norsk utdanningshistorie

Fra tidlig middelalder var katedralskolene et internasjonalt utdanningsssystem som bredte seg med vestlig kristendom. Latin dannet grunnlaget for en felles skriftkultur i det katolske Europa. Latinskoletradisjonen nådde Norge i sammenheng med at Nidaros ble eget erkebispedømme i 1152. Tre og et halvt hundreår etter at de første katedralskolene kom i gang i Europa ble det opprettet katedralskoler ved domkirkene i Trondheim, Oslo, og Bergen, noe senere også i Stavanger og Hamar. Klosterskoler var andre sentre for latinsk skriftkultur.

Katedralskolene hadde opprinnelig ansvar for opplæring av prester og fagkretsen var lesing og skriving på latin, kristendomskunnskap og sang. Fra høymiddelalderen var også norrønt skriftspråk viktig i lovgiving og hoffliv og ble undervist, men det er ikke kjent som særskilt fag i katedralskolene. I noen byer i Norge finner en laug fra rundt år 1300. Laug er sammenslutninger av håndverksmestere som vokste frem i bysamfunnene i middelalderen, og var historiske rammer for fagopplæring av svenner og håndverksmestre.

Under reformasjonen vedtok den danske kongen i 1539 en kirkeordinans, et lovverk for en luthersk statskirke. Denne loven gjaldt også Norge. I den ble katedralskolene omdannet til protestantiske latinskoler. Etter reformasjonen skulle også hver kjøpstad ha en «latinsk skole». Også allmuebarna skulle opplæres i kristendom. I praksis ga disse eldste påleggene om undervisning for alle få synlige resultater.

Med voksende statsapparat og pietistisk protestantisme, begynte det sentrale styringsverket i det flernasjonale riket som Norge var en del av, for alvor å bygge ut skoler. Det ble utformet et knippe lover som omfattet universitet (1732), konfirmasjon (1736), lov om allmueskoler på landet (1739) og latinskoler (1739). Viktig i norsk sammenheng var en egen forskrift fra 1741 som plasserte ansvaret for allmueskole utenfor byene i prestegjeldene. Med disse rammene var omgangsskoler i mer enn et århundre den vanlige skoleordningen her i landet. Fra starten av 1740-årene var allmueskolens program samlet om rekken av pietistiske grunnleggende ferdigheter: Katekismeinnlæring og lesing av kjente bibeltekster, ofte supplert med salmesang, samt skrivning og regning som frivillige fag.

Latinskolene i byene hadde stadig klassiske språk og litteratur som hovedfag ved siden av kristendom. Fra midten av 1700-tallet kom morsmål, geografi og historie med som nye fag. Første høyere utdanninger i Norge ble etablert rundt 1750. En militær utdanning i Christiania, Den frie mathematiske Skole ble opprettet dette året, og Kongsberg bergseminar ble opprettet i 1757. I flere byer kom det også i gang borgerskoler som skulle forberede for det praktiske liv – i Trondheim i 1783, i Bergen i 1806 og i Kristiania (Oslo) fra 1812. Skolene hadde egne klasser for jenter og brøt mannsmonopolet på lengre skolegang. Universitet i Norge ble vedtatt i 1811 og kom i gang fra 1813. Etter dansk mønster ble studenteksamen en nasjonal eksamen, examen artium, og den ble avlagt ved landets universitetet. Examen artium understreker hvor direkte universitetsstudier og høyere skole lenge var knyttet sammen.

Med grunnloven fra 1814 ble det opprettet et departement for statskirke og skolesaker. Fra 1818 hadde det i over 150 år navnet Kirke- og undervisningsdepartementet. Fram til midten av 1800-tallet videreførte embetsmannsstaten mye av skolearven fra dansketida, både i form av skolemønster og lovverk og lærebøker på dansk.

