rosmarin

Planten er en flerårig og eviggrønn halvbusk som blir opptil 80 centimeter høy, og har smale, nåleformede blader med innrullet kant. Blomstene er rosa, lys lilla eller lys blå i fåblomstret klase. Hele planten har en sterk, aromatisk duft.

Rosmarin hører nå systematisk til salvieslekta, men særlig blomstene er ganske ulik de fleste salvieartene, og dette var en viktig årsak til at rosmarin ble regnet som en egen slekt. Rosmarin har ikke salvieslektas typiske og meget særegne blomsterutforming med pollenbærere som vektstenger og romlig atskillelse av hunnlig og hannlig funksjon i blomsten, se salvieslekta.

Rosmarin er, som de fleste artene i salvieslekta, vanligvis krysspollinert og trenger besøk av insekter for pollinering. I rosmarinblomstene er hunnlig og hannlig funksjon atskilt i tid, idet blomstene er førsthannlige, det vil si at selv om pollenknappene og arret er plassert på samme sted, skjer det normalt ikke selvpollinering fordi pollenknappene åpner seg før arret er modent. Blomstene besøkes av mange ulike typer insekter som for eksempel, humler og bier, sommerfugler og blomsterfluer.

Rosmarin er en av de mest karakteristiske buskene i middelhavslandene og er vanlig på tørre steder. Planten liker seg i sandholdige skråninger, gjerne nær havet. Den er vanlig i garriguevegetasjon og på steppene i Nord-Afrika.

Rosmarin tåler kulde dårlig, slik at overvintring utendørs i Norge kun vil lykkes i de klimatisk gunstigste områdene.

Rosmarin har inntil nylig vært plassert i slekta Rosmarinus sammen med to andre arter. Alle disse tre artene er nylig overført til salvieslekta, Salvia. Selv om det nye navnet, Salvia rosmarinus, blir etablert og brukt av de fleste framover, vil det tidligere navnet Rosmarinus officinalis bli å finne i mange sammenhenger i lang tid.

Bladene, blomstene og kvistene brukes i matlaging, enten friske eller tørkede. Smaken er sterkt aromatisk, med undertoner av furu og kvae. Fersk rosmarin er noe bitter. Bitterheten forsvinner ved tørking.

Rosmarin er en svært anvendelig urt og passer i en rekke retter, sammen med blant annet kylling, lam og svin, til bakte poteter og i urtesmør. Også i pølser, supper og sauser er rosmarin et velegnet krydder. Urten passer sammen med andre krydder og urter, som for eksempel hvitløk og persille. Til vilt er einerbær og rosmarin et godt følge. I tillegg brukes urten til å smaksette dressinger, marinader, olje og eddik. Hele kvister kan stikkes inn i kjøtt og brukes som grillspyd. En rekke urte- og krydderblandinger inneholder rosmarin.

Blomster fra rosmarin kan kandiseres eller brukes i salater og som garnityr.

Rosmarin er kjent fra langt tilbake i tid. Urten var populær allerede i det gamle Hellas og Romerriket. Greske studenter på den tiden brukte en krans av rosmarin på hodet for å hjelpe på hukommelsen under eksamen. I tillegg har urten blitt forbundet med lykke og kjærlighet og er omtalt i en rekke dikt og skuespill, blant annet hos William Shakespeare.

Navnet rosmarin kommer av latin «ros» (sprut) og «maris» (hav), og betyr altså havsprut eller sjøsprøyt. I middelalderen ble navnet forbundet med Jomfru Maria, og planten ble ansett som hellig og brukt som botemiddel mot det meste. Den skulle virke oppkvikkende både fysisk og psykisk, fremme hukommelsen, øke selvtilliten og beskytte mot onde krefter. Den ble også benyttet mot forkjølelse, smerter, tarmgass og gikt. I tillegg skal rosmarin være godt for hud og hår og generell velvære.

• urt
• kryddersalvie
• leppeblomstfamilien