Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Faktaboks

Offisielt navn
Kalaallit Nunaat / Grønland
Også kjent som
grønlandsk Kalaallit Nunaat
Etymologi

Grønlendernes land

Hovedstad
Nuuk (Godthåb)
Statsform
Selvstyrt del av Danmark
Statsoverhode
Frederik 10.
Statsminister
Múte B Egede (Landsstyreformand)
Landareal
(isfritt) 410 450 km²
Totalareal
2 166 086 km²
Innbyggertall
56 700 (nasjonalt estimat, 2021)
Offisielt/offisielle språk
Grønlandsk, dansk
Religion
Protestantisk kristendom
Nasjonaldag
21. juni (lengste dag)
Valuta
Dansk krone à 100 øre
Nasjonalsang
Nunarput utoqqarsuanngoravit (Vort land, som er blevet så gammelt)
Flagg
Riksvåpen
Grønland, plassering

Grønland (mørkegrønt) ligger geografisk i Nord-Amerika (lysegrønt), men regnes ofte til Europa

Grønland, plassering
Av .
Lisens: CC BY NC 4.0
Plassering av Grønland med naboland rundt, kart
Grønland og naboland
Av .
Lisens: CC BY NC 4.0

Grønland er et selvstyrt land og en del av Danmark. Grønland er Jordens største øy. Øya ligger i det nordlige Atlanterhavet, med størstedelen av arealet nord for polarsirkelen. Grensene går mot Canada i vest, mot nord til Nordishavet og mot øst til Grønlandshavet og Danmarkstredet.

Naturgeografisk er Grønland en del av Nord-Amerika og politisk en del av Europa.

Grønlands areal er 5,7 ganger større enn Fastlands-Norge. Cirka 81 prosent av arealet er dekket av is hele året; Grønland har Jordens nest største innlandsis. Hovedstad er Nuuk/Godthåb.

Grønland er en del av det såkalte rigsfællesskabet (Danmark, Færøyene, Grønland) og har siden 1979 hatt vidstrakt selvstyre, kalt hjemmestyre.

Grønlands nasjonalsang er ‘Nuna asiilasooq’, ‘Det lange land’.

Navnet

Omkring år 982 ga Eirik Raude de beboelige områdene på øya dette navnet antagelig fordi han mente at det ville friste til innvandring. Det grønlandske navnet, Kalaallit Nunaat, betyr ‘Kalaallits land’.

Geografi og miljø

Isfjell, Grønland
Isbreene strekker seg ned til mange av Grønlands fjorder. Her kalver et enormt isfjell fra Petermann-breen nordvest på Grønland i july 2012. Isfjellet var så stort at NASA kunne ta dette bildet fra verdensrommet.
NASA.
Lisens: CC BY 2.0
Tasiilaq
Landskap ved Tasiilaq på Østgrønland.

Grønland ligger i Arktis og er 2670 kilometer langt fra det nordligste punktet, Kapp Morris Jesup, til det sørligste punktet, Kapp Farvel. Gjennomsnittsbredden er 1060 kilometer. Hele øya er fjellrik, med Gunnbjørns Fjeld, 3693 meter over havet, som Grønlands høyeste fjell.

Omkring 16 prosent av Grønland er isfritt. Alle isfrie områder ligger langs kysten mens det indre er dekket av innlandsis som enkelte steder når opp i en tykkelse på 3000 meter, med en gjennomsnittlig tykkelse på 1500 meter. Langs kysten er innlandsisen gjennomskåret av renner og gjennombrutte fjell, nunataker. Isen glir ut i havet i form av bretunger og danner store isfjell etter kalving. Den største bretungen er Jakobshavn-breen.

Kysten har de fleste steder mange bukter og lange fjorder som kan nå helt inn til innlandsisen. Scoresbysundet på østkysten er 350 kilometer lang og regnes ofte som verdens lengste fjord. Meget lange fjorder er også Nordre og Søndre Strømfjord samt Godthåbsfjorden på vestkysten. Ved denne fjorden har man funnet noen av klodens eldste kjente bergarter i form av 3800 millioner år gammel jernmalm. Ved kysten er det mange små og store øyer; den største er Disko på vestkysten.

