olmek

Olmekernes hjemland ligger på de store elveslettene innerst i Mexicogolfen, i dagens delstater Veracruz og Tabasco. Takket være slammet fra elvene, rikelig nedbør og årlig middeltemperatur på 26 grader er området svært godt egnet for intensivt jordbruk. Tropeskogen og elvene omkring er dessuten rike på vilt og fisk. Arkeologiske funn forteller at jordbruk, basert på blant annet mais, vokste fram her fra omkring 4000 fvt. Parallelt ser vi at bosetningsmønsteret sentraliseres. Større tempelanlegg blir til omkring 2000 fvt. Fra omkring 1500 fvt. kan man identifisere distinkte artistiske trekk vi i dag kaller olmekiske. Olmek-kunsten omfatter raffinerte figurer med spebarnslignende trekk samt statuetter og avbildninger av forskjellige antropomorfe vesener. En slags var-jaguar går igjen, gjerne fremstilt som en baby i fanget på en hersker. Det er rimelig å tolke et slikt tablå som en hyllest til mektige herskerslekters overnaturlige opphav.

De to store funnstedene San Lorenzo (1200–900 fvt.) og La Venta (900–300 fvt.) ligger på høydedrag i sumpene på elvesletten. Begge består av oppbygde plattformer av leire med rester av templer, offersteder, gravsteder, åpne torg og residenser oppe på platået. Platået der San Lorenzo ligger dekker 55 hektar. La Venta – som dekker 2 kvadratkilometer –fremviser også en 34 meter høy pyramide, bygd i leire. Den inneholder mengder av offergaver i jade og andre mineraler. Steinen som ble brukt til statuer og monumenter ble hentet fra et fjellområde 80 kilometer unna. Kjempehodene utenfor templene var opp til 3 meter høye og kunne veie 28 tonn. Man har anslått at det behøvdes 1500 mann i 3-4 måneder for å frakte et slikt hode.

Nedenfor disse kunstige høydene lå mer alminnelige boligområder og verksteder. Ettersom dette er områder hvor elvene hyppig skifter løp er det få spor igjen av olmeker-samfunnet utover herskersetene. Folketallet er anslått til 13 000 i San Lorenzo og 18 000 i La Venta. Vurderinger av olmekisk politisk makt og kulturell betydning tar også i betraktning olmekernes betydelige rolle som sentrum i vide handelsnettverk, med stor produksjon av offergaver, amuletter, speil og annet håndverk. Obsidian, jade og andre mineraler ble importert fra høylandene i Guatemala og det sentrale Mexico.

Vi har god grunn til å anta at La Venta etterfulgte San Lorenzo som en slags hovedstad, samt at mye av denne sentralmakten gikk i arv til funnstedet Tres Zapotes i tiden mellom 300 fvt. og 300 evt. Vi vet lite om olmekernes relasjoner til andre samfunn, men vi tror at forbindelsene med Chiapas og Soconusco (Guatemalas stillehavskyst) var særlig intense. Det er i San Lorenzo, samt i Chiapas og Soconusco, i såkalt epi-olmekisk tid, at arkeologer har funnet de aller eldste eksempler på kalender- og skriftsystemer som tydelig er forløpere til klassisk mayakultur. Den aller eldste datoen er 3. september 32 fvt. (7.16.6.16.18 i den lange tellingen) er funnet på en stela i Tres Zapotes med et relieff av en hersker.

I tillegg til monumentalarkitekturen etterlot olmekerne mengder av statuetter i jade og andre steinarter som forteller om deres verdensanskuelse. I fravær av skriftlige kilder har arkeologer i stor grad støttet seg på det vi vet om kosmologier og guddommer i Mexico og Mellom-Amerika i senere tider. Ofte er slektskapet åpenbart, for eksempel i den hyppige bruken av den såkalte var-jaguaren og andre antropomorfe representasjoner av dyr som kaiman, hai og frosk. Vi vet ikke om figurene representerer spesifikke guder eller om de forestiller transformasjoner som sjamaner ser i seanser. Den fjærkledde slangen (aztekernes Quetzalcóatl og mayaenes Q’uq’umatz eller Kukulkan) er en slik gud eller antropomorf av elementer som slange, ørn og offer-røyk, som vi gjenkjenner i olmekisk kunst. Uansett er det rimelig å anta at disse motivene representerer grunnleggende krefter som fruktbarhet, fødsel, død og tidens sykluser.

I olmeker-kulturen finner vi også de første spor etter det hellige ballspillet som ble praktisert av alle senere mesoamerikanske kulturer. Vi tror at de hjelmlignende hodeplaggene som pryder herskernes kjempehoder var til bruk i ballspillet. Spillet var et ritual der herskerslektens og den nåværende verdens fødsel ble dramatisert. Tradisjonen med blodofringer, i form av selv-mutilering så vel som menneskeofring, er også rikelig til stede i olmekisk funnmateriale.

Det er ingen spor etter en egen prestestand og heller ikke en krigerkaste. Alt tyder på at olmek-samfunnet var et slags teokrati med gudelignende konger, ikke ulikt de eldste mayabyene som vokste fram kort etter (se El Mirador). Folk flest var bønder som holdt til i landsbyer langs elvene. Foruten å så i slammet elvene avsatte praktiserte olmekerne også svedjebruk, foruten fiske og jakt. Den store produksjonen av statuetter, amuletter og speil (av polert stein) forteller om en relativt stor håndverkerstand. Den vide distribusjonen av disse gjenstandene til rituelt bruk over hele Mesoamerika antyder at olmekernes makt først og fremst lå i forvaltningen av religiøse forestillinger og handelsnettverk.

Vi vet ikke nøyaktig hva som førte til San Lorenzos og La Ventas nedgang. Sannsynlige forklaringer handler om vulkanutbrudd, elver som skifter løp eller politiske endringer.

Vi vet svært lite om olmekernes språk og etnisitet. Mest sannsynlig snakket de et språk i familien mixe-zoque. Urfolket zoque, som i dag teller om lag 86 000 mennesker i delstatene Chiapas, Oaxaca og Veracruz, er sannsynligvis etterkommere av olmekerne. Olmek (‘gummifolket’ på náhuatl) var aztekernes navn på folkene i området der gummien kom fra.

Meksikanske arkeologer gjenoppdaget kjempehodene på siste halvdel av 1800-tallet og anså dem som en variant av mayakultur. Profesjonelle utgravinger tok til på 1930- og 1940-tallet. Da karbon-dateringer (C-14) ble tatt i bruk rundt 1950, ble det klart at olmeker-kultur var en unik tradisjon.

• maya
• Mesoamerika
• Folkegrupper i Mellom-Amerika