Somaliland

Området som i dag inngår i utbryterrepublikken – og delstaten – Somaliland var i kolonitiden et britisk protektorat; Britisk Somaliland. Nord for dette området lå Fransk Somaliland, og i sør Italiensk Somaliland. Under andre verdenskrig ble det britisk-kontrollerte området i 1940 overtatt av italienske styrker, før både Italiensk Somaliland og Britisk Somaliland ble underlagt britisk kontroll i 1941.

Etter krigen ble det lagt planer for somalisk selvstendighet. Befolkningen i Fransk Somaliland valgte å forbli tilknyttet Frankrike, for senere å bli selvstendig som Djibouti. De to andre delene ble fra 1. juli 1960 den selvstendige republikken Somalia. Forut for dette hadde Britisk Somaliland blitt selvstendig under navnet Somaliland, 26. juni 1960, etter at den lokale lovgivende forsamling hadde vedtatt å søke selvstendighet med påfølgende union med territoriet i sør. Dagen etter selvstendigheten, 27. juni, vedtok den lovgivende forsamlingen en lov som åpnet for en union.

Somalilands ledelse argumenterer for sitt selvstendighetskrav med at tidligere Britisk Somaliland var selvstendig som egen stat noen dager før det ble slått sammen med Italiensk Somaliland i det forente Somalia. Dette fremholdes særlig som argument overfor Den afrikanske union, som har som prinsipp ikke å rokke ved statsgrensene før avkoloniseringen. Somaliland viser også til Eritrea som eksempel på at nye stater kan aksepteres når det er historisk bakgrunn for det.

Det somaliske regimet ledet av Siad Barre ble på slutten av 1980-tallet møtt med økende motstand, ikke minst i nord. Represalier styrket motstanden, og oppslutningen om den etter hvert ledende opposisjonsgruppen Somali National Movement (SNM).

I 1988 erobret SNM flere byer i nord, blant annet hovedstaden Hargeisa, og den somaliske regjering svarte med å bombe den til ruiner. SNM gikk sammen med motstandsbevegelsene i sør, og styrtet det somaliske regimet i januar 1991. Uenighet mellom disse førte til en ny runde i borgerkrigen, og SNM tok kontrollen over de største byene i nord.

Siads regime falt i 1991, den somaliske statsdannelsen gikk i oppløsning, Den nordligste delen av landet brøt ut og erklærte seg selvstendig som republikken Somaliland 17. mai 1991. Den selvbestaltede statsdannelsen omfatter i hovedsak det tidligere Britisk Somaliland.

Selvstendighetserklæringen skjedde etter en beslutning fattet av en forsamling av eldre fra regionens klaner, avholdt i Burao mellom 27. april og 15. mai 1991.

Selvstendigheten ble erklært av Abdirahman Ahmed Ali Tur, som ble den første president, etterfulgt av Muhammad Haji Ibrahim Egail i 1993. Han satt som president til sin død i 2002, og ble etterfulgt av Dahir Riyale Kahin, som i 2003 ble den første folkevalgte statssjef. Han ble etter valget i 2010 etterfulgt av Ahmed Mohamed Mohamoud, mens Muse Bihi Abdi vant presidentvalget i 2017.

Politiske motsetninger innad i SNM førte til at det fra 1992 var tilfeller av kamper mellom ulike fraksjoner i Somaliland. Nye kamper brøt ut i 1994–95, fremfor alt i Hargeisa, hvor enheter lojale til president Egal kjempet mot milits som støttet Tur. Kampene spredte seg til andre deler av landet, hvor United Somali Front (USF), som kjemper for et forent Somalia, fikk støtte fra flere klaner.

I 1997 ble en grunnlov for Somaliland vedtatt av den tredje kongressen med representanter for det sivile samfunn. Landets første valg til nasjonalforsamling ble avholdt i 2004. En folkeavstemning i 2001 ga flertall til kravet om selvstendighet.

Somaliland definerer seg som en demokratisk statsdannelse, med et trepartisystem der lokalvalgene brukes til å plukke ut de tre største partiene som så får lov til å delta i president- og parlamentsvalg. Parlamentet består av to kammer. Det lavere kammeret er politisk valgt, det øverste er utpekt av presidenten. Overhuset består av eldre representanter fra klanene, og ikke politiske partier.

De lokale myndigheter har utviklet en rekke institusjoner som hører en stat til, herunder en sentralbank og en egen valuta, Somaliland shilling. Det er også etablert et nasjonalt forsvar, Somaliland Armed Forces og et politikorps.

Til tross for indre stridigheter har situasjonen i Somaliland siden midten av 1990-tallet vært fredelig og stabil – i motsetning til det øvrige Somalia. Myndighetene har spilt på den etter hvert stabile situasjonen i forsøk på å tiltrekke seg investeringer utenfra, blant annet i utviklingen av en gruveindustri. Med en rik historie satses det også på turisme. Den viktigste inntektskilden er overføringer av penger fra somaliere i utlandet. Landbruk er viktigste næringsvei, med eksport av levende dyr til land i Midtøsten og Persiabukta som en hovedinntektskilde. En av Somalias største og viktigste havner ligger i Berbera, Somaliland.

Med sitt krav om selvstendighet har ikke Somaliland deltatt i nasjonale forsoningskonferanser for Somalia. Somalilands regjering vil på sin side heller ikke anerkjenne den andre, selverklærte staten Puntland, og det har vært en til dels spent situasjon mellom dem, blant annet med sammenstøt over regionene Sanaag og Sool.

• Somalias historie
• Somalias politiske system

• Republikken Somalilands regjering