Etter 1814 vokste kravet om at allmueskolen måtte forbedres. I første omgang førte det til at loven om allmueskoler på landet revidert i 1827. Nye innslag var at det skulle opprettes faste skoler ved hovedkirker og ved jernverk og bruk. Loven fastsatte også at det skulle opprettet lærerseminarer, et for hvert av de fem bispedømmene. Ellers fortsatte ordningene med omgangsskoler, skoleplikt fra 7–8-årsalderen og til konfirmasjon, med minst 2 måneders skole hvert år. I 1848 kom en egen lov om allmueskoler for byene. Nye fag som håndarbeid for jenter og gymnastikk for gutter ble del av fagkretsen, og vanlig undervisningstid ble utvidet til 18–24 timer per uke i 45 uker.

Fra midten av århundret var det sterke nasjonale strømninger i norsk samfunnsliv. Nasjonal patriotisme, fornorskning og språkpolitikk, og krav om utvidet folkestyre i politikken, fikk økt betydning for folkeopplysning og utbygging av utdanningen. I Norge var det thranitterbevegelsen som først reiste krav om at en alminnelig folkeskole skulle erstatte standsdelte skoler. Kritikken av det som ble kalt den «sorte skole» med latin og gresk ble over hele Norden inspirert av Nikolai Grundtvig. Reforminnsats for folkeopplysning førte til opprettelse av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i 1851. Landbruksskolene var tidlige yrkesskoler og etter 1840 var det landbruksskoler i nesten alle regioner. I 1864 ble den første norske folkehøyskole grunnlagt.

Ny lov om allmueskoler på landet kom i 1860. Framover skulle fast skole bli ny normalordning og innen et tiår gikk over 80 prosent av barna i faste skoler. En skolekommisjon med sognepresten som formann skulle lede skolene i kommunene, og hvert stift fikk egen skoledirektør. Den statlige anbefalingen av en ny lesebok av domprost P.A. Jensen markerte et brudd med en pietistisk skoletradisjon. Gjennom Lesebog for Folkeskolen og Folkehjemmet ble historisk, geografisk og naturfaglig kunnskap og folkelivsskildringer nye moderne og nasjonale undervisningsemner. Lovgivingen åpnet også for praktiske fag. Denne utviklingen ble videreført med folkeskolelovene i 1889, som for fullt ut gjorde moderne og nasjonale fag til stammen i læreplaner og undervisning.

Økt kritikk av latinskoletradisjoner støttet tilsvarende krav om moderne språk og realfag som viktige fag i høyere skoler. I 1869 kom lov om høyere allmennskoler. Etter forberedende betalingsskole eller tre år i allmueskole kunne en starte på seks år i middelskoler, som hadde latinlinje og engelsklinje. Offentlig middelskoleeksamen ble innført samtidig og var sammen med artium rammen rundt den høyere skole som eksamensskole. Ti år senere ble det også innført en egen «middelskoleeksamen for piker». Gymnaset var forbeholdt gutter, undervisningen var treårig og delt i latingymnas med latin og gresk, og realgymnas med matematikk, naturfag og engelsk.

Etter embetsmannsstatens fall med innføringen av parlamentarisme i 1884, ble hele skoleverket raskt reformert. Gjennom et tiår fremmet regjeringer ledet av Venstre et knippe av reformer som omsatte kampen for folkestyre til skoleprogram. Språklig likestilling for bokmål og nynorsk, nye ferdighetsfag og de nasjonale dannelsesfagene norsk og historie, var nøkkelområder.

I 1889 vedtok Stortinget nytt lovverk for en skole for alle lag i samfunnet, folkeskolen, stadig med egne lover for by og land. Folkeskolen ble sjuårig for barn fra sju til fjorten år. På landet ble undervisningstiden tolv uker årlig. I byene ble det undervist 18–30 timer per uke i 40 uker i året. Klassene skulle ikke ha flere enn 35 elever, men kunne unntaksvis ha opptil 40–45 elever. Hver kommune fikk et skolestyre der folkevalgte sammen med presten og lærernes representant var med. Barna skulle lære å lese både landsmål og riksmål, og flere skolekretser gikk etter hvert over til landsmål som hovedmål i undervisningen. I samiske områder hadde innsatsen for fornorskning høy prioritet under venstrestaten.

