konfutsianisme

Konfutsianisme er en kinesisk filosofisk tradisjon som også har tatt form av en religion og føres tilbake til Konfutse (551–479 fvt.). I Kina er konfutsianisme kjent som rujiao – de lærdes skole – noe som henspiller på skolens tradisjonelle forankring i det kinesiske litterat- og embetsmannsmiljøet.

Konfutsianismen har vært retningsgivende for samfunnssyn, sosiale normer og statsstyre i lange perioder i kinesisk historie. De litterære verkene som konfutsianismen alltid har betraktet som grunnleggende, er fremfor alt en gruppe på fem tekster:

1. Shijing – Sangenes bok
2. Shujing – Historiens bok
3. Yijing – Forvandlingenes bok, en bok i spådomskunst
4. Chunqiu – Vår og høst, historiske annaler
5. Liji – Ritualenes bok

Disse verkene har vært sett på som forbilder for mye av den klassiske litteraturen, og allerede i år 125 fvt. ble de lagt til grunn for de offentlige eksamenene som var en forutsetning for en karriere i embetsverket.

To andre viktige konfutsianske tekster er Lunyu (samtalene mellom Konfutse og hans disipler) og Mengzi (nedtegnelsene av og om filosofen Mengzi). Grunntemaet i disse skriftene og i konfutsianismen som helhet er foredling av individets moralske karakter gjennom korrekt utførelse av ritualene og det rette respektfulle sinnelag i ulike sosiale relasjoner.

Konfutsianismen regnes i Kina som en «lære» (jiao) på samme måte som buddhismen og taoismen, men tekstene regnes ikke som åpenbarte, og kjernepunktet utgjøres ikke av dyrkingen av en guddom. Konfutse nevnte ofte Himmelen (se Tian), men det er usikkert om han betraktet den som en guddom eller som et upersonlig moralsk prinsipp. Konfutse la imidlertid stor vekt på respekt for autoritet og hierarki, og denne holdningen har ligget til grunn for hele den konfutsianske tradisjonen. I tråd med dette er dyrkingen av forfedrene, utført med pinlig nøyaktighet og med den rette sinnstilstand av takknemlighet og ærefrykt, alltid vært sett på som den fremste religiøse og sosiale plikt.

Også keiserens regelmessige ofringer til Himmel og Jord fikk en forankring i konfutsianismen. Under Song-dynastiet (960–1279) ble konfutsianismen utviklet i metafysisk retning, muligens under påvirkning av buddhismen. Denne retningen kalles ofte neo-konfutsianisme, som først og fremst er representert ved filosofene Zhu Xi (1130–1200) og Wang Yangming (1472–1529).