Norge i senmiddelalderen

Magnus Eriksson fortsatte å regjere over deler av Norge etter at sønnen, Håkon 6, tok over som myndig norsk konge i 1355, i tillegg til å regjere Sverige. Magnus beholdt blant annet kontrollen over området på begge sider av Oslofjorden, inkludert Båhuslen, med borgene Tunsberghus og Båhus.

Den tradisjonelle forestillingen om at kongedømmets apparat i Norge umiddelbart brøt varig sammen etter den store pestbølgen i 1349/1350, har ikke blitt styrket av nyere forskning. Tvert i mot har den gitt grunnlag for å tegne et vitalt og levedyktig norsk samfunn også under det innenlandske norske kongedømmets siste fase i middelalderen, det vil si fram til Kalmarunionens inngåelse i 1397. Det harmonerer også bedre med den aktive rollen som det norske kongedømmet i perioden spilte i nordisk og nord-europeisk politikk.

Norsk og svensk politikk forble sterkt forbundet også etter 1355. Allerede året etter gjorde Magnus' eldste sønn, Erik, opprør mot faren med støtte av en sterk fraksjon innenfor det svenske aristokratiet. Resultatet var en riksdeling mellom far og sønn også i Sverige, lik den som allerede eksistert i Norge. Da Erik brått døde i 1359, ble Magnus på ny svensk enekonge i tillegg til å beholde sin norske riksdel.

Avtaleverket fra 1343/1344 som skulle sikre oppløsningen av det norsk-svenske kongefelleskapet, hadde imidlertid brutt sammen med Eriks død. Allerede i 1361/1362 var freden mellom kong Magnus og avgjørende deler av det svenske aristokratiet, også brutt. Striden stod både om kongens innenlandske politikk, men også om utenrikspolitikken, særlig kampen om å vinne varig herredømme over de østdanske landskapene Skåne og Gotland.

En kort periode var det også brudd mellom Magnus og Håkon 6 der sistnevnte ble valgt til svensk konge i 1362. Far og sønn forsonte seg imidlertid raskt og slo inn på en felles og samkjørt politikk som norske og svenske konger. Med det var det norsk-svenske kongefelleskapet gjenopprettet i sin helhet, denne gangen under to konger.

For å styrke sin politiske posisjon, ikke minst overfor det uregjerlige svenske aristokratiet, hadde Magnus og Håkon søkt allianse med den danske kong Valdemar Atterdag. Slike allianser ble ofte garantert gjennom ekteskap, og Håkon var allerede i 1359 blitt forlovet med Valdemars datter, Margrete (Margareta). Valdemar var en upålitelig alliansepartner som hensynsløst og målbevisst arbeidet for å gjenreise den danske kongemakten som hadde ligget i ruiner i 1330-årene.

I 1360/1361 satte Valdemar kronen på sitt danske gjenreisningsarbeid ved å gjenvinne skånelandskapene og Gotland fra svensk herredømme. Dermed hadde Valdemar også befestet posisjonen sin som en trussel for store deler av det svenske aristokratiet.

På tross av dette, eller kanskje nettopp derfor, fornyet Magnus og Håkon alliansen med Valdemar i 1363, og fullbyrdet forsoningen med at kong Håkon ektet Margrete. Reaksjonen fra medlemmer av det svenske aristokratiet var å avsette både Håkon og Magnus som svenske konger og i stedet velge Magnus' fetter, den tyske Albrekt av Mecklenburg. Hans far, hertug Albrekt, hadde lenge arbeidet for å utvide maktområdet sitt i Norden og østersjøregionen, og både den svenske og den danske tronen var innenfor rekkevidde for mecklenburgsdynastiet. Også hanseatene var aktive i den nordiske politikken med mål om å sikre handelsinteressene sine i regionen best mulig.

En del svenske stormenn holdt imidlertid fast ved Magnus og Håkon som svenske konger, og deler av Vest-Sverige forble under kontroll fra Norge. Den skandinaviske halvøya var dermed delt mellom rivaliserende dynastier der neste avgjørende strid ble kampen om den danske tronen etter Valdemars død i 1375. Det lyktes Margrete og Håkon å få sønnen, Olav, valgt til dansk konge (Oluf 2) i konkurranse med mecklenburgernes kandidat i 1376.

