Eritrea

Eritrea er delt i to av Riftdalen, og er hovedsakelig delt inn i tre økologiske soner. Det tempererte høylandet strekker seg opp mot 3000 meter over havet og er en del av det nordetiopiske platå (Det etiopiske høyland). Høylandet i nord går nesten helt ut til kysten av Rødehavet, og har steppevegetasjon som er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. De ørkenaktige lavlandsslettene ligger øst for høylandet og strekker seg naturlig ut til kysten av Rødehavet. De er dominert av treløs steppevegetasjon og ørkenvegetasjon.

I den nordlige delen møter en smal stripe sletteland fjell som reiser seg nesten loddrett opp til platået. Lavlandet i sør er en del av Danakilørkenen eller Danakiltriangelet som til dels ligger under havets nivå. I de lavere områdene mot Sudan vokser det tresavanne med akasiearter. Det finnes også områder med åpen skog som feller løvet i tørketiden.

Eritrea har en kystlinje på 1347 kilometer, og over 350 øyer. De viktigste er Dahlak-arkipelet og Hanish-øyene, samt korallrev. Det høyeste fjellet er Emba Soira, 3018 meter over havet.

Dyrelivet i Eritrea minner mye om det vi finner i tilgrensende områder av Etiopia, men artsantallet er ikke så høyt, og en del av de etiopiske endemismene mangler.

Lavlandsområdene er svært varme. I gjennomsnitt ligger temperaturen på over 30 grader celsius (°C), mens den tidvis stiger opp til nesten 50 °C. I høylandet er klimaet mer moderat. I Asmara (2320 meter over havet) er middeltemperaturen for hele året 16 °C, med svært små årstidsvariasjoner.

Nedbøren varierer etter de forskjellige økologiske sonene. Lavlandet og Danakilørkenen hvor det nesten ikke er vegetasjon, får svært lite og sporadisk nedbør. Det er mer nedbør i høylandet, og Asmara får 560 millimeter i året; mesteparten i juli–august.

• Les mer om Eritreas geografi, planteliv i Eritrea og dyreliv i Eritrea.

Folketallet i Eritrea er usikkert, men antas å være på om lag 3,8 millioner (2024). Fødselstallene er høye, anslagsvis 26 fødsler per 1000 innbyggere, mens dødsraten er 6,5 per 1000 innbyggere. Spedbarnsdødeligheten ble i 2024 beregnet til 39,8 per 1000 levendefødte, hvilket er en solid nedgang i forhold til anslagene på 58 i år 2000 og 114 i 1980.

Forventet levealder ved fødsel er 70 år for kvinner og 65 år for menn, opp fra 48 og 45 i 1980. Anslagsvis 36 prosent av totalbefolkningen er under 15 år. 43 prosent av innbyggerne bor i byer (2023). Flere tiår med krig, uro og restriksjoner for befolkningen, deriblant tvungen militærtjeneste, har medført vedvarende massemigrasjon av eritreere (se nedenfor).

Befolkningen er inndelt i en rekke etniske grupper, med tigrinja-gruppen som den største (cirka 55 prosent), og tigre som den nest største (cirka 30 prosent). Andre viktige grupper er saho (4 prosent), kunama (2 prosent), bilen (2 prosent), rashaida (2 prosent), afar, beni amer og nera. Eritrea har tre offisielle språk; tigrinja, arabisk og engelsk. Arabisk fungerer sammen med tigrinja som et viktig arbeidsspråk. På kystslettene snakkes de kusjittiske språkene saho og afar.

Det finnes ingen pålitelige tall for religiøs tilhørighet i Eritrea, men man regner med at rundt halvparten av befolkningen er muslimer, mens resten tilhører ulike kristne kirker. Den katolske kirke er den nest største kristne kirken med om lag tre prosent, mens ulike protestantiske kirker, for eksempel pinsevenner og lutheranere, utgjør cirka sju prosent. Den eritreiske ortodokse kirke, som brøt med Den etiopiske ortodokse kirke i 2002 (se religion i Etiopia) er den største kirken, og omkring 40 prosent av befolkningen tilhører denne i dag. Den ortodokse kirken, og dermed store deler av den eritreiske befolkningen, forholder seg til geez-kalenderen. Denne har likhetstrekk med den julianske kalenderen, og ligger 7–8 år bak den gregorianske kalenderen i tidsregning. Nyttår faller på 11. eller 12. september, og jul feires 6. januar.