Hele Grønland har polarklima. På grunn av øyas store utstrekning og høydeforskjeller er klimavariasjonene store. En gren av Golfstrømmen går nordover langs vestkysten og en strekning på sørvestkysten er derfor normalt isfri hele året. Dette området kalles Åbentvandområdet. Langs østkysten går den kalde Østgrønlandsstrømmen sørover. Det er mest nedbør i sør, 750–1000 millimeter i året, mens det ikke faller mer enn cirka 200 millimeter i nord. Nedbøren er meget lav i sentrale deler av innlandsisen. På vestkysten blåser vinder mest på land om sommeren og fra land om vinteren.

Middeltemperaturen på østkysten varierer fra –5 til –10 °C i sør, ved 74° N cirka –20 °C og ved nordkysten cirka –30 °C. På østkysten er månedsmidlene cirka –5 °C i sør og cirka –25 °C i nord. Ved Nuuk varierer gjennomsnittstemperaturen gjennom årstidene fra –5 °C til 7 °C. På vestkysten er månedsmidlene om vinteren cirka –5 °C i sør og cirka –25 °C i nord. Kaldeste måned er januar og ved kysten til dels februar.

Høyeste maksimumstemperatur er 15–25 °C i sør i juli. Somrene er kjøligere på østkysten enn på vestkysten. Om sommeren er det mye tåke og tåkeskyer langs kystene; på vestkysten særlig i sommerhalvåret.

Over innlandsisen er klimaet nokså ensartet. Innlandsisen utgjør en barriere for luftstrømmer i retning øst-vest. Det er gradvise overganger etter breddegrad og høyde over havet. Det er relativt lav hyppighet av kuling og storm på innlandsisen.

Ved kysten i det sørlige Grønland er det mildt nok til at det vokser mye gress. Lengst sør er det mange steder en frodig vegetasjon etter polare forhold med småvokst bjørkeskog og pilekratt. Mot nord blir trærne mindre og stadig mer forkrøplet. På Peary Land lengst nord på Grønland er det en overraskende rik vegetasjon. Det finnes nærmere 500 arter av frøplanter på Grønland; i tillegg kommer mange arter av lav og moser. Av bær finnes krekling og blokkebær.

Det er åtte arter landpattedyr på Grønland: hare, røyskatt, polarrev, polarulv, rein, moskusfe, isbjørn og halsbåndlemen. I havet omkring finnes seks selarter, minst ti tannhvaler og seks bardehvaler.

Den middels store, sterke og utholdende grønlandshunden, som er en trekkhund, er hjemmehørende på Grønland og i Nord-Amerika.

Det er påvist mer enn 225 fuglearter, hvorav mer enn 50 hekker. Karakteristiske fuglearter er grønlandsfalk, snøspurv, ravn, havørn og snøugle. Det er påvist omkring 100 fiskearter. De økonomisk viktigste er torsk, kveite og lodde, og røye i havet og i vassdrag og vann. Det er også store forekomster av reker.

Grønland
Over 80 prosent av arealet er permanent dekket av is, Innlandsisen, som er opptil 3 kilometer tykk. Langs kystene ligger flere fjellkjeder som sperrer for isbevegelsene.
Av .

Folk og samfunn

Grønland (folkedrakt)

Grønlendere kledd i folkedrakter med geometriske mønstre.

Av /NTB Scanpix ※.
Grønlender med kajakk, 1854.

Den britiske marineoffiseren Edward Inglefield ledet en av ekspedisjonene til Grønland på 1850-tallet, og fotograferte befolkningen.

Av /Royal Museums Greenwich.