Da Olav 4 (1380/81–1387) arvet Norge etter sin far i 1380, kom landet i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent. Ved Olavs tidlige død i 1387, valgte riksrådene både i Danmark og Norge Margrete til rikenes «mektige frue og rette husbond». I Sverige hadde kong Albrekts styre raskt avfødt misnøye både blant aristokrati og øvrige befolkning som følge av mecklenburgeres posisjon i forvaltningen og påståtte urimelige skattepålegg. Flere oppgjør hadde ikke lyktes i å bilegge konflikten permanent, og opposisjonelle svenske stormenn søkte allianse med dronning Margrete. De valgte henne til Sveriges «mektige frue og husbond» i 1388, og året etter ble Albrekt slått og fengslet.

Margretes nærmeste arving, søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern (1389-1442), ble utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik ble myndig, og at kongearven heretter skulle regnes fra ham. Erik var for øvrig tipptippoldebarn av Håkon 5. I 1396 ble Erik også hyllet som konge i Danmark og Sverige.

På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik så kronet til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Hva møtedeltakerne ellers ble enige om når det gjaldt innholdet i den framtidige unionen, er uklart og noe som historikere i moderne tid har diskutert til dels heftig.

Det mangler en samlet systematisk oversikt over forvaltningen i Norge i senmiddelalderen, inkludert hvem som bekledde forvaltningspostene. Hovedtrekkene kan likevel skisseres. Forvaltningssystemet i hele unionen var lensvesenet. Et len var et avgrenset territorium der lenstakeren hadde ansvar for rettshåndhevelse, oppebørsel (skatt og bøter) og hærvesen. Kongen var den som tildelte lenene, og han krevde militære eller andre tjenester som gjenytelse.

På 1400-tallet var det omlag 50 len i Norge av varierende størrelse. De viktigste var høvedsmannspostene på borgene Båhus, Akershus, Tunsberghus (fram til 1503) og Bergenhus. Disse slottshøvedsmennene fikk i økende grad ansvaret for oppebørselen fra flere andre len, i tillegg til å forvalte lenet som lå direkte under borgen.

I Norge som i de andre unionsrikene var det et overordnet mål for aristokratiet at landets forvaltningsposter skulle være forbeholdt innenlandske menn. Det norske aristokratiet ser da også ut til å ha fått beholde flertallet av de norske forleningene for seg selv i senmiddelalderen. Markerte og viktige unntak var imidlertid slottslenene. De var så avgjørende for at unionsmonarken skulle beholde kontrollen over Norge, at han gjennomgående satte menn på borgene som han stolte fullt og fast på.

I datidens politiske klima betydde det ofte utenlandske menn. Uten slektsbakgrunn eller nevneverdig gods i landet var slike personer særlig avhengig av monarkens gunst for sin sosiale posisjon. Det gjorde dem i utgangspunktet til mer lydige redskap for oppbyggingen av en sterk kongemakt, enn innenlandske menn.

Dersom en utenlandsk stormann slo seg ned i Norge, giftet seg og fikk gods i landet, ville han imidlertid som regel få felles politiske interesser med innfødte stormenn. Når en vil vurdere utenlandske menns rolle i og betydning for den politiske utviklingen i Norge i senmiddelalderen, må en derfor skille mellom de som ble naturaliserte nordmenn og de som bare oppholdt seg i Norge så lenge de hadde en forvaltningspost i landet.

Når det gjelder det norske, verdslige aristokratiet i senmiddelalderen, har nyere forskning avdekket at det var betydelig mer tallrikt enn hva som tradisjonelt har vært hevdet. Fram til rundt midten av 1400-tallet skilte det samtidig seg ut et mer eksklusivt riksrådsaristokrati fra de bredere lagene av aristokratiet, med et betydelig nettverk av klienter. Disse klientnettverkene var viktige pilarer for høyaristokratiets samfunnsposisjon. Den økende eksklusiviteten gjorde imidlertid det høyaristokratiske sjiktet sårbart ut fra periodens demografiske forhold og ikke minst unionsmonarkiets struktur.

