grunnlov – Store norske leksikon

Grunnlov er en lov som inneholder grunnleggende regler om et lands statsform og politiske system og regulerer særlig viktige sider ved hvordan det politiske systemet fungerer.

Grunnlover betraktes som lover av en «høyere orden». De skal skape stabilitet og forutsigbarhet i statsstyret og også regulere den måten vanlige lover vedtas og endres på. Grunnlover, som den norske Grunnloven, setter også rammer for hvilket innhold en vanlig lov kan ha. Domstolene har rett til å prøve om lover er i strid med Grunnloven, og dette skjer fra tid til annen.

I de land hvor man har en grunnlov, er denne den viktigste delen av landets konstitusjon. I tillegg til grunnloven fins det imidlertid i mange land uskrevne regler som er en del av landets konstitusjon og dermed har status som konstitusjonell sedvanerett. Reglene om parlamentarisme var for eksempel konstitusjonell sedvanerett i Norge fra slutten av 1800-tallet til 2007, da den norske Grunnloven fikk en ny bestemmelse i § 15 om at en regjering eller statsråd som får stortingsflertallet mot seg, må gå av.

Storbritannia er et eksempel på et land som ikke har noen særskilt grunnlov i det hele tatt. Den britiske konstitusjonen fremgår av sedvanerett og vanlige lover. Sverige har tre lover med grunnlovs status (1971–75), regjeringsformen, suksesjonsordningen og trykkefrihetsforordningen.

Tilblivelse

Grunnlover vedtas vanligvis ved spesielle begivenheter, som etter et brudd med den foregående statsform eller etter en grundig konstitusjonell debatt og utredning.

Da Danmark vedtok en ny grunnlov i 1953 og Sverige gjorde det samme ca. 20 år senere, skjedde det etter grundige utredninger og på en «ordnet» måte. Frankrike er et eksempel på et europeisk land som siden den franske revolusjonen i 1789 stadig har endret forfatning, og ofte har gjort det etter revolusjoner eller andre politiske omveltninger. Den aller eldste gjeldende grunnlov er den amerikanske av 1787.

Norges grunnlov av 1814 er også en av de eldste. Norges 1814-grunnlov kom til som følge av atskillelsen fra Danmark etter Napoleonskrigene, og i et forsøk på å hindre Sverige i å overta Norge. Fra tid til annen har det vært foreslått å «modernisere» og komplettere den, både språklig og innholdsmessig, men den er i stedet blitt endret paragraf for paragraf. Grunnloven selv gjør det til en svært komplisert prosess å endre den, se nedenfor.

Moderne demokratier er preget av stor dynamikk, og grunnlovene regulerer derfor i synkende grad det faktiske statsliv. På viktige områder kan praksis endre det politiske system uten at det reflekteres i grunnlovsbestemmelser. Et gammelt eksempel på dette er innføringen av parlamentarisme i Norge på slutten av 1800-tallet.

Typiske eksempler fra nyere tid er overføring av initiativ og beslutningsmyndighet fra folkevalgte forsamlinger til regjeringen og forvaltningsorganer. I Norge viser dette seg dels ved at de fleste lover blir til ved at regjeringen fremmer lovforslag som i liten grad blir endret når loven vedtas i Stortinget.

Den økende rolle interesseorganisasjonene spiller er også viktig. På arbeidslivets område spiller for eksempel tariffavtalene som er vedtatt av de store organisasjonene, en vel så stor rolle som lovgivningen.

Endringer

Grunnlover fyller sin stabiliserende rolle blant annet ved at de normalt bare kan endres etter spesielle og ekstra krevende vedtaksprosedyrer.

For at forslag om endringer i for eksempel den norske grunnloven skal kunne vedtas, må de være fremsatt på ett av de tre første storting før et valg og bli vedtatt, uten endringer, på ett av de tre første storting etter det aktuelle valg. Grunnlovsendringer må ikke stride mot konstitusjonens ånd. Et forslag krever også ²/₃ flertall for å bli vedtatt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kongeriget Norges Grundlov (Lovdata)

Litteratur

Andenæs, Mads T.: Grunnloven vår : 1814 til 2001, 14. utg., 2001
Fliflet, Arne: Kongeriket Norges grunnlov : grunnloven med kommentarer, 2005

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Statsrett

Eirik Holmøyvik

Universitetet i Bergen