jernmalm
Jernmalm. En av Norges eldste jerngruver ligger på Grua i Lunner kommune. Den ble drevet fra 1540 til ut på 1700-tallet. På bildet sees en åpning til stollen. Jernmalmen ble fraktet til Hakadal Verk.
Båndet jernmalm (magnetittmalm) fra Sør-Varanger
Forekomst
Rent (gedigent) jern forekommer i naturen blant annet i jernmeteoritter, men slike forekomster er sjeldne og har ingen økonomisk betydning.
De økonomisk viktigste jernmineralene er hematitt (Fe2O3) og magnetitt (Fe3O4), med jerninnhold på henholdsvis 70 % og 72,4 %. Andre jernmineraler er de mer lavprosentige limonitt (Fe2O3·xH2O) og sideritt (FeCO3), disse har etter hvert fått mindre betydning. I jernmalmer opptrer disse jernertsene oftest blandet med andre, verdiløse mineraler som det er ønskelig å fjerne (se oppredning). Blandingsforholdet er avgjørende for ulike malmers økonomiske anvendbarhet.
Hematitt- og magnetitt-malmer
Store, tilnærmet rene hematitt- og magnetitt-malmer, men med varierende innhold av uønsket fosfor, finnes i svensk Lappland (Kirunatrakten), Brasil, Vest-Australia (Hammersley Range og Mt. Newman) og Sør-Afrika (Iscor) med flere. En vesentlig del av verdensproduksjonen er likevel basert på fattigere malmer som de såkalte:
- Takonittmalmer. Sedimentære malmer med vekslende bånd av magnetitt og kvarts med fra 18–35 % Fe (Sør-Varanger, Krivoj Rog i Ukraina, Mesabi Range i USA, Labrador i Canada, med flere).
- Itabirittmalmer. Sedimentære malmer med vekslende lag av hematitt og kvarts. Hematitt-lagene kan være så tykke at de til dels kan drives selektivt, slik at man får høye jerngehalter (Brasil, Vest-Australia, Liberia, India).
- Minettemalmer. Sedimentær limonitt/hematitt som ofte er utviklet som små kuler (oolitt-malm) med fra 20–50 % Fe (Lorraine i Frankrike, Luxembourg, Tsjekkia, Alabama i USA).
Dannelse
Felles for de aller fleste og viktigste jernmalmer av i dag, med unntak av malmene i Kirunaområdet i Nord-Sverige, er at de alle har en sedimentær opprinnelse. Etter den opprinnelige dannelsen er mange av dem omvandlet på forskjellig vis, bl.a. ved metamorfose.
De største sedimentære jernmalmer ble til tidlig i Jordens historie. I prekambrium (Jordens urtid) regner man med at konsentrasjonen av oppløst jern i havene var spesielt høyt. For 2600–1800 mill. år siden fikk man en oppblomstring av oksygenproduserende blågrønnbakterier. Dette medførte en global bunnfelling av jernionene som tungtløselige oksidiske/hydroksidiske forbindelser i relativt grunne havområder på datidens kontinentalsokler. På denne måten ble nydannet oksygen forbrukt i takt med jernfellingen.
I det øyeblikk jerninnholdet i havvannet sank under et kritisk lavt nivå, ble oksygenet i stedet frigitt til atmosfæren, og grunnlaget for nye, oksygenavhengige livsformer ble derved lagt. Jernet i urhavene stammet opprinnelig fra forvitring og utluting av jernholdige bergarter/mineraler på landjorden og ikke minst fra jernholdige vulkanske kilder, som tømte seg på havbunnen.
Rester av de prekambriske jernformasjonene (takonitt- og itabiritt-malmer) finnes på alle kontinenter og alltid nær knyttet til «gammel jordskorpe». I senere geologiske perioder har det også blitt skapt til dels betydelige sedimentære jernformasjoner av minette-typen, men aldri i samme omfang som de gamle prekambriske. Kiruna-malmene er også av en yngre type, men de er dannet ved vulkanske/magmatiske prosesser.
Produksjon og reserver
Verdens jernmalmproduksjon har lenge ligget på ca. 400 millioner tonn/år regnet som jerninnhold i malmene; råmalmproduksjonen må således være minst 2–3 ganger så høy. Russland står for ca. 25 % av dette. Andre store produksjonsland er USA, Kina, Brasil, Australia, Canada, India og Sverige.
Mengdene av jernrike bergarter i verden er uhyre store. Hvor stor del av disse som er aktuelle jernmalm-resurser er til enhver tid avhengig av hvilken malmpris som legges til grunn. I dag er således de tidligere og meget store europeiske reservene langt på vei ute av bildet. I Norge har vi nesten ingen aktuelle jernmalmreserver igjen. Det antas likevel at de globale, relativt rike, reservene vil vare i flere hundre år.
Historikk
Tradisjonelt har produksjon av jern og stål vært lagt til områder nær egne resurser av jernmalm og kull; for den saks skyld også trekull. Etter hvert ble forsyningen av jernmalm også dekket fra noe fjernere kilder, men lenge lå verdens virkelig store, fjerntliggende forekomster unyttet.
Først ved utviklingen av de store malmskipene i 1960–1970-årene med lasteevne fra 30 000 til 250 000 tonn, og ved bygging av laste- og losseanlegg for slike skip, ble fraktkostnadene så lave at de fjerntliggende forekomstene ble økonomisk drivverdige. Stålproduksjonen ble derved mye mindre avhengig av beliggenhet i forhold til råstoffene. I denne sammenheng bygde Japan opp verdens tredje største stålkapasitet uten egne forekomster av jernmalm eller kull, men basert på optimal kystbasert beliggenhet.
Denne utviklingen revolusjonerte verdens jernmalmhandel. I løpet av få år ble de fleste av Europas jernmalmgruver nedlagt som ulønnsomme, mens nye store jernmalmsentra ble utviklet i Canada, Brasil, India, Australia, Liberia og Sør-Afrika. Høykvalitetsmalm fra de nye produsentene førte også til gjennomgripende effektivisering av hele stålindustrien, som etter hvert baserte seg på helt andre krav til råstoffet enn tidligere. Gamle produsenter kunne ikke møte disse kravene og falt fra, andre greide ikke prispresset når den tidligere fraktfordelen falt bort. Således ble Norges største jernmalmprodusent, A/S Sydvaranger, ulønnsom allerede rundt 1980, men ble holdt i gang med statlige tilskudd frem til 1997.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.