En unionsmonark var ikke nødvendigvis avhengig av å opprettholde et bærekraftig norsk høyaristokratisk sjikt på samme måte som de tidligere innenlandske kongene i Norge. I en maktpolitisk sammenheng var det viktig på lang sikt at medlemmer av norske aristokratiske slekter i stigende grad nådde til topps eller gjorde annen administrativ eller sosial karrière innenfor kirken eller i tilknytning til dens organisasjon, ikke innenfor kongedømmets apparat. Kirken tok dermed i økende grad over og videreførte det tidligere innenlandske kongedømmets funksjonelle samarbeid med grupper i det norske samfunnet i senmiddelalderen.

Både geografisk plassering og ressurser bidrog til at Danmark mer og mer ble det reelle hovedlandet i unionen. Det var her monarken oppholdt seg og virket jevnlig, mens Sverige og særlig Norge sjelden ble besøkt. I Danmark ble dermed sentralmakten opprettholdt og utviklet av en tilstedeværende monark, med de ringvirkningene det gav i det danske samfunnet. Norge merket mye mindre ringvirkninger av en aktiv sentralmakt. Det sentraliserte unionsstyret under Margrete og Erik hadde likevel ikke bærekraft i det lange løp.

I 1434 brøt det ut opprør i Sverige som bredte seg til Danmark og Norge. Opprørene, som fikk oppslutning både blant bønder og aristokrater, bunnet i misnøye med skattepålegg, utlendinger i forvaltningen og andre påståtte følger av det sentraliserte unionsstyret.

Resultatet var at kong Erik ble fordrevet fra alle tre rikene, og i stedet ble den tyske Christoffer fra Bayern (1442-1448) valgt til ny nordisk unionskonge. Denne gangen ble kongen valgt og kronet separat i hvert rike. Det signaliserte den løsere unionsmodellen som opprørerne hadde siktet mot, der hvert lands riksråd tok mer regelmessig del i landets styre. Sverige ble likevel etter 1434 aldri mer en lojal og stabil unionspartner. Opprøret som brøt ut det året, innledet prosessen som med akselererende fart skulle føre til at Sverige brøt ut av unionen for godt og et innenlandsk kongedømme ble gjenopprettet under Gustav Eriksson (Vasa) i 1523.

Neste avgjørende unionsstrid etter 1430-årenes opprør kom i kjølvannet av den barnløse kong Christoffers død i 1448. Den svenske stormannen Karl Knutsson Bonde lyktes i å bli valgt til svensk konge med mål om å bli den nye unionskongen i neste omgang. Danskene valgte imidlertid Christian (Christiern) fra det vesle nordtyske fyrstedømmet Oldenburg til konge. De to nordiske kongene kjempet deretter om den norske tronen; Christian som ledd i kampen for å gjenopprette treriksunionen under sitt septer, Karl for å styrke sitt svenske kongedømme ved å gjenopprette det svensk-norske politiske fellesskapet fra hundre år tidligere.

I Norge kom det fram ønsker om en egen norsk konge, men det reelle valget kom til å stå mellom Karl og Christian. Førstnevnte ser ut til å ha hatt størst støtte både i kirken, det verdslige aristokratiet og den øvrige befolkningen. Christian ble imidlertid foretrukket av flere mektige medlemmer av riksrådet, og tilhengerne hans kontrollerte Akershus og dermed en sentral del av landet. Blant lederne for Christians og Karls partier fantes henholdsvis lojale støttespillere for en dansk-norsk union og menn med familiære og økonomiske bånd til Sverige. En har likevel, karakteristisk nok, ikke funnet et fast og entydig mønster for flertallet av stormennenes partivalg.

De norske karltilhengerne må imidlertid ha fryktet at Christian representerte et unionsalternativ med fortsatt dansk dominans, mens de forventet et mer jevnbyrdig forhold mellom rikene i en norsk-svensk personalunion. Bøndene på sin side anså seg åpenbart å ha flest felles interesser med svenskene, og ikke minst ønsket de fred mellom Norge og Sverige.