Fra Qaqortoq (dansk Julianehåb), som ligger på Grønlands sørkyst.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

88 prosent av befolkningen er inuiter (grønlendere) som kan inndeles i tre hovedgrupper; vestgrønlendere, nordgrønlendere og østgrønlendere. Vestgrønlendere utgjør om lag 80 prosent av befolkningen. Resten er hovedsakelig dansker som for det meste bor på Grønland noen år; siden 1990-tallet har antallet dansker på Grønland vært avtagende. Dansk-grønlandske ekteskap er vanlig, og barna deres anser seg for å være grønlendere dersom de har vokst opp på Grønland. Et lite mindretall er innvandrere og deres etterkommere. Befolkningen er hovedsakelig ung eller middelaldrende.

Om lag en fjerdepart av Grønlands befolkning bor i Nuuk. 84 prosent av befolkningen bor i byer og tettsteder, og de fleste grønlendere er bosatt på vestkysten.

Blant annet som følge av utbredt alkoholmisbruk, mye i forbindelse med rask modernisering av samfunnet, er selvmord og ulykker vanlig. Forventet levetid er 75,8 år for kvinner og 70,2 år for menn (født i 2018).

Størstedelen av befolkningen er vestgrønlendere, mens østgrønlendere utgjør om lag seks prosent. Polar-inuitene i Thuledistriktet i det tynt befolkede nordlige Grønland utgjør noen hundre personer. Det meste av det nordlige, østlige og hele det indre Grønland er ubebodd.

De tre gruppene lever tradisjonelt uten kontakt, og de tre dialektene av grønlandsk er innbyrdes vanskelige å forstå. Dansk er i utbredelse.

De fleste grønlendere sogner til den danske evangelisk-lutherske kirke. Siden 1994 er Grønland et eget stift med en biskop. Noen grønlendere er romersk-katolikker, adventister og Jehovas vitner.

Stat og politikk

Etter at hjemmestyreloven trådte i kraft i 1979, er Grønland et ‘særlig folkesamfunn’ innenfor Danmark, det vil si en selvstyrende og likeberettiget del av Danmark. Hjemmestyret omfatter mesteparten av Grønlands indre politikk, men pengevesen og forsvars- og utenrikspolitikk omfattes ikke av hjemmestyret.

Statsoverhode er kong Frederik 10. Grønland har en egen regjering (landsstyre) og et folkevalgt parlament, Grønlands landsting, som velges i allmenne valg for fire år og har 31 medlemmer.

Det er tre viktige politiske partier; fra desember 2014 regjererte en koalisjon mellom Siumut, Demokratene og Atassut, men etter valget i 2021 dannet det venstreorienterte Inuit Ataqatigiit (IA) og løsrivelsespartiet Naleraq en koalisjonsregjering med minste mulige flertall, 16 av 31 mandater. For å gjøre koalisjonen mer stabil fungerer Atassut som støtteparti. Den 34 år gamle Múte B Egede ble Grønlands yngste landsstyreformann noensinne. I 2022 dannet Inuit Ataqatigiit og Siumut en ny koalisjon med solid flertall, 22 av 31 mandater, i det grønlandkse landstinget Inatsisartut.

Grønland velger to representanter til det danske Folketinget.

Grønland ble medlem av Nordisk råd i 1984.

Grønland har siden strukturreformen i 2009 vært inndelt i fire kommuner: Sermersooq omkring Nuuk og mye av vestkysten og østkysten, Kujalleq omkring Kapp Farvel, Qeqqata nord for Nuuk ved Davisstredet og Qaasuitsup i nordvest. Qaasuitsup ble delt i 2018, og den utskilte delen Avannaata kommune er Grønlands nordligste. Det nordlige Grønland omfattes av Nordøst-Grønland biosfærereservat.

Som del av Danmark er Grønland medlem av NATO. Danmark har ansvaret for Grønlands forsvar og har base ved Kangilinnguit (Grønnedal). USA har en flybase i Pituffik (Thule Air Base) som er et senter for elektronisk overvåking av raketter. Årlig opptas et mindre antall grønlendere til militærutdannelse.

