Sigurd Jorsalfare

Flere kilder kaster lys over Sigurds jorsalferd (Jorsal, norrønt for Jerusalem), ikke bare norrøne (av dem er det både sagaer og skaldekvad), men også europeiske. Sigurd var for øvrig den første europeiske kongen som dro på korstog. Flåten som seilte ut i 1108, skal ifølge sagaene ha bestått av 60 skip. Tallet bekreftes av en samtidig fransk forfatter, Fulcher av Chartres. Den samlede mannskapsstyrken kan ha vært på ca. 5000 mann. Den første vinteren ute oppholdt nordmennene seg i England. Derfra gikk ferden til det kristne Galicia (Nord-Spania) og videre langs den mauriskkontrollerte vestkysten av Den iberiske halvøy, gjennom Gibraltarstredet (sagaenes Norvasund) og inn i Middelhavet.

Å dømme etter skaldenes skildringer artet toget seg som de tidligere vikingferdene: «Den kampglade konge» og hans «hengivne mannskap» lovprises for en rekke seirer – de regnes opp med nummer – over motstandere som omtales som «hedenske skarer», «djevelens tjenere» og lignende. Fiendene, hvis blod fløt i strie strømmer, fant nordmennene dels på land (blant annet ved Lisboa og på øyene Formentera, Ibiza og Menorca), dels på sarasenske skip, som man kom i kamp med ute på havet. Også formidable festningsanlegg ble inntatt.

I august 1110 nådde Sigurd og mennene hans målet for reisen. Da de landet, antakelig ved Jaffa, ble de ærefullt mottatt av Balduin, den første kongen i korsfarerriket Jerusalem. Han ledsaget dem inn i landet til Jerusalem og elven Jordan. Skalden Einar Skulesson fremhever at «den gavmilde fyrste [Sigurd] – som en lovprist handling – badet i Jordanelvens rene vann». Etter oppholdet i Jerusalem dro de ut til kysten igjen, og nordmennene hjalp Balduin med å ta byen Sidon (Saida). Tilbakereisen fra Det hellige land la Sigurd og mennene hans over Konstantinopel og videre over land. De kom hjem i 1111.

• Les mer om Sigurd Jorsalfares korstog.

Jorsalferden og glansen som stod av den, utnyttet de senere sagaforfatterne til å kontrastere Sigurd og broren Øystein: på den ene siden krigerkongen, som fikk et stort navn ute, på den andre siden den fredelige kongen, som hadde sittet hjemme og bygd landet. Dette lot de komme dramatisk til uttrykk i en såkalt «mannjevning», hvor de to brødrene i en dialog fremhever hver sine fortjenester. Om dette opptrinnet er historisk, er uvisst.

Etter jorsalferden regjerte Sigurd videre i 19 år, de første 12 sammen med Øystein. (Den tredje broren, Olav, hører vi ingenting om.) Det aller meste av denne tiden var fredelig, og det sier seg selv at Sigurd og Øystein var sammen om svært mye av den utbyggingen av kongedømmet og ikke minst kirkeinstitusjonen som fant sted. Den var ganske omfattende: Byer ble utviklet, også som residens for kongene, klostre grunnlagt, tienden innført.

Mellom 1116 og 1120 giftet Sigurd seg med Malmfrid. Hun kom fra Kievriket (Ukraina/Russland), men stammet på morssiden fra det svenske kongehuset. Malmfrid og Sigurd hadde bare ett barn, datteren Kristin, som siden ble gift med Erling Skakke og mor til kong Magnus Erlingsson. Sigurd hadde sønnen Magnus med en frille som het Borghild, datter av en viss Olav, som var storbonde fra Dal (nå Storedal) i Skjeberg.

Mot slutten av sitt liv skal Sigurd ifølge Morkinskinna ha tvunget gjennom – under kirkelig motstand – et morganatisk ekteskap med en viss Cecilia, som sies å ha vært fra Viken eller Vestlandet. Men verken forfatteren av Fagrskinna eller Snorre har tatt med denne episoden – sannsynligvis fordi de ikke festet lit til den.

I sagaene fortelles det ellers at Sigurd i sine siste år led av en periodisk «ustyrlighet», som kunne medføre ren sinnsforvirring, kanskje en psykisk sykdom. Hans siste år ble også vanskelige fordi en gruppe stormenn stilte seg bak Harald Gille, en angivelig sønn av Magnus Berrføtt, som de brakte med seg fra Skottland. Sigurd lot Harald bevise sin avstamning ved jernbyrd, men krevde at han skulle frasi seg retten til tronen så lenge Sigurd og Sigurds sønn Magnus Sigurdsson levde. Men etter Sigurds død brøt Harald løftet.