Et viktig resultat av striden var at de norske politikerne innledet Norges overgang fra et arverike til valgrike, som Danmark og Sverige allerede var. Både Christian og Karl utstedte norske håndfestninger, et sentralt institutt i valgrikeordningen. At kongene ikke lenger skulle kunne påberope seg den norske tronen gjennom arv, men måtte gi politiske garantier og forsikringer for å bli valgt, gav i utgangspunktet den norske rikspolitiske eliten en mye sterkere politisk maktposisjon.

At Karl utstedte en norsk håndfestning og ble kronet til norsk konge i Nidarosdomen i november 1449, var imidlertid ikke tilstrekkelig for å sikre ham den norske tronen varig. Da Karl mistet støtte i Sverige for sitt norske kongedømme, måtte han oppgi Norge til fordel for Christian 1, som ble kronet samme sted som Karl, i august 1450. På turen tilbake til Danmark ble det så inngått en norsk-dansk unionsavtale i Bergen (Bergenstraktaten), som var den første formelle unionsavtalen Norge inngikk i senmiddelalderen. Avtalen knesatte en evig union mellom to helt likestilte riker der bare kongen var felles (personalunion), og at de to landenes riksråd var de egentlige bærerne av sine respektive rikers suverenitet. I praksis kom imidlertid Christian til å gripe relativt lite inn i det indre styret av Norge, og å besøke landet enda sjeldnere.

Det siste gjorde det vanskelig for norske stormenn å kontrollere og påvirke kongens beslutninger og brudd på håndfestningen. Unionsmonarkens styringssystem i Norge var basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon.

Bønder og aristokrater kunne ut fra tildels ulike interesser, i krisesituasjoner gå sammen om å forsvare eksistensen av et innenlandsk norsk riksstyringsapparat kontrollert av innenlandske menn. Interessene bak slike allianser ser imidlertid ikke ut til å ha vært sterke nok i det daglige til å gi grunnlag for at forvaltningsapparatet kunne bli bygd ut bedre på mer permanent basis. Bøndene så seg neppe tjent med et sterkere utbygd og mer kostnadskrevende sentralapparat i Norge, så lenge de ikke ble pålagt urimelige skattekrav og møtte utenlandske menn som ikke kjente norsk lov og sedvane i lokalforvaltningen.

Monarkens passive rolle i innenlandsstyret kan på sin side ha redusert norske stormenns behov for å styrke den institusjonelle sentralforvaltningen. Personlige karriereambisjoner og rivalisering om kongens gunst kan i tillegg ha redusert det norske aristokratiets evne og vilje som gruppe til å fylle kongens rolle i det daglige riksstyret gjennom en riksforstander, som det bare er enkelte og kortvarige tilfeller av i Norge, eller riksrådsutvalg. I Sverige kom riksforstandere til å fylle en helt annen konstant og viktig politisk rolle i perioden, og det samme gjaldt til dels det politiske samvirket mellom aristokrater og grupper av den øvrige befolkningen.

Christian 1s død i 1481 avslørte imidlertid en kraftig politisk misnøye i Norge med kongens styre. Det norske riksrådet satte opp en lang klageliste over kongens brudd på håndfestningen, blant annet at Christian uten riksrådets samtykke hadde pantsatt Orknøyene og Shetland til den skotske kongen i 1468/1469, uttrykte tvil om hvor positiv unionen så langt hadde vært for Norge og søkte allianse med svenskene i de kommende forhandlingene med tronfølgeren Hans og det danske riksrådet. Først i 1483 etter rasling med sablene, samt harde og lange forhandlinger, ble Hans (1483–1513) valgt til norsk og dansk konge ved å godta den mest omfattende og strenge håndfestningen for en unionsmonark så langt (Halmstadrecessen).

Håndfestningen, med ikke mindre enn 51 paragrafer, flere av dem omhandlet særskilte norske krav, var helt i tråd med det norske riksrådets uttrykte mål om en strengt avgrenset personalunion der hvert enkelt lands riksråd var tildelt en sentral plass i riksstyringen, makten til unionsmonarken var sterkt avgrenset og med sterke garantier for indre selvstyre. Rådet ønsket åpenbart at riksstyret skulle fungere som et innenlandsk kongedømme så langt det var mulig innenfor en personalunion.