Grønland er ikke medlem av EU, selv om de gikk inn sammen med Danmark i 1973. Erfaringene de første årene var ikke positive for en region med særegen kultur, helt avhengig av fiskerier. Dårlige erfaringer og misnøye førte til at forhandlinger om uttredelse ble tatt opp, og etter en folkeavstemning i 1982 gikk Grønland ut av EU som de første i historien. Isteden har både Færøyene og Grønland fått viktige fiskeriavtaler med EU.

Historie

Grønland (historie) (runestein)

Runestein med innskriften: «Erling Sigvatsson, Bjarne Tordsson og Eindride Oddson reiste denne varde lørdag før gangdagen». Steinen er funnet nord for Upernavik og viser at de norrøne kolonistene nådde langt nord på sine fangstferder.

Av /NTB Scanpix ※.
inuiter
Inuit i umiak og kajakker ved Ammassalik (Tasiilaq). Bildet er tatt rundt 1900.
Av .
Nei til EF-demonstrasjon
Ved EF-avstemningen i 1982 sa 52 % av befolkningen nei til medlemskap. Her er noen av Nei-demonstrantene med slagord på dansk og grønlandsk.
Av /NTB scanpix.

Den tidligste bosetning av såkalte polar-inuiter på Grønland antas å ha inntruffet cirka år 2500 fvt. For cirka 2000 år siden ble Dorsetkulturen den første folkegruppen som bosatte seg på både vest- og østkysten. Omkring år 1100 vandret Thulekulturen inn fra Nord-Amerika til Grønlands nordvestkyst og nedover vestkysten, hvor teknologiske innovasjoner som hundesleder og harpunpiler med mothaker ble innført.

Ifølge sagatradisjonen kom den islandske storbonden Eirik Raude til Sørvest-Grønland i 982. Etter å ha utforsket kysten i tre år, dro han cirka 986 tilbake med flere hundre mennesker, husdyr og utstyr på 25 skip. Innvandrerne delte seg etter hvert i to bygder, Austerbygd omkring dagens Qaqortoq (Julianehåb), som var den største, og Vesterbygd i det senere Nuuk-distriktet lenger nord; mellom disse vokste den lille Midtbygda frem.

De norrøne innvandrerne møtte ingen tidligere befolkning, og de levde av fiske og husdyrhold, og dro på jaktferder nordover langs vestkysten. På 1000-tallet var klimaet mer gunstig og vestkysten grønnere enn den er i dag.

Kristendommen ble innført på begynnelsen av 1000-tallet og Grønland fikk egen biskop i 1124; bispesetet ble opprettet i Gardar (Igaliku). I 1153 ble det grønlandske bispesetet innlemmet i den norske kirkeprovins.

I 1261 ble Grønland frivillig en del av det norske kongedømmet. Den norske kongen sikret seg kontroll med handelen på Grønland som innbyggerne var avhengige av. Bygdene kan den gang ha hatt 3000–4000 innbyggere.

Omkring 1300 ble klimaet dårligere og grønlandshandelen lot seg ikke opprettholde etter svartedauden. Kontakten mellom Grønland/Island og Norge ble stadig dårligere og samtidig kan konflikter med inuiter ha økt. Vesterbygda ble avfolket rundt år 1350 og Austerbygda omkring år 1500, noe som blant annet er bekreftet av arkeologiske funn.

Det er flere teorier om årsaken til at det norrøne samfunnet på Grønland forsvant. Blant disse kan nevnes klimaforverring, kamper med inuitene og overbelastning av naturressursene kombinert med opphør av kontakt med Island og Norge. Undergangen skyldes trolig en kombinasjon av flere faktorer.

