Lensherre var i middelalderen innehaveren av et len. Lensherrene var gjerne adelsmenn. De mottok len fra kongen og styrte det på ulike vilkår. Det norske lensherreembetet endret seg i takt med statens administrative og økonomiske utvikling fra 1300-tallet til om lag 1660.
egentlig lensmann
svensk länsherre, tysk Lehnsherr
tilsvarer engelsk og fransk seigneur
Lensvesenet var i Norge forvaltningssystemet fra seinmiddelalderen og fram til 1660-åra. Lensherre-embetet hadde sitt opphav i oppgavene til den gamle syslemannen og festningenes fehirder. Seinmiddelalderens lensherrer var imidlertid færre og mektigere enn forgjengerne sine. De viktigste oppgavene til lensherren var ansvaret for rettshåndhevelse, oppebørsel (innkreving av bøter, skatter og andre avgifter) og militærvesen.
Pestepidemiene fra midten av 1300-tallet gjorde at adelens inntekter fra utleie av jord ble betydelig redusert. Lenet ble derfor i løpet av seinmiddelalderen blant adelens viktigste inntektskilder, og det gjaldt å opprettholde gode forbindelser til kongen. Kongen delte ut lenene på ulike vilkår. Noen lensherrer mottok alle lenets inntekter mot å stille tropper når kongen kalte; andre førte regnskap over lenets inntekter og beholdt en fast sum sjøl; atter andre satt med lenet på pant som en tilbakebetaling etter å ha lånt kongen penger. Lensvesenet var altså et fleksibelt forvaltningssystem, samtidig som det også er et tydelig uttrykk for hvor sentralt personlige forbindelser stod i datidas politikk. Et godt forhold til kongen var en forutsetning for å bli tildelt len.
Omkring 1500 var det rundt 50 len i Norge. Lensherrene på festningene Trondheim, Bergenhus, Båhus, Akershus og Tønsberghus (sistnevnte ble ødelagt i 1503) var de mektigste, og hadde i økende grad oppsyn med administrasjonen i omkringliggende len. Til å hjelpe seg i det daglige arbeidet hadde lensherrene flere tjenestemenn. De fremste av disse tjenestemennene var futene (også kalt fogder). Det var disse som arbeidet i felten med for eksempel å kreve inn skatter fra bøndene. Bøndene hadde på sin side egne representanter overfor øvrigheten, de såkalte lensmennene (eller bondelensmennene), opphavet til dagens lensmann. Disse lensmennene fungerte blant annet som kommunikasjonsledd mellom bøndene og kongens lensherrer.
Fra Christian 3s tid (1537–1559) ble lensherrenes oppgaver knyttet tettere til den økonomiske administrasjonen. Lensherrene førte i økende grad regnskap over lensinntektene, noe som i sin tur økte kronas inntekter og økonomiske forutsigbarhet. Fra 1580-åra betalte lensherren kongen en mer eller mindre fast sum av de relativt faste lensinntektene, og en fast brøkdel av de mer varierende inntektene (for eksempel bøter). Et annet utslag av den samme administrative omleggingen var at antallet len ble redusert, i praksis ved at små len ble slått sammen eller spist opp av større len. Fra 1600-tallet ble også futene i økende grad knyttet mer direkte til kongen framfor til lensherren. Like etter at Frederik 3 (1648–1670) innførte eneveldet, ble lenene i 1662 erstattet av amt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.