eller, alternativt, å akseptere alle på betingelse av alle mennesker primært måtte vise lojalitet til herskeren og hans dynasti. Herskerne i de viktigste historiske imperiene (Kina, India, Persia og Romerriket) prøvde i ulike perioder begge deler.

Verdens befolkning har nylig rundet 8 milliarder (2022). Ved begynnelsen av den industrielle revolusjon (1750) var den på om lag 800 millioner. Denne enorme veksten i løpet svært kort tid har kommet som en sideeffekt av bedringer i medisin og hygiene, samt den industrielle revolusjonens teknologiske nyvinninger i kombinasjon med bruken av fossile brensler. Industrialismen skapte umiddelbart et enormt behov for arbeidskraft, fortrinnsvis med noe utdannelse. Det var dette behovet for allmennutdanning som gjorde nasjonalstaten nødvendig.

Etter hvert som industrialismen spredte seg til flere land, medførte den at konkurransen om råmaterialer og markeder ledet til strid og krig mellom mange av disse. Dynastiske imperier som ikke maktet å tilpasse seg nasjonalstatsmodellen, gikk etter hvert i oppløsning. Selv om framveksten av informasjonssamfunnet (fra 1950-tallet og framover), og mer nylig, bevisstheten om klima- og naturkrisen (særlig fra 1980-tallet) nok er i ferd med å endre industrialismens karakter, er det fortsatt slik at de fleste menneskers levevis er tilpasset lønnsarbeidets logikk: De aller fleste må gjennom en stor del av livet selge sin arbeidskraft for å skaffe seg nødvendige levnetsmidler og forbruksvarer.

Selv om salg av arbeidskraft kanskje gjelder i noe mindre grad for folkeslag som fortsatt praktiserer de andre samfunnsformene, har også deres levevis på ulike måter blitt preget av et par århundrers sameksistens med industrialismen. Jegere og sankere som fortsatt driver med jakt og sanking (mange inuitter, for eksempel) bruker som regel moderne våpen, motorbåter og annet utstyr, som de må finne midler til å skaffe seg. Det drives også fortsatt ekstensivt jordbruk i mange deler av verden, men mange moderne svedjebrukere er også sesongarbeidere på lokale plantasjer, og noen har familiemedlemmer som er på arbeidsvandring til industriland. Nåtidige fedriftsnomader lever kanskje mer genuint i sin egen kulturelle verden, men slik moderne antropologer har skildret dem, er også de fleksible mestre i tilpasning.