Sunniislam, Den eritreiske ortodokse kirke og Den evangelisk-lutherske kirke er de eneste lovlige registrerte trossamfunnene i Eritrea, hvor andre trossamfunn har hatt store vanskeligheter med å bli registrert. Dette har ført til statlig forfølgelse av en rekke religiøse grupper.

• Les mer om Eritreas befolkning.

Etter selvstendigheten i 1993 ble den eritreiske frigjøringsbevegelsen Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i 1994 omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ). Etter planen skulle partiet styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Slike valg har aldri blitt gjennomført, og parlamentet møttes siste gang i 2002. En ny grunnlov ble vedtatt i 1997, men har aldri blitt iverksatt.

Presidenten, et verv som Isaias Afewerki har hatt siden 1993, er den høyeste utøvende myndighet, som utpeker og leder regjeringen bestående av 18 ministerier. Nasjonalforsamlingen, også etablert i 1993, består av 150 seter, hvorav den ene halvparten i utgangspunktet var forfordelt til PFDJ, mens den andre halvdelen var valgbare seter. Formelt sett er nasjonalforsamlingen landets øverste lovgivende organ, men i og med at nasjonale valg aldri har vært avholdt, har den liten reell betydning. Landet er videre inndelt i seks soner, som igjen er inndelt i totalt 55 distrikter. Det finnes i tillegg regionale forsamlinger i Eritreas seks soner.

Fraværet av en demokratisk prosess har medført at Eritrea har utviklet seg til en autoritær stat, og mot slutten av 1990-årene kom det til ytterligere innstramminger, med omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter, inkludert systematiske fengslinger på politisk grunnlag. Dette medførte økende opposisjon til det sittende regimet, hovedsakelig i diasporaen. I 2001 skrev 15 sentrale medlemmer av PFDJ – kalt G15-gruppen – et kritisk brev til presidenten og regimet. Dette resulterte i at elleve av disse ble fengslet, samt omfattende arrestasjoner av andre opposisjonelle.

Eritreisk opposisjon er sammensatt, fragmentert og uoversiktlig. Den er basert på ideologiske, etniske og religiøse skiller. Ulike opposisjonspartier hadde i 1999 dannet Alliance of Eritrean National Forces (AENF), som etter hvert ble til Eritrean Democratic Alliance (EDA) i 2005. Denne alliansen har hovedsete i Etiopia, og har som målsetting å styrte Isaias Afewerkis regime med makt.

Forsøk på statskupp i juni 2013 var den mest alvorlige antydning til regimets sårbarhet. Omkring 200 soldater tok kontroll over den statlige TV-stasjonen og krevde politiske reformer og løslatelse av politiske fanger. Kuppforsøket ble raskt avverget, men man vet veldig lite om hva som skjedde med opprørerne.

Etter frigjøringen gikk en stor del av EPLFs soldater inn i det nye nasjonale forsvaret. Fra 1994 ble det innført tvungen nasjonaltjeneste på 18 måneder, inkludert 6 måneders militærtjeneste. Forsvaret ble redusert, men bygget opp igjen i 1998–1999 da Eritrea mobiliserte i grensekrigen mot Etiopia. Krigen mot Etiopia medførte ytterligere militarisering av landet, og i 2002 ble nasjonaltjenesten utvidet. Alle voksne eritreere må være klar til å bli innkalt til ulike former for samfunnstjeneste, i prinsippet frem til fylte 40 år, i praksis enda lenger.

Samkjønnede forhold er ikke tillatt i Eritrea. Likeledes er ulike religiøse grupper systematisk undertrykt av regimet. Dette gjelder i særlig grad kristne protestanter, og spesielt Jehovas vitner. Flere muslimske grupperinger er utsatt for samme behandling, og det vakte betydelig oppsikt da studenter ved den muslimske skolen Dia al-Islam tok til gatene i oktober 2017 i protest mot regimets innblanding i skolens undervisning.

Menneskerettighetsbrudd, nasjonaltjenesten og økonomiske vansker er alle årsaker til at Eritrea er et av de land som produserer flest flyktninger. Ifølge FN forlot 5000 landet hver måned i 2016, hovedsakelig til flyktningeleirer i Etiopia og Sudan. En stor del fortsetter til Europa, og man regnet i 2015 med at over 80 000 eritreere befant seg innenfor EU. I 2021 viste UNHCR stor bekymring med tanke på de eritreiske flyktningene i Etiopias Tigray-region der sammenstøtene mellom bevæpnede grupper eskalerte i og rundt flyktningeleirene.