Adgang til videre utdanning for kvinner ble utvidet i den samme perioden. I 1882 fikk kvinner rett til å ta examen artium, og fra 1884 fikk de adgang til vanlige universitetseksamener. Fra 1890 kunne kvinner søke lærerseminarene, og loven for høyere skole fra 1896 erstattet kjønnsdelte klasser med fellesundervisning der jenter og gutter skulle gå i samme klasse. I større byer hadde egne pikeskoler til da ikke vært uvanlige. Langt de fleste pikeskolene ble avviklet fram mot 1920, knyttet til utbygging av gratis offentlig skoletilbud og en rask tilbakegang for private betalingsskoler.

Høyere skole ble reformert ved lov av 1896. Elevene kunne velge riksmål eller landsmål som hovedmål, og fra 1907 ble det innført skriftlig eksamen også i sidemålet. Middelskolen ble fireårig og skulle bygge direkte på de første fem årene i gratis offentlig folkeskole eller betalingsundervisning i forberedelsesklasser eller private skoler. Gymnaset var treårig og hadde heretter språklig-historisk linje og reallinje. Latinlinjen falt bort, men noen skoler kunne inntil videre fortsette med latin.

Med denne lange rekken av venstrereformer hadde skoleordningen i byene i Norge alt innen år 1900 i stor grad samme allmenndannende fag i folkeskole og høyere skole og direkte overgang fra fem år i folkeskole til høyere skole. Etter gjennombrudd for parlamentarisme ble middelskoleeksamen som bro fra folkeskole til gymnas ble senere tatt i bruk i Danmark og i Sverige.

Etter unionsoppløsningen i 1905 ble krav om at all videre skolegang skulle bygge på avsluttet syv års folkeskole stadig sterkere. Siden 1920 har Norge hatt samme grunnleggende skole for alle barn. I budsjettbehandlingen 24. mars 1920 vedtok Stortinget som prinsipp at statlig støtte til høyere skoler forutsatte at de har avsluttet folkeskole som opptaksgrunnlag. Vedtaket er omtalt som enhetsskolevedtaket. Etter femten år med kommisjonsutredninger og kutt av offentlige utgifter ble en omfattende revisjon av lovverk og læreplaner for folkeskole, framhaldsskole, høyere skole, og yrkes- og fagskoler gjennomført fra 1935 og i årene framover.

Utdanningsreformene i disse årene representerte et bredt politisk og profesjonelt skoleforlik med felles skole og elevaktiv undervisning som sentrale trekk. Dette skolepolitiske og pedagogiske forliket innføres på samme tid som den første hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet og kriseforliket på Stortinget. På regjeringsplan var knippet av skolereformer fra 1930-årene ledet fra Arbeiderpartiet, samtidig som de med få unntak hadde tilslutning fra de fleste partiene på Stortinget. Tiltakene bygde også på et stort utredningssamarbeid fra lærerorganisasjonene for folkeskole og høyere skole og markerte et korporativt og reformpedagogisk gjennombrudd i utviklingen av utdanningssystemet. I praksis varte det fram til reformene etter 1990.

I et radiointervju med NRK i 1938 karakteriserte Nils Hjelmtveit som da var Kirke- og undervisningsminister den nye utdanningspolitikken slik: «Målet for skolepolitikken i ethvert folkestyrt samfunn må være en demokratisk skole fra grunn til topps.» Verken økonomi eller geografi skulle få bestemme adgang til videre opplæring, bare evner og anlegg. All opplæring skulle være gratis og ekstra offentlig støtte var nødvendig hjelp for barn og unge fra små kår.

