patron (beskytter)

En patron (patronus) var i antikkens Roma en mann som opptrådte som beskytter for en annen, som da ble hans klient (cliens). Forholdet var av privat natur og kunne være mer eller mindre fast og formalisert, noe som innebar gjensidige fordeler og forpliktelser. Patron–klient-forhold gjennomsyret det romerske samfunnet og kjennetegnes ved at det var asymmetrisk, gjensidig og varig over tid.

I tidlig romersk tid var patrisierslekter patroner for plebeiere, men utover i republikken og keisertiden (30 fvt.–395 evt.) var forholdet mindre formalisert. En frigitt slave fikk imidlertid automatisk sin tidligere eier som patron. Hærførere kunne ende opp med å behandle sine soldater som klienter, og seierrike feltherrer spilte rollen som patroner overfor erobrede folk. Særlig var det viktig for politikere å sikre seg støtte ved valg og folkeavstemninger ved å ha mange klienter.

I den katolske kirke betyr patron skytshelgen for et sted eller et yrke; i Norge i eldre tid en person som hadde kallsrett til visse kirke- eller skoleembeter.