Eritrea ble medlem av FN ved selvstendigheten i 1993. Landet er også medlem av de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Afrikanske union og Cotonou-avtalen.

• Les mer om Eritreas politiske system og Eritreas forsvar.

Eritrea er en moderne stat, og ble etablert i 1890 da Italia navnga territoriet som sin koloni. Den tidligste statsdannelsen i området var Aksumriket, som oppstod på 300-tallet fvt. I sin storhetstid på 100-tallet strakte dette riket seg fra det sørlige Egypt over til den sørlige arabiske halvøy, med tyngdepunkt i byen Axum på høylandet og havnebyen Adulis (nær dagens Zula) ved Rødehavskysten. Aksumriket var en viktig handelspartner mellom Romerriket og de asiatiske handelsrutene, og riket preget egne mynter. Under kong Ezana ble kristendommen innført på 300-tallet. Aksumriket gikk i oppløsning fra 600-tallet og falt endelig på 900-tallet, men regnes som deler av grunnlaget for det senere Zagwe-kongedømmet og Det solomonske dynastiet, etter hvert kjent for europeere som Abyssinia, som bestod av deler av det moderne Etiopia og Eritrea.

Med framveksten av Det abyssinske riket var det nordlige høylandet under varierende kontroll av en sentralmakt som etter hvert fikk sitt hovedsete i Gondar ved Tanasjøen. I løpet av 1500-tallet begynte ottomanerne å gjøre seg gjeldende i lavlandet ved kysten, og i 1517 hadde de etablert kontroll over deler av høylandet. Det vestre lavlandet var uten varig statlig kontroll fram til midten av 1800-tallet. Da trengte egypterne sørover, i konflikt med mahdister og etiopiere, og etter hvert med britisk innblanding. Dette utfordret også ottomanerne, som blant annet mistet Massawa til Egypt i 1865. Med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk området økt strategisk betydning.

Fra 1869 begynte italienerne å gjøre seg gjeldene langs kysten av Rødehavet, med etableringen av en garnison i havnebyen Assab. I 1885 tok de havnebyen Massawa, hvorfra de trengte videre mot nord og høylandet. I 1890 erklærte de Eritrea som sin koloni. Den etiopiske keiseren Menelik II anerkjente det italienske herredømmet, men da italienerne forsøkte å ekspandere sørover, ble de slått av den etiopiske hæren i slaget ved Adwa i 1896. Eritrea ble en viktig koloni for italienerne, både som politisk statussymbol, kilde for råvarer, og som et sted for nybyggere av både småindustri og jordbruk. For lokalbefolkningen betydde koloniseringen stabilitet etter mange tiår med politisk uro, militære trefninger og uår, samt utvikling av moderne jordbruk, småindustri og infrastruktur. Samtidig medførte også innføring av ny kultur, utdanningsformer, kunnskap og verdier, ofte til fortrenging eller nedvurdering av det eksisterende. Den største innvandringen av italienere til Eritrea kom på 1930-tallet, i forbindelse med opptrapping mot invasjonen av Etiopia i 1935. Hovedstaden Asmara ble særlig merket av dette, med en rekke nye bygg og urban infrastruktur, men også med en tydelig segregering mellom den italienske og den eritreiske befolkningen.

Italia tapte sine afrikanske territorier til de allierte i 1941 under andre verdenskrig. Keiser Haile Selassie ble gjeninnsatt på den etiopiske tronen, mens Eritrea ble satt under britisk administrasjon. I 1950 bestemte FN at landet skulle inngå som egen stat i føderasjon med Etiopia, med keiseren som øverste myndighet, en ordning som trådte i kraft fra 1952. Over det neste tiåret ble Eritreas selvstendighet, infrastruktur, administrasjon og industrielle foretak gradvis bygget ned, avviklet eller flyttet, og i 1962 annekterte Etiopia landet som en provins.

Nasjonalistbevegelsen ELM (Eriteran Liberation Movement) vokste frem i løpet av 1950-tallet, og i 1961 ble en væpnet gren dannet, Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF). De stod for geriljabasert frigjøringskamp utover 1960-tallet, men interne uenigheter førte til svekking og splittelse av bevegelsen. Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front), EPLF, som ble dannet på begynnelsen av 1970-tallet, overtok etter hvert lederrollen i frigjøringskampen. I siste halvdel av 1980-årene oppnådde EPLF betydelig militær fremgang, og i 1989–1990 stod bare hovedstaden Asmara igjen under etiopisk kontroll. Da den kalde krigen gikk mot slutten mistet Etiopia støtte fra Sovjetunionen. Det gjorde det mulig for EPLF og TPLF å styrte regimet, og Eritrea ble de facto selvstendig. I 1993 avholdt Eritrea en folkeavstemning der 99,8 prosent stemte for full selvstendighet, og 24. mai samme år ble Eritrea proklamert som en selvstendig stat.