Etter andre verdenskrig fant det sted en bred utbygging både av yrkes- og fagskoler og av realskoler og gymnas. Offentlige verkstedskoler og handelsskoler ble bygd ut ved siden av landbruksskoler, tekniske skoler, husstellskoler og andre fagskoler. Skoleutbyggingen la grunnlag for felles skole utover folkeskole. I løpet av to tiår fra 1955 ble det slutt med en skoleordning med folkeskole som en kort felles skole (enhetsskole). I tre knipper av reformer – i 1970-årene, 1990-årene, og fra 2006 – er det blitt utviklet en lang felles skole med flere trinn.

Fra 1959 ble det for første gang innført felles lovverk om folkeskole i bygder og byer. Sentralt i endringene var å styrke folkeskolene utenfor byene. Fra 1950 til 1970 ble samtidig antall barneskoler redusert, fra over 5500 folkeskoler til vel 3000 barneskoler. Prinsippet om felles skole ble utvidet gjennom innføring av grunnskole for alle i 1960-årene og er utviklet videre i senere reformer av grunnskole og videregående opplæring. I 1962 vedtok Stortinget at framover skal fylkene ha samlende ansvar for videregående skoleslag. Det la grunnlaget for en tredeling av offentlig eierskap og ansvar i utdanningssektoren: Kommunene står for grunnskolen, staten for høyere utdanning, og fylkene har ansvar for nivået imellom. Denne tredelingen har senere vært ramme for utbygging og samordning av lang skolegang for alle barn og unge.

I den niårige grunnskolen ble prinsippet om enhetsskole forstått som at alle skal ha det samme grunnleggende utdanningstilbudet uavhengig av familiebakgrunn, geografi og kjønn. I ungdomsskolen skal en framover så langt som mulig utsette retningsgivende valg av fag. Tiåret med forsøk startet med utprøving av allmenn og yrkesrettet linje. Fra midten av 1960-årene ble modellen med linjevalg erstattet med nivådifferensiering med valg av undervisningsplaner på flere trinn begrenset til de de tre fellesfagene norsk, engelsk, og matematikk. Med Normalplan for grunnskolen fra 1974 var også disse retningsgivende nivåvalgene i disse fellesfagene avviklet. Kvalitativ differensiering i sammenholdte klasser, sammen med valgfag som ikke skulle være kvalifiserende for videregående skoler, var variasjonsrammene. Videregående skoleslag ble tilpasset den felles grunnskolen, og opptak til gymnas krevde at en da hadde valgt to fremmedspråk. Strategiene man valgte viser hvordan velferdsstatens skolemønster representerte en forsiktig, men tydelig prioritering av at bare den boklige skoleveien var anerkjent som grunnlag for akademiske og langvarige utdanninger.

En nyskapning fra 1970 var innføring av en supplerende lov om private skoler som åpnet adgang for offentlig driftsstøtte. Lovverket har vært endret en lang rekke ganger, ofte i takt med skiftende regjeringer. Betalingsskoler som ikke er eid av kommuner og fylker utgjør fortsatt veldig få prosent av totalt antall skoler her i landet.

Noen få særskoler for barn som ikke ville ha utbytte av vanlig skolegang var startet på 1800-tallet. I 1881 kom den første lov om skoler for «abnorme» barn. Loven omfattet døve, blinde og åndssvake, og skolene kunne enten være statsskoler eller private eller kommunale skoler med statstilskudd. Loven ble revidert i 1915. I 1896 vedtok Stortinget en lov om kommunale vergeråd, statlige skolehjem og kommunale tvangsskoler. Samtidig ble den kriminelle lavalderen hevet fra 10 til 14 år. Atferdsproblemer blant barn under kriminell lavalder skulle medføre opplæring og ikke straff – også om de hadde begått lovbrudd.

