Sverre (norsk konge)

Den største gåten i Sverres liv er hvem han egentlig var. I Grýla, den første delen av Sverres saga, utgir han seg for kong Sigurd Munns sønn med en vestnorsk kvinne, Gunnhild. Da Sverre ble født, etter sammenhengen i 1151, var hun gift med kammakeren Unas, som ble regnet for Sverres far. Han virket trolig i Bergen. Fem år gammel ble Sverre sendt til oppfostring hos Unas’ bror, biskop Roe på Færøyene. Færøysk tradisjon hevder at han også var født der. Der fikk han geistlig opplæring og ble vigslet til prest, noe han etter eget utsagn egnet seg dårlig til. Da han var 24 år gammel, kom moren til Færøyene og fortalte ham at faren hans var Sigurd Munn. Da hadde hun vært i Roma, der paven gjennom hennes skriftefar hadde pålagt henne å fortelle sønnen om hans kongelige byrd.

Mye skurrer i denne beretningen. Sagaen forteller aldri noe konkret om Gunnhilds ætt og angivelige forholdet til Sigurd Munn. Farbroren Roe kan ha vært prest på Færøyene da Sverre ble sendt dit, men Roe ble først biskop fem år senere. En del kan tyde på at Sverre var eldre enn sagaen vil ha det til, og derfor vanskelig kunne være sønn av Sigurd Munn (som var født i 1133 eller kort før). Den kanoniske minstealderen for prestevigsel var dessuten 30 år, og ifølge sagaen ble Sverre først 30 år fem år etter at han hadde forlatt Færøyene. Fra dette ble det likevel gjort unntak. Mistenkelig er det også at sagaen tier om at det helt eller delvis var på Færøyene han må ha fått sønnene Sigurd Lavard (ifølge Saxo opprinnelig kalt Unas etter Gunnhilds ektemake) og Håkon, og døtrene Cecilia og Ingebjørg. Heller ikke historien om Gunnhilds Roma-ferd virker sannsynlig, selv om den ikke er påviselig umulig.

Selv om det er flere grunner til å tvile på beretningen om Sverres opphav, kan det likevel ikke føres fellende bevis mot den. Hvorvidt Sverre selv trodde det, eller bare søkte å legitimere sitt krav på kongemakten, er et sentralt spørsmål i Sverre-forskningen. Noen historikere har derfor regnet Sverre for en bevisst bedrager, mens andre har trodd ham på hans ord. De fleste har likevel stilt spørsmålet om hans avstamning åpent. Enkelte har tenkt seg at Sverre selv trodde at han var kongssønn. I nyere forskning er det også fremholdt at det guddommelige kall han mente å ha, kan forklare hans tilsynelatende urokkelige tro på sin rett. Men det som i våre øyne er falsknerier, kunne i middelalderen fortone seg som tjenlige og til og med aktverdige midler i en høyere og hellig rettferds tjeneste. Gåten om Sverres opphav er egentlig uløselig. Vi vet bare hva han og hans tilhengere ønsket andre skulle tro, men som hans motstandere benektet.

Sverres egen historiefremstilling og kongegjerning vitner sterkt om troen på et guddommelig kall. Ifølge Grýla forlot Sverre Færøyene 25 år gammel i 1176. Selv om Norge lå fast under kong Magnus Erlingsson og faren Erling Skakke, ønsket Sverre å prøve den kongsrett han mente å ha. En reise langs kysten fra Nidaros til Konghelle gav ham lite håp, og da han fortsatte til Sverige, fikk han heller ingen oppmuntring fra Birger Brosa, jarl over Götaland og gift med Sigurd Munns søster Brigida. Jarlen støttet foreløpig en flokk under ledelse av Øystein Møyla, som kalte seg birkebeinere. Sverre fikk en vennlig mottakelse hos Sigurd Munns datter Cecilia, gift med lagmannen i Värmland, men det hjalp heller ikke særlig.

I resten av landet stod kong Magnus fortsatt sterkest. Sverre og birkebeinerne kunne aldri stole på vestlendingene under den fortsatte striden mot Magnus, og i Viken kunne de heller ikke føle seg trygge etter at Magnus var falt. Også på Opplandene og i Hålogaland var deler av befolkningen på Magnus’ side. Når Sverre tidvis satte seg fast sør for Trøndelag, kunne Magnus hente forsterkninger fra Danmark. Økonomisk og militært rådde han over større hjelpekilder enn Sverre.

Striden mellom Sverre og Magnus ble bitrere og mer omfattende enn de tidligere tronstridighetene. Hele landsdeler ble mobilisert mot hverandre gjennom leidangsordningen. I de største slagene fortelles det om tusener på hver side. Fremfor alt gjaldt det å kontrollere Nidaros og Bergen, sentre for hver sin region og hvert sitt parti. I Viken stod nok Magnus for sterkt til at Sverre kunne gjøre forsøk på en varig erobring.