Forholdet mellom Eritrea og Etiopia på 1990-tallet var bra, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som gav fortsatt adgang til de nå eritreiske havnebyene Assab og Massawa, som også gav Eritrea gode inntekter. Forholdet forverret seg imidlertid på slutten av 1990-tallet, og i 1998 – utløst av en grensetvist – gikk de to landene til krig mot hverandre. Krigen varte frem til våren 2000, da OAU fremforhandlet en fredsavtale i Alger. Grensespørsmålet ble overlatt til en grensekommisjon, underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Etiopia nektet lenge å akseptere kommisjonens avgjørelser, noe som gjorde at forholdet mellom de to landene forble anspent. I juni 2018 erklærte den nye etiopiske statsministeren Abiy Ahmed at Etiopia var villig til å akseptere Alger-avtalen og slutte fred med Eritrea. Den endelige fredsavtalen ble undertegnet av de to landenes statsledere i Saudi-Arabia i september 2018.

• Les mer om Eritreas historie.

Eritreas bruttonasjonalprodukt er av Destatis beregnet til 2,3 milliarder amerikanske dollar (USD) for 2021. Den afrikanske utviklingsbanken anslår at serviceindustrien bidrar med 52 prosent og industri med 32 prosent, mens jordbruket bidrar med 17 prosent, og at mineraler og metaller utgjør om lag 60 prosent av eksporten (2023).

Ettersom Eritrea ikke offentliggjør sitt statsbudsjett, er det vanskelig å få detaljert informasjon om de økonomiske forholdene og den økonomiske politikken. Anslagsvis har statens forbruk og investeringer ligget på omkring 2,6 milliarder USD, mens skatteinntektene kun utgjør omkring 2,0 milliarder USD (2017). Dette betyr at Eritrea vanligvis har betydelige økonomiske underskudd. Statens gjeld regnes også som høy.

Som en ny stat tidlig på 1990-tallet stod Eritrea overfor store økonomiske utfordringer. Tiår med krig hadde satt sine tydelige spor, men landet klarte relativt raskt å bygge opp den økonomiske infrastrukturen. Ifølge Den afrikanske utviklingsbanken er de største risikoene for manglende økonomisk vekst den urolige situasjonen i Tigray-regionen i nabolandet Etiopia, klimaendringer og de begrensede finansielle inntektene.

Den økonomiske veksten ble satt kraftig tilbake som følge av krigen mot Etiopia fra 1998 til 2000. I 1999 falt veksten til mindre enn én prosent, og BNP krympet med over åtte prosent i 2000. Krigen medførte også store tap av husdyr og andre tap for landbruket generelt. Eritrea klarte imidlertid å snu denne utviklingen etter krigen, og klarte i 2011 å oppnå en vekst på over åtte prosent. For 2024 var det ventet en vekst på om lag tre prosent ifølge Den afrikanske utviklingsbanken.

Mens 80 prosent av befolkningen er sysselsatt innen jordbruk, utgjør inntektene fra denne sektoren kun en mindre prosentandel av BNP. Økonomisk vekst er i all hovedsak et resultat av utvinning av mineraler som kobber, gull, sølv, granitt, marmor og pottaske, samt produksjon av sement. Eritreas jordbruk produserer i hovedsak durra, hirse, havre, hvete og ulike typer frukt og grønnsaker. Viktigste husdyr er kveg, sauer, geiter og kameler.

Remisser fra eritreere i diasporaen var en viktig inntektskilde for frigjøringskampen, og dette har fortsatt etter selvstendigheten. Man regner med at over 30 prosent av BNP stammer fra bidrag fra diasporaen. En viktig del av dette er den tvungne skatten på 2,5 prosent som eritreiske myndigheter har pålagt alle eritreere i utlandet. De som nekter å betale denne skatten, nektes bistand fra eritreiske ambassader og konsulater.

Den offisielle valutaen, nakfa, ble innført i 1997, og i 2005 ble kursen satt til 15 nakfa for 1 USD. Inflasjon har i løpet av 2000-tallet blitt et økende problem, og har anslagsvis ligget på omkring 20 prosent. I 2015 innførte regjeringen en ny valuta, men beholdt navnet til den gamle. Inflasjonen var fortsatt forholdsvis høy, omtrent ni prosent i årene som fulgte.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Eritrea og mynt, mål og vekt i Eritrea.