På 1500-tallet kom flere ekspedisjoner til Grønland i forbindelse med leting etter Nordvestpassasjen. En engelsk ekspedisjon under John Davis utforsket vestkysten i 1580-årene. På 1600- og 1700-tallet drev særlig engelskmenn og nederlendere omfattende hvalfangst omkring Grønland. En ny epoke ble innledet da den norsk-danske misjonæren Hans Egede opprettet en misjonsstasjon på vestkysten der Nuuk ble grunnlagt i 1728. Også tyske misjonærer (herrnhutere) var aktive, og flere danske og herrnhutiske misjonsstasjoner ble opprettet på vestkysten.

Omkring år 1800 var nesten hele Grønlands befolkning kristnet. Dette førte til en fullstendig omveltning av inuitenes bosettingsform og næringsgrunnlag. Blant annet forsvant viltet fra landområdene omkring misjonsstasjonene, og innbyggerne ble avhengig av importerte varer. De danske kongene oppfattet Grønland som dansk interesseområde og monopoliserte øya da Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) ble opprettet i 1776. Omkring 1800 gikk handelen med overskudd, men under napoleonskrigene ble den blokkert. Samfunnsoppløsning og nødsår fulgte.

Ved Kieltraktaten i 1814 beholdt Danmark overhøyheten over Grønland. KGHs handelsmonopol og isolasjonen av Grønland ble opprettholdt. Handelen begynte å bli lønnsom igjen etter 1825 da krisen etter napoleonskrigene var over. På 1800-tallet levde nesten hele befolkningen av fangst og solgte overskuddet til KGH. I 1840-årene ble det innført sosiale reformer. I 1862 fikk Grønland et sterkt begrenset indre selvstyre, men den danske stat dominerte hele samfunnet.

På 1800-tallet ble østkysten utforsket. I 1823 fikk britene William Scoresby jr. og Douglas Charles Clavering kontakt med nordøstgrønlendere, og Robert Edwin Peary utforsket nordkysten og Peary Land i 1891–1895. I 1888 krysset en liten gruppe ledet av Fridtjof Nansen som de første innlandsisen fra øst- til vestkysten. Knud Rasmussen opprettet stasjonen Thule i 1910 og ledet sju ekspedisjoner langs nordkysten i perioden 1912–1933.

I 1921 proklamerte Danmark suverenitet over hele Grønland og delte øya inn i tre landsdeler. Da hadde torskefisket i høy grad fortrengt selfangsten som grønlendernes hovednæring. Norge hadde gamle fangstinteresser på øya og protesterte. I 1924 sikret en dansk-norsk avtale norsk næringsdrift der. Etter en norsk okkupasjon av Eirik Raudes Land på østkysten i 1931–1933 fikk Danmark suverenitet også over dette området etter å ha brakt saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, se Grønlandssaken.

Under andre verdenskrig var forbindelsene mellom Grønland og Danmark brutt. USA overtok forsvaret av øya og opprettet flyplasser der. Etter krigen gjorde et sterkt ønske om sosiale og politiske reformer seg gjeldende. I 1950 ble KGH skilt fra staten, et folkevalgt landsråd ble valgt og et omfattende moderniseringsprogram iverksatt. Tuberkulosen ble bekjempet og folketallet økte. Et hovedmål var omlegging fra kystfiske til havfiske, og fiskeflåten og fiskeindustrien ble utbygd.

I 1953 ble Grønlands status som koloni opphevet og øya ble integrert i Danmark som en egen landsdel med to faste representanter i Folketinget. Det indre selvstyret økte og i 1955 ble et eget grønlandsministerium opprettet. Moderniseringen bedret velstanden blant grønlenderne, men skapte også mange sosiale problemer. Omkring 1970 var en sterkere politisk selvbevissthet blitt utviklet blant grønlenderne. Mens Danmark sluttet seg til EF (EU) i 1972, ble det flertall mot medlemskap etter en folkeavstemning på Grønland.

En folkeavstemning i 1979 ga et klart flertall for hjemmestyreloven som Folketinget vedtok året før. Et hjemmestyre som lignet Færøyenes ble innført; samtidig oppsto de første partidannelsene. I 1985 fikk Grønland eget flagg. I 1988 gikk Grønland ut av EF og fikk status som oversjøisk territorium. I 1990-årene var den økonomiske utviklingen på Grønland preget av synkende arbeidsledighet, lav prisstigning, økende turisme og muligheter for utvinning av gass og olje.