Utviklingen etter 1483 gjorde imidlertid den maktpolitiske utfordringen for riksrådet med å påse at en valgt konge senere ikke brøt håndfestningen, ekstra vanskelig. At kongen ikke kom til Norge regelmessig, gikk riktignok inn i et vant mønster. Flere av de ledende norske politikerne som hadde stått i spissen for den målbevisste politikken i interregnet i 1481–1483, døde imidlertid etter kort tid uten at nye menn ser ut til å ha kunnet fylle rollene deres fullt ut. En del norske høyaristokratiske menn døde dessuten uten mannlige etterkommere, og en større andel av den norske godsmassen kom gjennom arveskifter på hender til personer med hovedtyngden av sine økonomiske interesser utenfor Norge, som oftest i Danmark.

Det totale antallet verdslige aristokrater, men særlig høyaristokratier, gikk betydelig ned fra slutten av 1400-tallet. Fra samme periode og fram mot 1537, erstattet kirken i stigende grad den fraværende kongemakten som patron i det norske samfunnet.

Den norske erkebiskopen utstedte adelsbrev på linje med verdslige fyrster, men det forhindret åpenbart ikke nedgangen i antallet aristokrater. En slik nedgang kan vi for øvrig også registrere noenlunde samtidig i Danmark og Sverige og i det øvrige Europa.

Unionskongedømmet på sin side allierte seg mer og mer med mektige menn helt eller delvis utenfor de norske slektskretsene, menn som hadde sine politiske, økonomiske og sosiale hovedinteresser knyttet til det danskdominerte unionskongedømmets interesser. Dette gjaldt særlig etter Knut Alvssons opprør i 1501–1502. Opprøret var det mest alvorlige og utfordrende for unionsmonarken i Norge i løpet av senmiddelalderen, ikke minst fordi det var del av et koordinert svensk-norsk opprør mot kong Hans' styre. Christian 1. hadde endelig lyktes i å bli svensk konge i 1457, for igjen å bli avsatt i 1464. I resten av sin regjeringstid hadde Christian forgjeves forsøkt å gjenvinne Sverige, og også sønnen Hans' mål var å gjenreise treriksunionen.

I 1497 greide Hans å vinne Sverige etter et felttog, men hans svenske kongedømme fikk kortere varighet enn farens da opprør brøt ut i 1501. Hans mistet Sverige, men greide å beholde Norge. Opprøret hadde imidlertid gjort unionsmonarken sterkere bevisst om at Norge kunne bryte ut av unionen med Danmark og i stedet alliere seg med Sverige. Reaksjonen var en intensivert og målrettet politikk for å sikre kontrollen over Norge på lang sikt.

Et utslag av denne politikken var altså å utnevne i sterkere grad pålitelige danske høvedsmenn på riksborgene i Norge. De danske høvedsmennene i Norge brakte ofte med seg sine danske klienter til landet der de dannet kjernen i høvedsmannens nettverk som også omfattet norske klienter. Kongen forsøkte også å få større kontroll over den norske kirken ved å få inn sine kandidater på bispestolene. Erkestolen ble gitt den danske kongstjeneren Erik Valkendorf, men han viste seg å være mye mer kirkens enn kongens mann som erkebiskop.

Tronfølgeren Christians (den senere Christian 2.) «visekongedømme» i Norge i årene 1506–1513 var et annet av tiltakene. For første gang på over 120 år virket en representant for kongedømmet permanent innenfor Norges grenser over lengre tid. Resultatet av Christians gjerning i Norge var en fortsatt svekkelse av det norske høyaristokratiet, reduksjon av kirkens uavhengighet som samfunnsmakt og et sterkere kongelig grep om landet. Denne politikken videreførte Christian også som konge (1513–1523).

Christian 2s felttog til Sverige for å bli valgt som svensk konge i 1520, kalt Stockholms blodbad, førte til et svensk opprør der Sverige brøt ut av Kalmarunionen og Gustav Vasa ble svensk konge.

