Christian 3.

Ved faren Frederik 1.s død i 1533 overtok Christian styret i Slesvig og Holsten. I motsetning til sedvanen ble ikke Christian konge uten sverdslag. Både Danmark og Norge var valgkongedømmer, men da han hadde vist seg som en uforsonlig lutheraner, ville ikke det katolske flertallet av det danske riksrådet velge ham til konge. Etter farens død nektet Christian å ta imot et umiddelbart tilbud om den danske tronen fra et mindretall av det danske riksrådet og bystyrene i København og Malmø. Men etter at hansabyen Lübeck hadde grepet inn, tok han imot et uformelt valg av riksråder og adelsmenn i 1534.

I 1534 brøt det ut innbyrdeskrig i Danmark, kalt Grevefeiden. Det danske riksrådets katolske flertall, sammen med borgere og bønder, tok nå opp kampen for den avsatte Christian 2.s sak. Da samlet adelen i hertugdømmene og Danmark seg om Christian 3. Han seiret og ble valgt til dansk konge høsten 1536.

De norske rådsherrene som kvidde seg for å få en erklært lutheraner til konge, ble utsatt for et hardkjør. Danske kongetjenere holdt de viktigste norske festningene og behersket Sør-Norge militært. Selv om nordmennenes fremste leder, erkebiskop Olav Engelbrektsson, ikke hadde ønsket Christian 3. som norsk konge, var han presset av de militære realitetene til å gå med på et valg hvis kongen ville forsone seg med ham. Men dette var i strid med Christian 3.s store plan – reformasjonen og sentraliseringen av regjeringsmakten til et dansk sentralstyre. I stedet sendte kongen mange soldater til Norge, erklærte at han heller ville ha et øde land enn et ulydig land og drev Olav Engelbrektsson i landflyktighet våren 1537.

Christian 3. satte fra 1538 i gang et bergverksprosjekt i Telemark og nedkjempet i 1540 med militær makt befolkningens motstand mot det. Prosjektet ble likevel mislykket, med unntak av at Fossum jernverk ved Skien ble satt i sporadisk drift.

All regjeringsmakt ble etter 1536 konsekvent sentralisert til unionskongen og hans administrasjon. Dette skjedde i samstyre med det danske riksrådet, men i virkeligheten var kongen den dominerende lederen, noe som ble understreket ved at hans håndfestning inneholdt færre bremser enn tidligere på kongemakten, blant annet når det gjaldt sønnen Frederik 2.s maktovertakelse. Allerede før Christian 3.s tid hadde kongene benyttet seg av mange danske menn i nøkkelstillinger i Norge. Nå ble dette en regel med få unntak, ved at norske adelsmenn som viste seg ubetinget lojale overfor det nye regimet, også fikk len. I samvirke med sin kansler, Johan Friis, gjennomførte kongen en reform av de vilkårene lenene ble forlent bort på, slik at kongen tok en større del av inntektene som lensherrene krevde inn.

I sin 23-årige regjeringstid viste Christian svært liten personlig interesse for Norge, og han kom aldri på besøk. Han var lite initiativrik når det gjaldt å tilpasse lover og samfunnsordninger til norske forhold – selv på et saksfelt som interesserte ham spesielt mye, nemlig det kirkelige. Allerede i 1537 fikk han, med bistand fra lutherske teologer i Wittenberg, utarbeidet en dansk kirkeordinans som gav detaljerte bestemmelser om den nye lutherske statskirken. Her stod det at det senere burde utarbeides bestemmelser som passet på norske forhold, men dette ble gjort først 70 år senere. Christian ventet også i mange år med å utnevne lutherske superintendenter til alle norske bispedømmer, i skarp motsetning til de raske utnevnelsene i Danmark, og han viste liten interesse for å utvikle et høyere norsk skolevesen. Dette bidro sterkt til at den norske kirken ble et underbruk under den danske. Fra de tallrike danske latinskolene og Københavns universitet kom det en strøm av danske geistlige til Norge, og de førte videre danifiseringen av det norske skriftspråket.

Men Christian 3. var ikke konsekvent interesseløs. Mer vesentlig i det lange løp var hans suksess som statsleder, som også var merkbar i mer positiv forstand i Norge. Her hører det med i bildet at han som seirende monark utviklet et måtehold som hadde en stabiliserende virkning på styret og samfunnsutviklingen.

Innad var faren for krig ryddet av veien for lange tider fremover; kongen var suveren når det gjaldt væpnede maktmidler, takket være festningene og leiesoldatene. Utad tok Christian 3. sikte på å vinne anerkjennelse av sitt regime og unngå krig så langt råd var. Hans svenske kongekollega, Gustav Vasa, hadde det samme målet, og de to klarte for sin regjeringstid å holde fred mellom dansker og svensker, særlig stadfestet ved Brømsebrotraktaten i 1541. Den stipulerte et 50-årig forbund mellom dansker, nordmenn og svensker (det holdt til fire år etter Christian 3.s død).