Gjennom sammenhengende år i felten utviklet birkebeinerne seg til en veldisiplinert skare av yrkeskrigere, som fungerte som villige redskaper for Sverres taktiske oppfinnsomhet. Den første tiden var det en dyd av nødvendighet for ham å ta sine menn med på råd før viktige kamper, men dette fortsatte han med og oppildnet hærfolkene sine med treffsikre taler. I hans kommandoføring var det ukonvensjonelle innslag som motstanderne aldri helt lærte å hamle opp med. Mot deres tradisjonelle masseformasjoner, fylking med kongsmerket i spissen til lands og sammenbundne skip til sjøs, tydde Sverre til løsere og mer mobile grupperinger. Mens Magnus på tradisjonell vis sloss i spissen for sin hird, holdt Sverre seg gjerne i bakgrunnen og dirigerte sine styrker. Onde tunger kunne kalle ham feig, men det var han sterk nok til å spøke med. Barsk humor var et av hans kjennetegn, parret med en ironi som bet når han rettet den mot motstanderne.

Sverre var en mester i militære finter og knep, og forstod å utnytte overraskelsesmomentet mot en tallmessig overlegen fiende. Bak hans bevegelser lå gjerne nitid etterretning, der han personlig tok sterkere del enn i nærstriden under slagene. Militærteknisk skilte han seg særlig ut ved å bygge sterkere befestninger og større og mer høybordede skip enn tidligere. Under striden mot Magnus begynte han å anlegge en steinborg oppe i Steinberget ved Nidaros. Og etter at Magnus var falt, lot han bygge en steinfestning på knausen bak kongsgården i Bergen. Det var likevel flåtemakt som var mest avgjørende, og her bølget striden lenge frem og tilbake.

Etter at Magnus hadde lidd et nytt nederlag i slaget på Ilevollene ved Nidaros i 1180, dro erkebiskop Øystein i landflyktighet til England, og Magnus trakk seg unna til Danmark. Derfra kom han sterkt tilbake vinteren 1181–1182, da han inntok Nidaros i Sverres fravær og røvet hele hans flåte. Men sommeren 1183 gjennomførte Sverre med små skip fra Nidaros et dristig overraskelsesangrep mot Bergen, som vendte stillingen til hans fordel. Magnus mistet flåten sin og søkte igjen tilflukt i Danmark.

Sverres innsats som riksstyrer er vanskeligere å gripe enn hans militære operasjoner og striden med kirken. I nyere forskning er han blitt oppfattet som mindre banebrytende og original enn eldre historieskrivning regnet ham for, og mer av en viderefører av riksbyggende tiltak fra erkebiskop Øysteins og Erling Skakkes dager – både ideologisk og politisk-organisatorisk.

Fra Magnus Erlingssons kongelig-kirkelige ideologi overtok Sverre tanken om kongedømmet som et guddommelig innstiftet embete. Men mot det som har vært kalt et kongedømme «av kirkens nåde», ville Sverre ha et kongedømme av Guds umiddelbare nåde, utenom og overordnet kirken. I Grýla hevder Sverre å ha en hellig treenighet på sin side – Gud, jomfru Maria og Olav den hellige. De berger ham fra farer og gir ham seier mot stor overmakt. Særlig iøynefallende utnyttet Sverre olavsideologien mot Magnus, som hadde navn etter Olavs sønn og var helgenkongens erklærte lenstaker. I Grýla viser Olav den hellige seg for Sverre i drømme og kårer ham til sin stridsmann. På sine mynter og i sitt segl tok Sverre selv tilnavnet Magnus. Under den senere kirkestriden kom «Hellig-Olavs lov» i Sverres propaganda til å stå for rettsordningen i Norge, før fremstøtene for kirkelig selvstendighet 1152/1153 og under Magnus Erlingsson, en rettsordning Sverre tok på seg å gjenopprette.

Under kong Sverre ble sysselmannsembetet utbygd, de første lagmennene trådte i funksjon, og den første kansleren utferdiget kongebrev. Det er vanskelig å se om disse endringene kun var et naturlig følge i fotsporene til den forrige kongen eller om dette ble utviklet på kong Sverres eget initiativ.

Politisk-organisatorisk førte Sverre videre viktige trekk fra Magnus Erlingssons regjering – slike som sammenkalling av geistlig-verdslige riksmøter og rikssynoder ved viktige politiske anledninger, mer systematisk bruk av syslemenn som kongedømmets lokale representanter og omdanning av befolkningens økonomiske leidangsytelser til en mer regulær skatt. I tillegg later han til å være den første konge som utnevnte lagmenn som lokale juridiske veiledere, noe som på lengre sikt skulle redusere bondedomstolenes selvstendighet. Samlet innebar dette en kongelig maktøkning som ikke minst skyldtes Sverres militære styrke.