Denne norske rikspolitiske symbiosen eller «norske system», som det har blitt kalt, ble enda mer truet da unionsmonarken ble tilhenger av Martin Luther og reformasjonen. Frederik 1 var riktignok forsiktig overfor kirken, men arbeidet målbevisst for å øke kontrollen sin over Norge. Da han døde i 1533 satt kongelojale danske menn på de norske riksborgene. Sønnen, Christian 3 (1536/1537–1559), var ikke bare overbevist lutheraner, men også sterkt preget av sin nordtyske bakgrunn. Som seierherre i den danske borgerkrigen, Grevefeiden, kunne han ikke bare gjennomføre reformasjonen i Danmark, men i forlengelsen av dette også sikre en varig og fast kontroll over Norge ved å fjerne den katolske kirken i landet.

De lojale danske høvedsmennene med sine klientnettverk var samtidig avgjørende for at unionskongen kunne sikre seg det fulle herredømmet over Norge under krisa i 1536–1537. Christians norske hovedmotstander, erkebiskop Olav Engelbrektsson, hadde ingen mulige allierte, verken innen- eller utenlands, som hadde sterke nok interesser i å støtte politikken hans på lang sikt.

Det politiske umyndiggjøringen av Norge kan dermed ses på som resultat av en 30-års maktkamp. I et lengre perspektiv var Christian 3s politikk overfor Norge i 1536-1537 en kulminasjon av det danskdominerte unionsmonarkiets politikk helt siden grunnleggelsen i 1397, klart preget av en nordtysk fyrstepolitikk. Og omveltningene i 1536–1537 var et viktig steg i den statsbyggingsprosessen oldenborgdynastiet hadde ledet siden midten av 1400-tallet. Ut av prosessen kom en tidstypisk konglomeratstat sammensatt av flere riker, hertugdømmer og land, med et sentrum i Danmark og København.

• Norge under dansk styre

De økonomiske virkningene av de gjentatte pestepidemiene for jordeierne, først og fremst konge, kirke og aristokrati, må uansett ha vært en voldsom reduksjon av de samlede inntektene. En slik økonomisk katastrofe kunne en vente ville føre til sammenbrudd for kongemaktens forvaltningsapparat. Etter det første sjokket kom det imidlertid på beina igjen, om enn svekket. Det ble satt i verk tiltak for å begrense inntektstapet mest mulig og for å skaffe nye inntektskilder. Også kirken måtte bidra til å underholde kongemakten, ikke minst ved at kongen tvangslånte kirkelige skatter. Det samme kunne også topparistokrater gjøre, som dessuten stilte deler av sine ressurser til kongens disposisjon når han trengte dem. Når en skal vurdere grunnlaget for et mulig innenlandsk kongedømme i senmiddelalderen, er det derfor ikke nok å se på kongens direkte inntekter. Det er kongens samlede disponible ressurser som er avgjørende.

Også den andre samfunnsmakten, kirken, greide å tilpasse organisasjonen sin til den nye inntektssituasjonen, og da enda bedre enn kongemakten. Ikke minst fortsatte kirken å motta større og mindre jordparter i gave, særlig for religiøse tjenester. Og det er overveiende sannsynlig at kirken økte sin andel av det norske jordegodset til opp mot 50 prosent i løpet av senmiddelalderen. Denne økte godsmassen kunne til en viss grad kompensere for inntektstapet. Bispegodset risikerte heller ikke de problemene som oppsplitting etter arveskifter førte med seg for det verdslige aristokratiet. Det ble regelmessig overført intakt og oftest styrket til etterfølgeren. Den sterkt toppstyrte kirkelige administrasjonen hadde dessuten gode muligheter til å møte den økonomiske krisa ved å sette i verk ulike rasjonaliseringstiltak.