I 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne for uavhengighet fra Danmark. Selvstyret ble utvidet gjennom «Lov om Grønlands selvstyre af 12. juni 2009,» der de to viktigste punktene er 1) Grønlands rett til å løsrive seg fra Danmark når de selv har lyst og 2) Grønlands rett til inntekter fra grunnen; det vil si olje og mineraler.

Økonomi og næringsliv

Fiskebåt i Disko Bugt

Fiskebåt i Disko Bugt.

Av /KF-arkiv ※.

Det grønlandske samfunnet er preget av en stor offentlig sektor som i høy grad finansieres av tilskudd fra Danmark. Flertallet av arbeidsstyrken er sysselsatt i kommunen eller av hjemmestyret. Privat næringsliv finnes bare i liten utstrekning og mest i håndverkssektoren.

I sørlige deler av Grønland drives oppdrett av sau. Her er det litt jordbruk med dyrking av fôrplanter, poteter og grønnsaker.

Grønlands økonomi baseres først og fremst på fiske. Tidligere ble det satset mest på torskefiske, men dette fisket har forsvunnet. Siden 1960-årene har rekefisket vært viktigst og er i dag den største inntektskilden. Nord for Åbenvandsområdet fiskes mye kveite. Kun i de såkalte fangst- og ytterdistrikter i nordlige deler av Grønland drives fangst av sel og noe hval som egentlig yrke, dessuten jakt på blant annet polarhare, moskusfe, rein, isbjørn og fugler.

Grønlands økonomi baserer seg i økende grad på utvinning av mineralforekomster. I Ivittuut (Ivigtut) ble det brutt kryolitt til 1987 og bly og sink brytes i det østlige og nordlige Grønland. I tillegg utvinnes blant annet uran, jernmalm, aluminium, titan, kobber og molybden. Det er en liten forekomst av gull i Nalunaq i sør. Ved Aappaluttoq har et norsk firma startet utvinning av rubiner. Det har vært lett etter gass og olje mange steder, foreløpig med beskjedent resultat. Båtverft og fiskeforedlingsindustri er av stor betydning.

Turisme har inntil nylig spilt en økende rolle, men hadde i 2014 en nedgang og hemmes av kort sommersesong, manglende hotellutbygging og store transportkostnader.

De viktigste eksportproduktene er fisk, skalldyr og mineraler.

Danmark er den viktigste handelspartner fulgt av Norge. Nesten alle maskiner, transportmidler, oljeprodukter og næringsmidler blir innført fra Danmark.

Arbeidsledigheten er på nærmere ti prosent (2014). Samme år hadde Grønland et budsjettunderskudd på 225 millioner danske kroner.

Kunnskap og kultur

Barneskolen er tiårig; ni år er obligatorisk for barn i alderen 7–16 år. For videregående skole kreves en toårig fortsettelsesskole. Grønland har tre videregående skoler og ett universitet, en lærerskole, en arktisk ingeniørskole og høyere utdanning særlig innen fiskeri og sjøfart. Eksamen fra videregående skole gir adgang til høyskoler og universiteter i Danmark. Friundervisning er godt utbygd og spiller en viktig rolle.

Grønland har to store aviser; størst er den tospråklige Atuagagdliutit/Grønlandsposten (AG) som utkommer to ganger ukentlig. Den nest største avisen er ukeavisen Sermitsiaq. Det finnes mange stensilerte lokalaviser.