Det var avgjørende at de gamle lendmannsættene ble kraftig reduserte under striden mellom Magnus og Sverre. Storparten av det gamle lendmannsaristokratiet som hadde fulgt Magnus var falt i kampene, og dermed rykket birkebeinerhøvdingene inn som kongens lendmenn og sysselmenn. Da Sverre tok over kongedømmet, skjedde det altså ikke noe systemskifte, kun et skifte i personene som styrte. De eldre storættene ble svekket og for en stor del avløst av et mer utpreget kongelig tjenestearistokrati. Embetsverket ble langt mer sentralisert enn før, fordi de nye mennene var fastere knyttet til kongen og løsere forankret i det gamle bygdesamfunnet.

Kirken hadde stått bak kong Magnus i striden mellom Magnus og Sverre, og var derfor kong Sverres motstander. Det ser ut til at Sverre søkte å komme til forståelse med de norske kirkelederne etter Magnus’ fall. Erkebiskop Øystein Erlendsson var vendt tilbake fra England i 1183 og konsentrerte seg om indre kirkeorganisatoriske oppgaver og de storstilte byggearbeidene på Nidarosdomen.

Forholdet mellom konge og erkebiskop ble vanskeligere da Eirik Ivarsson etterfulgte Øystein som erkebiskop i 1189. I fellesskap utstedte erkebiskop Eirik og Sverre en landefredsforordning i 1189/1190, men like etter kom det til brudd mellom dem fordi Eirik nektet å krone Sverre uten pavelig godkjenning. Sverre på sin side nektet å godta avtalen mellom erkebiskop Øystein og Erling Skakke om full sølvkurs på mynten i bøter til erkebiskopen. Sverre ville også redusere erkebiskopens følge på visitasreiser i bispedømmet i samsvar med Frostatingsloven.

Det lå likevel mer prinsipielle kirkerettslige spørsmål til grunn. Eirik stod fast på de frihetene den norske kirken hadde oppnådd ved grunnleggingen av erkesetet i Nidaros i 1152/1153 og under Magnus Erlingsson. Sverre krevde derimot at kirken skulle underordne seg kongens lederskap i samfunnet og anerkjenne ham som overherre. Erkebiskop Eirik søkte 1190 tilflukt hos erkebiskopen i Lund. Begge parter appellerte sin sak til paven, men på grunn av paveskifte i 1191 gikk det fire år før kurien tok stilling.

Sverre var enekonge etter Magnus' død, men striden var enda ikke over. Nye grupper reiste seg, blant annet kuvlunger, vårbelger, øyskjegger og ikke minst de som var ansett som de farligste; baglerne som var under ledelse av oslobiskopen Nikolaus Arnesson. Nikolas var halvbror av den tidligere kongen Inge Haraldsson, og hadde vært blant dem som støttet Magnus. Blant annet hadde han deltatt på Magnus' side i slaget på Ilevollene. Sverre hadde i 1189 nektet å godkjenne valget av Nikolas Arnesson til biskop i Stavanger, men året etter ble han biskop i Oslo. Nikolas var en av Sverres tydeligste motstandere.

Erobringen av Berget i Tønsberg omkring nyttår 1202 ble Sverres siste militære seier. Han var blitt syk under beleiringen, og tilstanden forverret seg under tilbakereisen til Bergen. Der døde han 8. eller 9. mars i hallen i steinborgen sin. Han ble gravlagt i muren mellom koret og den søndre inngangen i den store Kristkirken.

Agitasjonen i En tale mot biskopene tyder ikke på noen kongelig vilje kompromiss med kirken. Men helt mot slutten av sin regjering, da Sverre militært og verdslig-politisk stod sterkere enn noensinne, må han likevel ha ønsket å bilegge striden. På dødsleiet rådde han sønnen Håkon Sverresson til forlik med kirken.

Sagaen beskriver ham som en kortbent og noe tykkfallen mann, men lang i ryggen og staselig når han satt i høysetet. Han var måteholden med mat og drikk, og utholdende i strabaser og nattevåking, veltalende, forstandig og stortenkt. Sagaen avslutter med at «[...] selv de som var hans uvenner, sa at det hadde ikke kommet noen slik mann til Norge i deres dager som Sverre».

Sverre er den norske middelalderkongen som trer mest levende frem i kildene og har fengslet ettertiden sterkest. Det skyldes i første rekke det fasetterte bildet hans store saga tegner av en maktfull og original personlighet, og en eventyrlig løpebane. At dette bildet også rommer gåtefullt dunkle partier, har ytterligere stimulert interessen for Sverres liv og gjerning.