I 1951 kom en lov om spesialskoler som gav et samlet lovgrunnlag for opplæring for fem typer funksjonshemminger: hørsels- syns- og talehemminger, evneveike og psykososiale tilpasningsvansker. Loven ga videre et utvidet spesialpedagogisk mandat: for døve og tunghørte, blinde og svaksynte. Samtidig fikk barn med lese-, skrive- og talevansker særlige opplæringsrettigheter. I 1955 ble det vedtatt et tillegg til folkeskolelovene som stilte krav til kommunene hjelpeopplæring og satte fart i spesialundervisning innen folkeskolen og oppretting av hjelpeklasser og observasjonsklasser for barn og unge med tilpasningsvansker.

Samlet lovverk for skole for alle barn og unge ble innført fra midten av 1970-årene, og det spesialpedagogiske tilbudet ble dermed en del av grunnskolens ansvarsområde. Med denne integrasjonsbølgen fulgte en avvikling av statlige spesialskoler. Fra denne tiden omfattet spesialpedagogiske oppgaver barnehage, videregående opplæring og rådgivning. Parallelt med fellesskoleutbyggingen har det vært en vekst i utskilling av elever fra alminnelig skole til en voksende spesialpedagogisk sektor.

Etter at Universitetet i Oslo var grunnlagt i 1811, var tilveksten av høyere utdanning lenge beskjeden. Norges landbrukshøgskole begynte sin virksomhet i Ås 1859, men fikk full bredde i undervisningen først i 1897. Norges tekniske høyskole (NTH) ble opprettet i 1910 og lagt til Trondheim. Veterinærhøyskolen fulgte i 1918, Norges Lærerhøgskole i 1922, Tannlegehøyskolen i 1928. Norges Handelshøyskole, ble lagt til Bergen i 1936. Universitetet i Bergen ble opprettet av Stortinget i 1946. Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968, og samme år ble Universitetet i Trondheim dannet som en samordning av NTH og Norges Lærerhøgskole.

Fra rundt 1970 ble det etablert en egen sektor med høyere utdanning utenfor universitetene. Med start i 1969 ble det ble bygd ut en rekke distriktshøyskoler og i årene etterpå ble mange yrkesrettede skoler bygd ut til høyskoler, med ansvar for utdanning av lærere, sykepleiere, sosialarbeidere, og ingeniører. Disse høyskolene ble samlet fylkesvis i en regional høyskolesektor. I 1989 ble universitetene og de vitenskapelige høyskolene samlet innen en felles rammelov. Fra 1994 ble nesten 100 regionale høyskoler slått sammen til 26 statlige høyskoler, og året etter ble det innført en felles lov for universiteter og statlige høyskoler. I 2005 kom en lov for universiteter og høyskoler som også gjelder for private høyere utdanninger.

Siden 1990 har utdanningssystemet vokst. Alle har fått rett på videregående skolegang og stadig flere tar høyere utdanning. Barnehagen har blitt en integrert del av utdanningsløpet.

Fra 1994 fikk alle unge i tillegg til grunnskole rett til gratis videregående opplæring. Samtidig har modellen for videregående opplæring favnet over yrkesopplæring og studiespesialisering. Her har et tilbakevennende tema vært å få gjennomføringen i yrkesutdanning til å nærme seg den man har i studieforberedende allmennutdanning. Ved Reform 97 og ny læreplan ble grunnskolen 10-årig. I 1998 kom opplæringsloven med ett lovverk for grunnskole og videregående opplæring.

Historisk sett viste reformene på 1990-tallet ambisjoner om å skape bedre balanse mellom den akademiske eksamensskoletradisjonen og den yrkesrettede fagopplæringen av svenner og mestre. Ambisjonene omfattet også utbygging av flere veier for å knytte sammen yrkesfag med videre spesialisering gjennom fagskoler og studier ved universitet og høyskoler..