Kalaallit Nunaata Radioa (KNR) – Grønlands Radio ble etablert i 1942 og sender blant annet tospråklige nyheter; siden 1982 også på fjernsyn. Fjernsynsprogrammer sendes lokalt gjennom Kalaallit Nunaata Radioa TV, i tillegg sendes nyheter fra Danmark. Nuuk TV sender lokalfjernsyn fra Nuuk. De amerikanske basene sender nyheter, musikk og annet opptil 24 timer i døgnet og fjernsynsprogrammer ni timer daglig. Det finnes to regionale radiostasjoner. Den første radiostasjonen på Grønland ble anlagt av nordmenn i Myggbukta i 1922 og var i drift til 1959.

Av gammel norrøn litteratur er bevart omkring 30 runeinnskrifter; samtlige unntatt en fra 1100-tallet, er fra 1300-tallet. Eddadiktet ‘Atlamål’ ble muligens skrevet på Grønland.

Den opprinnelige grønlandske litteraturen er inuitenes muntlig overleverte sagn, myter og sanger som blant annet belyser religiøse forestillinger. Mye av dette stoffet danner bakgrunn for grønlandsk litteratur på 1900-tallet.

På 1700-tallet ble Bibelen, salmer og religiøse skrifter oversatt til grønlandsk. Den første avisen kom i 1861. Det Grønlandske Litteraturselskab ble stiftet i 1908. Mathias Storch (1883–1957) utga i 1914 ‘Sinnattugaq’ (‘En Grønlænders Drøm’) som er den første originale grønlandske roman. Utover på 1900-tallet utkom historiske romaner, skuespill og lyrikk. Kjente forfattere er blant andre Ole Brandt (1918–1981), Jens Rosing (1925–2008) som skrev om minoritetsgruppers problemer, og Otto Sandgreen (1914–1999). På 1980-tallet kom samtiden mer i forgrunnen og noveller og dikt ble dominerende sjangere. Et stort navn innen litteratur om tabubelagte emner er Vivi Lynge Petrussen (født 1961). Store deler av den grønlandske litteratur foreligger i dansk oversettelse.

Innen kunst har Grønland lange tradisjoner i utskjæring av tre, hvalrosstenner og kleberstein. Også masker i tre, små dyre- og tupilak-figurer samt drakter med geometriske mønstre er viktige elementer i grønlandsk tradisjonell kunst. Grønlands mest kjente kunstner er Aron fra Kangeq (1822–1869) som laget tresnitt i 1850-årene; han la grunnlaget for en varig tradisjon innen grafikk og tegnekunst. Viktige moderne kunstnere er for eksempel maleren, grafikeren og billedhuggeren Aka Høegh (født 1947), video- og performancekunstneren Jessie Kleemann (født 1959), landart-kunstneren Pia Arke (1958–2007) samt grafikerne Frederik Kristensen (født 1952) og Arnannguaq Høegh (født 1958). Nuuk Snefestival har siden 1994 arrangert årlige konkurranser i å lage store snøskulpturer.

Grønlandsk musikk var preget av inuitenes musikk (sang, rammetromme) som delvis er gått av bruk. Elementer har overlevd blant annet i popmusikalske uttrykk. I dag er grønlandsk musikk en blanding av grønlandsk og dansk musikk med innflytelse fra USA og Storbritannia. Eksempler er rockebandet ‘Sume’, popsangeren Rasmus Lyberth (født 1951) og hiphop-gruppen ‘Nuuk Posse’.

Viktige tradisjonelle inuittiske danseformer er trommedans og gledesdans. I 1600–1800-årene nådde europeiske folkelige danser Grønland blant annet via hvalfangere. Skiftende euro-amerikanske populærdanser er mest utbredt i våre dager.