Eritrea har obligatorisk skolegang for barn i alderen 6–13 år, og skolesystemet er delt inn i fire trinn: førskole, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. I prinsippet undervises det i de ulike etniske gruppenes språk. Eksakte tall er mangelfulle, men man regner med at 48 prosent av barna ikke går på barneskole (2019). Av de barna som går på barneskole, fullfører om lag 60 prosent av guttene og om lag 50 av jentene (2019). Det er mangel på både skoler og lærere, og den totale leseferdigheten er anslått til om lag 76 prosent (2018). Landets to største høyskoler er universitetet i Asmara og Eritreas teknologiske institutt.

Blant folkemusikkinstrumentene finner vi lyren krar og trommen kebero.

I likhet med Etiopia har Eritrea en lang litterær historie, og hadde utviklet en egen omfattende skrifttradisjon før møtet med Europa. Skriftlige verker var av historisk, religiøs, moralsk og juridisk karakter skrevet på geez, det gamle litterære språket som nå bare brukes i liturgien i Den ortodokse kirken. Den ortodokse kirke har også vært en viktig leverandør av eritreisk billedkunst i form av kirkemalerier og ikoner, samt bokmalerier. Karakteristisk for denne billedkunsten er mettede, kraftige farger, ofte med mørke konturer.

Blant de litterære klassikerne regnes Gebreyesus Hailus (1906–1993) The Conscript (engelsk oversettelse i 2012). Den ble skrevet på tigrinya i 1927, men ble ikke publisert før i 1950 og er blant de første romanene skrevet på et afrikansk språk. Av nålevende forfattere kan blant andre Alěmsěgěd Tesfai (1944–), lyrikeren Ribka Sibhatu (1962–), som skriver på både tigrinya og italiensk, og den etiopisk-eritreiske forfatteren Sulaiman Addonia (1974–) nevnes.

Den modernistiske byen Asmara står på UNESCOs verdensarvliste.

Det moderne Eritrea hadde en relativt betydelig litterær produksjon og flere viktige aviser. Begrenset ytringsfrihet har imidlertid redusert dette, og som konsekvens finnes det ingen private aviser, radio- eller TV-stasjoner. Alle medier er statseid og kontrollert av informasjonsdepartementet. Eritrea har én dagsavis, Haddas Ertra, som eies og kontrolleres av myndighetene (opplag 49 000). Det utkommer enkelte uke- og månedsaviser, utgitt av ulike offentlige etater. Den statlige radiostasjonen sender programmer på elleve språk. TV-sendinger startet i 1993; den statlige fjernsynskanalen sender på fire språk.

I 1996 vedtok regjeringen en lov som krevde godkjenning av privat nyhetsformidling, journalister og aviser. I 2001 ble åtte uavhengige aviser forbudt, ti journalister og elleve ledende reformpolitikere arrestert for i flere brev til president Afewerki å ha krevd politiske reformer. Flere sitter fortsatt fengslet. Reportere uten grenser har rangert Eritrea nederst på sin indeks for pressefrihet, etter Nord-Korea. Sammen med Amnesty International har de krevd løslatelse av fengslede journalister. Blant dem er den svensk-eritreiske journalisten og forfatteren Dawit Isaak (1964–) den mest kjente. Han ble arrestert i 2001 i forbindelse med reformaksjonen. Det har helt siden 2011 versert rykter om at han er død.

I 2019 hadde 71 000 mennesker, 1,3 prosent av befolkningen, tilgang til internett. Dette er den laveste andelen i hele Afrika.

Ulike, opposisjonelle eritreiske diaspora-miljøer har betydelig virksomhet på internett og spiller en rolle i landets politiske utvikling.

• Les mer om skole og utdanning i Eritrea.

Eritrea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm. Norge hadde ambassade i Eritrea (Asmara) fra 2003 til denne ble nedlagt i 2013. Ansvaret for Eritrea har siden vært akkreditert til den norske ambassaden i Sudan.

I 2024 bodde det 34 040 eritreere i Norge, 25 137 innvandrere og 8903 norskfødte med innvandrerforeldre.

• FN-sambandet om Eritrea
• Utenriksdepartementets reiseinformasjon om Eritrea
• BBCs landside om Eritrea
• CIA World Factbook om Eritrea