Enda vanskeligere var det å få i stand et godt forhold til den tysk-romerske keiseren Karl 5., som ikke ville anerkjenne avsettelsen fra 1523 av sin svoger, Christian 2. Christian 3. utkjempet fra 1542 en krig mot keiseren, men de sluttet fred i 1544. Keiseren gav det nye oldenborgmonarkiet sin stilltiende anerkjennelse, og det ble grunnlaget for en varig avspenning av forholdet til det tysk-romerske riket, en avspenning som først ble brutt av Christian 4. i 1625. Etter 1544 lyktes det Christian 3. å holde sine riker utenfor alle kriger, og det førte med seg fordeler for dansk og norsk økonomi (eksport av korn og okser fra Danmark, av fisk og trelast fra Norge).

Med sin nye internasjonale styrke klarte Christian 3. også å eliminere hanseatenes særstilling, den var overlegent viktigst når det gjaldt utenrikshandelen gjennom Bergen. Han holdt det gående med stadig uavgjorte forhandlinger med representanter for hansabyene, og i mellomtiden tillot han bergensborgerne et spillerom i handelen som de ikke hadde hatt på flere hundre år. Men det var først i 1560, året etter hans død, at den nye handelsordningen i Bergen ble traktatfestet.

Ellers kom nordmennene på flere måter til å merke kongens moderasjon, som ble betinget av hans bestrebelser på å nøytralisere anslag mot hans nye regime. Norgesparagrafen ble ikke kunngjort, og Norge beholdt sin riksstatus med en rekke særegne norske samfunnsordninger; viktigst av dem var Norges lov og det norske rettsvesenet. Christian 3. brukte adelsmenn med erfaring fra lensstyret i Norge som rådgivere i norske saker, og styret ble etter den første radikalismen i 1536–1537 preget av forsiktighet: De norske prestene ble ikke avsatt, og i de første årene etter 1536 ble gudstjenestene holdt på nesten samme måte som før. Først en ny generasjon danske superintendenter og prester intensiverte reformasjonsarbeidet fra rundt 1550.

Nordmennene ble forsiktig beskattet, og bondebefolkningen øvde et påtakelig motpress mot nye tiltak gjennom forhandlingsmøter på tingene. Slik lyktes det kongen å roe ned konfliktene i Norge, og han unngikk reelle utfordringer mot sin kongemakt. På den annen side ulmet det av hverdagsmotstand mot øvrighetens krav – ethvert nytt påfunn ble møtt med mistenksomhet og ble motvirket, slik at det bare langsomt var mulig å gjennomføre den lutherske kirkeordenen og innføre nye skatter som beskattet veksten i produksjon og utenrikshandel.

Christian giftet seg i 1525 med Dorothea av Sachsen-Lauenburg. Sammen fikk de fem barn, blant dem Frederik 2., hertug Magnus (1540–1583), som ble konge av Livland, og hertug Hans den yngre av Slesvig-Holsten-Sønderborg (1545–1622), som ble stamfar for flere sønderjyske hertuglinjer, som Augustenborg og Glücksburg.

Christians ekteskap med Dorothea var lykkelig, og ektefellene var samstemte i sitt livssyn og sine holdninger, preget av luthersk nøkternhet. Kongen etterlot sønnen Frederik 2. et monarki som hadde indre fred og fred med alle naboer, samtidig som en tyngende krigsgjeld var nedbetalt og erstattet med en betydelig pengebeholdning.

• Stikk (på sølvplate) av Jacob Binck, 1535; Rosenborg Slot, København
• Portrett (brystbilde) på sølvgylden («Gimsøy-daleren»), 1546
• Tresnitt av Jacob Binck, 1550; gjengitt i Christian 3.s bibel, 1550
• Skulptur (helfigur) av Cornelis Floris, 1579; på Christian 3.s gravmæle, Roskilde domkirke

• Danmarks historie
• monarker i Norge
• Norge under dansk styre – 1537–1814
• Statsoverhoder i Danmark

• Johnsen, Oscar Albert (1925): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2
• Colding, Poul (1939): Studier i Danmarks politiske historie i slutningen af Christian IIs og begyndelsen af Frederik IIs tid, København
• Bech, Svend Cedergreen (1977): Danmarks historie, bind 6, København
• Slottved, Ejvind (1979): biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 3
• Lausten, Martin Schwarz (1987): Christian 3. og kirken 1537–1559, København
• Rian, Øystein (1995): Den nye begynnelsen, 1520–1660, bind 5 i Aschehougs Norgeshistorie
• Rian, Øystein (1997): Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, bind 2 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København
• Rian, Øystein: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)