Grønland og Norge

Som første land opprettet Norge et generalkonsulat i Nuuk i 1986.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Fleischer, Jørgen: Grønlands historie: kort fortalt, 2003
  • Gad, Finn: Grønlands historie, 1967-76, 3 b. i 4
  • Lidegaard, Mads: Grønlands historie, ny udg., 1991
  • Petersen, H.C., red.: Grønlændernes historie før 1925, 1991
  • Skydsbjerg, Henrik: Grønland – 20 år med hjemmestyre, 1999

Kommentarer (12)

skrev Sverre Olav Lundal

Hei!Det står i artikkelen at ikring år 1800 var nesten hele Grønlands befolkning kristna og at dette førte til ei fullstendig omveltning av inuitane si busetjingsform og næringsgrunnlag. Mellom anna forsvann viltet ikring misjonsstasjonane og innbyggjarane blei avhengige av importerte varer. Vidare står det at på 1800-tallet levde nesten heile folket av fangst og selde overskotet til Den kongelege grønlandske handel. Eg syns desse opplysningane ser motstridande ut.

skrev Roger Pihl

Kan du forklare hva du mener er motstridende?

svarte Sverre Olav Lundal

Eg trudde at det var klårt kva eg meinte. Det står i artikkelen at viltet forsvann ikring misjonstasjonane og at innbyggjarane blei avhengige av importerte varer, samstundes som nesten heile folket levde av fangst og selde overskotet til Den kongelege grønlandske handel.Eg meiner det er leksikonet si oppgåve å forklåra korleis desse opplysningane heng i hop.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Sverre Olav og Roger,Jeg har nå sett på spørsmålet sammen med Nils Petter Thuesen som har skrevet artikkelen.Han kommenterer at "viltet" viser til landdyr omkring misjonsstasjonene. Dette forsvant, og derfor ble det større import fra Danmark. Fangsten det er snakk om var derimot konsentrert til fangst av dyr fra havet (hvalross-tenner, sel, noe hval) + fiske etter at høsting av landvilt ikke var aktuelt som tidligere. Vi ser at dette kan være forvirrende, og vil se hvordan det kan klargjøres i teksten.Vennlig hilsen MarteRedaksjonen

skrev Roger Pihl

Jeg har gravd litt rundt, og finner at før kristningen av Grønland nødvendiggjorde avhengigheten av fangst en sesongmessig mobilitet, de måtte flytte dit det var noe å fang. Med misjonsstasjonene kom et fast(ere) bosettingsmønster, og dermed også mindre mobilitet, følgelig også mindre fangst.

skrev Lars Unar Larsen Vegstein

Arealet som står oppført i faktaboksen er litt beskjedent! Ser ut som om det er noe rart med feeden fra kilden, bare. Men uansett.

svarte Roger Pihl

Du har på en måte helt rett, for det tallet er det isfrie området. Jeg har nå lagt til innlandsis og breer samt totalareal.

skrev Hans Jørgen Jørgensen

Flott artikkel, og god lesing, men det ser ut til at den trenger en liten oppdatering med tanke på regjering, arbeidsledighet osv. De siste fakta er fra 2014.

svarte Roger Pihl

Det har du nok rett i, og takk for innspill. Det har sammenheng med hvilke oppgaver som blir prioritert, blant annet har det vært viktig(ere) å få inn alle artikler fra papirleksikonet. Men både Danmark og Grønland nærmer seg oppdatering!

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Eg merkar meg at denne artikkelen nyttar «inuit» som stavemåte medan i artikkelen om dei same, heiter det «inuitt». So vidt eg veit er det siste det rette.

svarte Roger Pihl

Hei Tor-Ivar og takk for et interessant spørsmål.

Jeg tror det er mange forestillinger om hva som er riktig i denne sammenheng, men jeg (i min artikkel) bruker Tor Åge Bringsværds bok «Inuit» fra 2006 i serien «Verdens hellige skrifter» som grunnlag. Der skriver han at det heter én inuk, flere inuit. «Inuitter» blir da helt feil, ettersom det blir en flertallsform av en flertallsform.

Meg bekjent er det ingen andre i Norge som har gjort tilsvarende dypdykk i temaet, men jeg tar gjerne imot konkrete referanser.

Igjen, takk for interessen!
Vennlig,
Roger

svarte Tor-Ivar Krogsæter

Tusen takk for dette interessante og opplysande svaret. Etymologikaren i meg blei svært glad no. ☺️

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg