Men sagaene gir også Erling attest for å være en klok, dyktig og erfaren riksstyrer for sin unge sønn. Det viste seg særlig i det samarbeidet med kirken han tok initiativ til for å styrke sønnens rettsstilling som konge. Dette ble avgjørende for den institusjonelle utviklingen av det norske høymiddelalderkongedømmet. Mot angivelig å akseptere at erkebiskop Øystein Erlendsson krevde inn kirkelige bøter i sitt bispedømme etter full sølvkurs på mynten – det dobbelte av den gangbare myntens verdi, fikk Erling erkebiskopen til å salve og krone sønnen til konge i Bergen i 1163 eller 1164, den første kongevigselen av dette slaget i Norden.
Erkebiskop Øystein er med god grunn utpekt som hovedmannen bak den nyskapende ideologiske og rettslige utformingen som det norske kongedømmet nå fikk, og som for ham må ha vært vel så avgjørende som økte bøteinntekter. I viktige statsrettslige dokumenter ble kongedømmet fremstilt som et guddommelig embete der kirken gjennom kroningen innsatte kongen på Guds vegne.
Det er likevel ingen grunn til å regne Erling Skakke for passiv i forhold til erkebiskopen. Han hadde sett og erfart nok til å innse de fordelene den rettslige og ideologiske omformingen av kongedømmet innebar. Han så åpenbart kirkelig støtte som så viktig at han var villig til å innrømme kirkelederne både rettslige nyvinninger og økt politisk innflytelse. Sønnens kongedømme stod svært svakt etter eldre tronfølgerett. For Erling var det derfor avgjørende at kongekroningen kunne bøte på den store mangelen ved sønnens rettsgrunnlag: at han ikke var kongssønn, slik den sedvanemessige norske tronfølgeordningen krevde.
Erling gikk nå inn for en tronfølgelov som brøt sterkt med tidligere tronfølgerett. Den nye tronfølgeloven fra 1163/1164 forutsatte uttrykkelig at Magnus var den lovlige, kronte konge. Lovens prinsipp om enekongedømme var et rettslig vern mot tronrivaler, og bann og fredløshet truet den som lot seg ta til konge mot lovens regler. Denne nye loven stilte krav om at en tronfølger skulle være «skikket» (=rex justus), og gav biskopene med erkebiskopen i spissen en viktig rolle ved kongevalg. Med sine krav om enekongedømme og ektefødthet var denne første ordentlige norske tronfølgeloven samtidig et ideologisk forsvar for Magnus.
Erlings samarbeid med erkebiskop Øystein kulminerte med det kirkelige privilegiebrevet kong Magnus utstedte, trolig en tid etter kroningen. Her overgav han symbolsk sitt rike til Gud og St. Olav, og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og i hans rettferdige ånd. Som tegn på dette ofret han sin krone på alteret i Kristkirken i Trondheim.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.