Den romerske kalenderen har sin opprinnelse i den lokale kalenderen for byen Roma. Året hadde til å begynne med ti måneder. Den første måneden var mars, og senere ble januar og februar føyd til. Under den romerske republikken var den normale lengden av året 355 dager. Året bestod av 12 måneder hvor lengden rettet seg etter lengden på en månesyklus (synodisk måned). En ekstra måned på 23 dager ble lagt til når myndighetene fant det påkrevd, for at gjennomsnittslengden av året skulle bli tilnærmet lik solåret.
Under Julius Caesar, som ble pontifex maximus i år 63 fvt., ble innsettingen av ekstramåneder forsømt, og i 47 fvt. var kalenderen omtrent to måneder ute av fase med solåret. I 46 fvt. innførte derfor Caesar den julianske kalenderen. Den egyptiske kalender ble brukt som mønster, og under utarbeidelsen hadde han hjelp av astronomen Sosigenes fra Alexandria.
Den julianske kalenderen retter seg etter solåret, og den gjennomsnittlige lengden av året i denne kalenderen er 365,25 dager. Av fire år har tre 365 dager, og det fjerde (skuddåret) har 366. Månedene fikk sin nåværende lengde, men to av dem har senere forandret navn til juli og august.
Kalenderen ble ført tilbake på riktig plass i solåret ved at det i 46 fvt. ble lagt til tre måneder med til sammen 90 dager (Forvirringens år). Ved en feil fikk hvert tredje år frem til 8 fvt. 366 dager; keiser Augustus rettet på dette ved å sløyfe alle skuddår mellom 8 fvt. og 8 evt. Etter dette ble kalenderen benyttet uforandret frem til reformen i 1582 av pave Gregor 13 (se gregoriansk kalender).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.