Siden 1990 har utdanningsinstitusjonene også vokst nedover i alderstrinnene. Skolefritidsordninger (SFO), også kalt Aktivitetsskole (AKS), ble fast tilbud ved barneskoler fra 1991. Barnehage har også blitt et alminnelig tiltak og en del av utdanningssektoren. Barnehageområdet ble overført til Kunnskapsdepartementet fra 2006 og lovfestet rett til barnehageplass ble innført i 2009. For barnehager og SFO følges ikke gratisprinsippet for velferdsstatlige utdanningsgoder. Barnehager er om lag like ofte drevet av private ideelle eiere eller av organisasjoner som driver etter en privat forretningsmodell. SFO er i regi av kommunene som skoleeiere. Prisene varierer mellom kommunene. Noen steder er det gratis. I 2020 deltok om lag 60 prosent av barna fra 1. til 4. klasse i skolefritidsordninger.

Utdanningsløpet er blitt en vanlig betegnelse de siste 25 årene. Oppveksten for barn og unge er blitt mer skolemessig enn noen gang før. Fra årtusenskiftet har det vært en økt internasjonal oppmerksomhet om kunnskap som samfunnsstrategisk nøkkelressurs, noe som har gitt nye innslag. Fra 2003 ble det innført kvalifikasjonsrammeverk og andre europeiske rammer som grunnlag for nasjonale regler for høyere utdanning i Norge. Den internasjonale PISA-testen utviklet innenfor OECD og liknende overnasjonale kunnskapsundersøkelser er blitt vanlige referanserammer for kvalitet i nasjonale skoleordninger. Utdanningsdirektoratet ble opprettet i 2004 og var faglig og administrative knutepunkt i styring i helse grunnopplæringsområdet.

Reformpakken «Kunnskapsløftet» ble innført i 2006. De nye læreplanene for grunnopplæringen definerte lister med kompetansemål for elevene. Læreplanen definerte også noen grunnleggende ferdigheter, som lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. Skoleleder fikk resultatansvar og kontrollfunksjon. Fra 2020 ble nye læreplaner innført gjennom den såkalte Fagfornyelsen. Læreplanene fikk nå en felles overordnet og verdiorientert del. Tre tverrfaglige tema går igjen i alle fagenes læreplaner. Hvert fag har fått definert noen sentrale tema, kalt kjerneelementer, som er felles for alle trinn faget undervises på. Kompetansemålene er nå færre og mer generelle.

• Skole og utdanning i Norge
• Kunnskapsdepartementet
• skole
• fagopplæring
• fjernundervisning
• folkehøyskole
• friskole
• grunnskolen
• høyskole
• videregående opplæring i Norge
• voksenopplæring

• Andersen, Kjell: Allmennutdanning og yrkesutdanning i Norge : hovedlinjer i utviklingen av videregående opplæring etter 1945, (1999).
• Collett, John Peter: Historien om Universitetet i Oslo, Oslo: Universitetsforlaget 1999.
• Grankvist, Rolf: Utsyn over norsk skole : norsk utdanning gjennom 1000 år, (2000).
• Hagemann, Gro: Skolefolk : lærernes historie i Norge (1992).
• Helsvig, Kim: Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945-2017. 2017
• Myhre, Reidar: Den norske skoles utvikling : idé og virkelighet 8. utgave, (1998).
• Slagstad, Rune mfl. (red): Dannelsens forvandlinger. Oslo: Pax, 2003
• Telhaug, Alfred Oftedal & Odd Asbjørn Mediås: Grunnskolen som nasjonsbygger : fra statspietisme til nyliberalisme, (2003).
• Thuen, Harald & Sveinung Vaage, red.: Pedagogiske profiler : norsk utdanningstenkning fra Holberg til Hernes, (2004).
• Thuen, Harald: Det norske utdanningssystemet. Oslo: Abstrakt forlag, 2017.
• Volckmar, Nina (red.). Utdanningshistorie. Grunnskolen som samfunnsintegrerende institusjon. Oslo: Gyldendal Norsk forlag, 2016