sagn

Sagn er korte, oftest en-episodiske fortellinger som er muntlig overlevert. Sagnene kan deles i mange ulike typer på grunnlag av handlingen. Det enkelte sagn har ingen fast form, men opptrer som varianter av en sagntype med større eller mindre geografisk utbredelse. Sagn gjør krav på å bli trodd, det forteller noe som angivelig har hendt, og er knyttet til bestemte steder, personer eller hendelser. Men sagn er også diktning fordi det i overleveringen har vært utsatt for kunstnerisk bearbeidelse.

Etter innholdet deles sagn i tre hovedgrupper: sagn om det overnaturlige, historiske sagn og opphavssagn. De første forteller om menneskets forhold til overnaturlige vesener (hulder, nøkk, draug og så videre), og støtter seg ofte til beretninger om folk som personlig har opplevd overnaturlige makter, såkalte memorater.

De historiske sagnene kan deles i rikshistoriske sagn, som forteller om begivenheter og personer av rikshistorisk interesse, og bygdesagn. Til de rikshistoriske sagnene hører to sagnkretser fra middelalderen, en om Olav den hellige og en om svartedauden, og sagnkretser om krig og uår fra 1500-tallet til nyere tid. Bygdesagnene forteller om lokale steder, gravhauger og andre minnesmerker, men oftest om begivenheter og personer som på en eller annen måte har spilt en viktig rolle i lokalmiljøet.

Opphavssagn vil gi forklaringer på naturfenomener, merkelige steiner og fjell, og ikke minst på stedsnavn.

Det skjelnes også mellom lokalsagn og vandresagn etter hvor stor utbredelse sagnene har. Vandresagn kan være utbredt over hele Europa.

Den norske sagndiktningen har vært samlet og delvis publisert i store mengder, helt siden Andreas Faye utgav Norske Folkesagn i 1833. En stor samling samiske sagn er samlet og utgitt av Just Qvigstad i Lappiske eventyr og folkesagn (1927 og følgende år).