fullmakt – Store norske leksikon

Fullmakt er at en person kan disponere rettslig på vegne av en annen person.

Faktaboks

Etymologi: av middelnedertysk vulmacht, oversettelse av latin plenipotentia

Den som gir myndighet kalles fullmaktsgiver. Den som får myndighet kalles fullmektig. En disposisjon foretatt innenfor fullmakten betraktes som foretatt av fullmaktsgiveren selv; fullmektigen blir stående utenfor rettsforholdet.

Fullmaktsforhold må avgrenses mot budtjeneste og kommisjon. Et bud har ingen selvstendig rett til å disponere på vegne av oppdragsgiveren, mens en kommisjonær handler i eget navn og på fremmed regning.

Fullmaktsreglene balanserer interessene til fullmaktsgiveren mot interessene til tredjemann, det vil si den fullmektigen disponerer overfor. Fullmaktsgiveren ønsker i utgangspunktet ikke å bli bundet av fullmektigens disposisjoner i større omfang enn han har gitt ham adgang til å disponere på hans vegne. På den annen side ønsker tredjemann i utgangspunktet at fullmaktsgiveren svarer for alle disposisjoner fullmektigen foretar.

Hvordan fullmakten etableres

Fullmaktens grunnlag vil ofte være en erklæring fra fullmaktsgiveren rettet til tredjemann, gjerne en skriftlig fullmakt.

Frasagnsfullmakt

Et eksempel på en slik fullmakt er et dokument hvor det står: «Til den det måtte angå. Peder Ås kan selge min bil med registreringsnummer BS12345. Hilsen Lars Holm.» Denne type fullmakt kalles frasagnsfullmakt.

Oppdragsfullmakt

Alternativt kan fullmakten etableres utelukkende ved en erklæring fra fullmaktsgiveren til fullmektigen. Da foreligger en såkalt oppdragsfullmakt.

Stillingsfullmakt

Fullmakten kan også på grunn av lov eller sedvane følge av den stilling fullmektigen innehar, for eksempel har skipsføreren fullmakt til å handle for rederen, og ekspeditøren i matbutikken fullmakt til å selge varene i butikken. Denne type fullmakt kalles stillingsfullmakt.

Toleransefullmakt / kombinasjonsfullmakt

Grunnlaget for et fullmaktsforhold kan også være at tredjemann gjennom et samvirke av omstendigheter er gitt det inntrykk at fullmektigen har rett til å disponere på vegne av fullmaktsgiveren. Sistnevnte går gjerne under navnet toleranse- eller kombinasjonsfullmakt.

Avtaleloven

Avtaleloven av 31. mai 1918 gir i kapittel 2 en rekke regler om fullmakt. Har fullmektigen handlet i strid med den instruks han har fått av fullmaktsgiveren, og forstod tredjemann det eller burde han ha forstått det, blir rettshandelen ikke bindende for fullmaktsgiveren, selv om den ligger innenfor den fullmakt som er meddelt tredjemann. Motsetningsvis følger det av dette at fullmaktsgiver blir bundet av fullmektigens disposisjon selv om det er handlet i strid med instruks, dersom det er handlet innenfor fullmaktens rammer og tredjemann er i god tro. Den som opptrer som fullmektig for en annen, innestår for at han har den nødvendige fullmakt. Kan han ikke det, plikter han å erstatte den skade som oppstår ved at tredjemann ikke får noe krav mot fullmaktsgiveren.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Lovdata: avtaleloven

Litteratur

Johan Giertsen: Avtaler, 3. utg., Oslo 2014, s. 282-300.
Birger Stuevold Lassen: Kontraktsrettslig representasjon, Oslo 1992.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Avtalerett

Markus Hoel Lie

Professor, UiT – Norges arktiske universitet