Den kirkelige organisasjonen på lokalplan ble bygd ned tilpasset det reduserte folketallet. Samtidig skjedde det en sterk sentralisering, en utvikling som økonomisk favoriserte biskopene og domkapitlene i forhold til soknekirkene og prestebordene (den jorda eller inntektene en prest skulle leve av). Godsmassen ble også rasjonalisert ikke minst ved at kirken gjennom makeskifter fikk slått sammen små eierparter til større eiendommer som var lettere å administrere. At kirkens ledere også fikk utlagt len av kongemakten og drev omfattende handel styrket dem både økonomisk og politisk. Samlet bidrog dette til å styrke kirken som samfunnsmakt i Norge i løpet av senmiddelalderen, og mot slutten av perioden må erkebiskopen ha vært Norges desidert rikeste mann.

Den økonomiske krisa ser i første omgang ut til å ha gått hardest ut over de minst ressurssterke delene av det verdslige aristokratiet, som i praksis hadde få alternativer til jordleieinntekter. En utvei for disse mennene til å opprettholde status og nødvendig inntektsnivå, var å søke vern og støtte hos rikere medlemmer av aristokratiet gjennom et klientforhold. Normalt ville det si å gå inn tjeneste som godsforvalter eller i en annen administrativ funksjon.

Denne ordningen, som vi også ser ellers i Norden og Europa, var i emning allerede tidlig på 1300-tallet, men ser ut til å ha blitt mer utbredt i senmiddelalderen som en attraktiv karrieremulighet for kriserammede lavadelsmenn. Dette var del av en polarisering som foregikk innenfor aristokratiet i perioden. De som trass i krisa maktet å opprettholde plassen sin blant midtre eller helst øvre lag av aristokratiet, ser ikke ut til å ha hatt noe dårligere økonomisk grunnlag for å knytte til seg klienter enn før. Enkelte aristokratfamilier kunne opprettholde status og inntekter ved å slå sammen godskomplekser. Den høye dødeligheten i senmiddelalderen rammet dessuten også aristokratiet, og gunstige arveskifter kunne derfor bety mye for økonomien.

Opphopning av gods på færre aristokrathender medførte at inntektstapet for hver enkelt aristokrat ikke ble redusert i samme grad som den samlede avkastningen av adelsgodset. Ulike typer handelsvirksomhet ser dessuten ut til å ha vært viktig for en del av de mest velstående aristokratene i senmiddelalderen, og en vesentlig forutsetning for at enkelte av dem greide å øke godsinnehavet sitt betydelig i løpet av perioden.

Den økonomiske krisetiden gjorde kongelige ombud enda viktigere som inntektskilde for det øverste sjiktet av aristokratiet. Det var likevel begrenset hvor mange slike ombud som var ledige, og kongemaktens sterkt reduserte inntekter bidrog i stor grad til ytterligere innsnevring. For topparistokratiet kunne det å slå sammen gamle sysler til større len tjene som motvekt mot reduksjonen i inntektene som kongelige tjenestemenn. Liknende inntektstap og behov for å utvide ressursgrunnlaget må også ha kommet i de andre nordiske rikene. Det åpnet trolig blant annet for å vurdere positivt en deling av utgiftene for et kongehus. Alt dette må ha bidratt til at rikseliten i de nordiske landene ble mer åpen for politiske fellesskap.

Det har vært pekt på «krisetendenser» i Norge før pestens ankomst i 1349/1350. Behovet for inntekter må ha vært økende særlig mot slutten av høymiddelalderen, fordi kravene til forvaltningsapparatet stadig økte og en ønsket å bygge ut hærvesenet. Det er sannsynlig at avgiftene i agrarsamfunnet var presset maksimalt i været, slik at overutnytting av ressursene ble nødvendig. Åkerdriften ble intensivert, fordi dette gav størst produksjon i forhold til det tilgjengelige arealet. Februket kom mer i bakgrunnen.

Etter en tid begynte de uheldige virkninger av dette å gjøre seg gjeldende. Jorda ble utpint, og en del gårdsbruk var ikke lenger drivverdige. Samtidig var faren for uår større med et sterkt oppdrevet åkerbruk enn om en hadde hatt et mer avbalansert åker- og februk. Noen gårdsbruk ble derfor fraflyttet, særlig i områder som ikke hadde muligheter for videre bosetningsekspansjon i høymiddelalderen, og der skatte- og avgiftstrykket var størst.