I årene 1185–1188 lot Sverre den islandske abbeden Karl Jónsson skrive første del av sin saga mens han selv ifølge prologen «satt over og rådde for hva som skulle skrives». Denne fremstillingen ble kalt Grýla (’trollkjerring, skremsel’) fordi den fortalte om Sverres voksende og skremmende makt. Skillet mellom Grýla og resten av sagaen er uklart og omdiskutert, men mye taler for at Grýla bare handlet om Sverres oppvekst på Færøyene og hans to første år i Norge, 1177–1178. Det er her leserne får del i Sverres følelser, tanker og vilje. Etter europeisk mønster tok han litteraturen i bruk for å få sin historie fremstilt slik han ønsket.

Mye taler for at sagaen ble ført videre frem til Sverres død i 1202 av Karl Jónsson (død 1213). Men det er også argumentert for at den ble fullført av en annen, senest i 1220-årene. Ifølge prologen bygger den senere delen av sagaen på øyenvitneberetninger og skriftlige opptegnelser. Bildet av dramatiske hendinger og ledende menn da borgerkrigene toppet seg, er her mer balansert enn i Grýla. Sverre står fortsatt i sentrum og kommer til orde i rammende replikker og taler. Men sagaen observerer ham nå mer utenfra og ikke uten sympati for hans motstandere.

Klarest kommer Sverres propaganda til uttrykk i stridsskriftet En tale mot biskopene, som kirkestriden i 1190-årene avfødte. Mot den står kilder som gjengir motstandernes syn – kirkelige dokumenter og beretninger hos Saxo Grammaticus og engelske historieskrivere som tydeligvis var informert fra norsk kirkelig hold.

Sverre er en av de mest omstridte og gåtefulle personer i norsk historie. Både hans bakgrunn og egenskaper har vært gjenstand for omfattende analyser.

Flere skjønnlitterære forfattere har i ettertiden vært opptatt av Sverre, og som historikerne er de delte i oppfatningen av ham. Der Bjørnstjerne Bjørnson fant en «aandelig Stamherre» som knekte stormennene til fordel for bondefolket og «talte Roma midt imot», ser Kåre Holt en person som utviklet seg til et kynisk og brutalt maktmenneske.

Blant den omfattende litteraturen kan nevnes biografier av Fredrik Paasche (1920), Halvdan Koht (1952) og Claus Krag (2005); G. M. Gathorne-Hardy: A Royal Impostor (1956) og Erik Gunnes: Kongens ære (1971); samt Kåre Lunden i Norges historie, bind 3 (1976) og Knut Helle i Aschehougs Norges historie bind 3 (1995).

I 1976–1977 kom TV-serien Kong Sverre i tre episoder (regi ved Stein Ørnhøi).

• Portrett på penning med omskriften «REX SVERUS MAGNUS»
• Et kronet steinhode fra oktogongesimsen i Nidarosdomen, datert til tidlig 1200-tall, antas å forestille konge Sverre (basert blant annet på en skjeggløs flekk på haken som også går igjen på myntbildet)

• birkebeinere
• monarker i Norge
• Norge i høymiddelalderen
• Sverres saga

• Digitaltfortalt.no: en dramatisert fortelling om «Kong Sverre Sigursson»

• A. Holtsmark: En tale mot biskopene. En sproglig-historisk undersøkelse, 1933
• L. Holm-Olsen: Studier i Sverres saga, 1953
• G. M. Gathorne-Hardy: A Royal Impostor: King Sverre of Norway, 1956
• H. Koht: biografi i NBL1, bind 15, 1966
• K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319, Handbok i Norges historie, bind 3, 1974
• K. Lunden: Norge under Sverreætten 1177–1319, bind 3 av Cappelens Norgeshistorie, 1976
• Magnús Stefánsson: «Kong Sverre – prest og sønn av Sigurd Munn», i Festskrift til Ludvig Holm-Olsen, 1984
• K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bind 3 av Aschehougs Norgeshistorie, 1995
• K. Helle: biografi i NBL2
• S. Bagge: From Gang Leader to Lord’s Anointed, 1996
• C. Krag: Sverre : Norges største middelalderkonge, 2005
• Sverres saga
• Latinske dokument til norsk historie fram til år 1204, utgitt og oversatt av E. Vandvik og V. Skånland, 1959
• Regesta Norvegica, bind 1
• Saxo Grammaticus
• engelske historieskrivere i utdrag ved G. Storm, i Historisk tidsskrift, rekke 4, bind 2, 1904
• Islandske Annaler
• Soga om birkebeinar og baglar (Bǫglunga sǫgur), utgitt av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988