bønne

Fem av artene i bønneslekta dyrkes kommersielt, og disse er igjen delt i mange former. Den viktigste arten er hagebønne (latinsk navn: Phaseolus vulgaris), som stammer fra Sør-Amerika. Dens kulturformer kan deles i høye bønner eller stangbønner (latinsk navn: Phaseolus vulgaris var. vulgaris) og lave bønner (også kalt dvergbønne, krypbønne eller buskbønne; latinsk navn: Phaseolus vulgaris var. nanus), som begge er meget formrike. De førstnevnte er høye og har store blad, mens de sistnevnte er lave og buskformede. Sorter som høstes før belgene er fullt utviklede, kalles skolmebønner og omfatter sorter som aspargesbønne (små, runde), brekkbønne eller brytbønne (lange, runde), snittebønne (flattrykte), og voksbønne (gule). Sorter som dyrkes på grunn av frøene kalles frøbønner (for eksempel prinsessebønne, brune bønner og hvite bønner).

Belgene fra prydplanten prydbønne (latinsk navn: Phaseolus coccineus) kan brukes som snittebønner, men de modne frøene kan være giftige. I tropene dyrkes andre bønnearter, og mungobønne eller sansibarbønne er en meget viktig matplante der.

Soyabønne tilhører en helt annen planteslekt, Glycine, mens hestebønne hører til planteslekten Vicia.

De fleste av de 81 artene i slekten er slyngplanter. Artene i bønneslekta har trekoblede blader som er langstilkete. Ved bladstilken sitter små øreblad. Blomstene sitter i klaser i bladhjørnene. Kronen er hvit eller rød og asymmetrisk, og har typisk oppbygging for erteblomstfamilien, med fane, vinger og kjøl. Kjølen har et langt, spiralformet, innrullet nebb.

Bønner brukes hermetisert eller friske som grønnsak. Brekkbønner inneholder cirka 15 milligram vitamin C, 237 milligram kalium, 3,9 gram kostfiber, 90 prosent vann og 111 kilojoule tilført energi per 100 gram spiselig vare. Hagebønnene er kravfulle planter som bare kan dyrkes i de varmere strøk av landet.

• erteblomstfamilien
• hagebønne
• hestebønne
• soyabønne