Norges utenrikshandel

Norge var lenge en utkant i verdenshandelen, men med kraftig forbedret skipsteknologi i vikingtiden, ble Norge sterkere knyttet til resten av verden, og avstandene ble kortere. Det ble eksportert tørrfisk og importert luksusvarer som smykker, men også bruksgjenstander som kvernsteiner. Tjenestehandel har også lang historie; den første tjenesteeksporten fra Norge dreide seg trolig om militærstyrker under Olav Tryggvasons tid. Sjøfarten oppsto tidlig og er fremdeles vår viktigste tjenesteeksport.

Tørrfiskeksporten utgjorde på 1300-tallet faktisk en større andel av eksporten enn olje og gass gjør i dag; den sto for over 80 prosent av Norges totaleksport. Bergen var Norges desidert viktigste handelsby og utskipningshavn. Tømmereksporten har også en lang historie i Norge, helt tilbake til middelalderen, og hadde sin storhetstid i andre halvdel av 1700-tallet da europeiske kriger og høy etterspørsel ga gode priser for norsk tømmereksport. Metaller, som i motsetning til tømmer fortsatt er viktig i dag, har også lang historie som norsk eksportvare.

I nyere tid har handel med andre land utviklet seg til å få enda større betydning for Norge. Oljeeksporten har gitt oss enorme inntekter. Vår materielle levestandard ville vært langt lavere uten muligheten vi har til å «bytte til oss» biler, industrimaskiner og matvarer fra utlandet.

Størsteparten av eksporten vår er til EU, mens vi importerer fra «hele verden». Vi handler mest med våre nærmeste naboland i Nord-Europa. Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia er blant de viktigste landene. Storbritannia mottar mye olje og gass fra oss, og er viktig for eksport av sjøfartstjenester. USA er også en viktig handelspartner for Norge, blant annet på grunn av bilimport. Etter årtusenskiftet har i tillegg asiatiske land som Kina og Sør-Korea blitt viktige handelspartnere for Norge.

Norge har takket være inntektene fra olje- og gasseksporten et betydelig handelsoverskudd. Handelsoverskuddet for varer var på 112 milliarder kroner i 2019, mens det for tjenester var et underskudd på 54 milliarder. Tjenestehandelen har hatt underskudd på handelsbalansen siden 2009. Uten olje og gass ville det vært underskudd også for varehandelen. Dette underskuddet har vokst betraktelig siden årtusenskiftet.

Av de 1296 milliarder kronene Norge eksporterte for i 2019 utgjorde varer 909 milliarder (70 prosent) og tjenester 387 milliarder (30 prosent).

Norge har alltid vært en nasjon rik på råvarer. Vareeksporten domineres i dag av varer som råolje, naturgass og fisk. Olje- og gasseksporten utgjorde halvparten av verdien på vareeksporten i 2019 – 428 milliarder kroner, olje for 252 milliarder og naturgass for 176 milliarder kroner. Andelen av totaleksporten har vært over 40 prosent siden 1990, og var opp mot 60 prosent rundt 2010. Denne andelen påvirkes mye av endringer i råoljeprisen, som kan variere mye over tid, avhengig av politiske hendelser, konjunkturutviklingen og andre forhold som påvirker globalt tilbud og etterspørsel etter olje. Fiskeeksporten var i 2019 på 104 milliarder kroner, og utgjorde rundt ti prosent av totaleksporten, mot fem prosent ved årtusenskiftet.

Blant andre viktige eksportvarer finner vi metaller, spesielt aluminium. Norge har gode forutsetninger for metallproduksjon på grunn av tilgangen på ren og rimelig elektrisk kraft. I tillegg til mer avanserte varer, blant annet innenfor skips- og oljeteknologien.

Dersom eksport av olje og gass holdes utenfor, er faktisk omkring halvparten av den norske eksporten tjenester. Denne typen eksport dreier seg om alt fra sjøfart og finanstjenester til arkitekttjenester, popmusikk og teaterstykker. Historisk sett har sjøfarten dominert tjenesteeksporten, men i den senere tid har nye tjenestetyper – som finans- og forretningstjenester, reisetrafikk og tjenester knyttet til oljevirksomhet – fått økt betydning.

Det er en sammenheng mellom vare- og tjenestehandel. Sjøfarten er nært knyttet til vareeksporten som en form for støttetjenester til denne. Mesteparten av varene som fraktes rundt om i verden sendes med skip.

Et annet eksempel som viser sammenhengen mellom vare- og tjenestehandel er eksporten av teknologisk avanserte maskiner og utstyr innen olje- og skipsteknologi. Dette innebærer i sin tur mer eksport av tjenester knyttet til installering og vedlikehold.

Sjøtransportens andel av tjenesteeksporten har sunket fra 59 prosent på starten av 1980-tallet til 28 prosent i 2019 og beløp seg til 123 milliarder kroner dette året. Derimot har finans- og forsikringstjenester siden samme år femdoblet sin andel fra to til ti prosent og endte på 41 milliarder kroner i 2019. Reisetrafikkens andel, i hovedsak feriereiser, økte fra ni til over tretten prosent i samme tidsperiode. Oljevirksomhet er også viktig for tjenesteeksporten, og tjenester knyttet til dette utgjorde opp imot ni prosent i 2019.

Av de 1239 milliarder kronene Norge importerte for i 2019 utgjorde varer omtrent to tredjedeler og tjenester en tredjedel.

I motsetning til eksporten spenner importen over et bredt utvalg varer. Et lite land med begrensede ressurser kan ikke produsere mange ulike varer, og er derfor avhengig av import. Norge importerer varer både til forbruk og til bruk i industrien. Deler av eksportindustrien er avhengig av import, slik som malmer til metallindustrien. I 2019 importerte vi malmer for 32 milliarder kroner. Det samme gjelder industrimaskiner, som utgjør en stor andel av importen. 94 milliarder, drøyt tolv prosent av totalimporten i 2019.

Av viktige forbruksvarer importerte vi personbiler for omtrent 51 milliarder kroner, og klær og sko for over 28 milliarder kroner og bærbare PCer og nettbrett for mer enn syv milliarder kroner i 2019.

Matvarer, som er en av de få varegruppene som er belagt med toll for å verne om norsk landbruk, utgjør også en betydelig del av importen – 49 milliarder kroner i 2019.

For tjenesteimporten er det også feriereiser som utgjør den største andelen. Denne importen utgjorde rundt en tredjedel av all import i 2019, 145 milliarder kroner. Rundt starten av 1980-tallet utgjorde den bare 23 prosent. Kommunikasjons- og datatjenester har også økt sin betydning – mer enn ti prosent i 2019 mot i én prosent 40 år tidligere.

Internasjonal arbeidsdeling er et av de mest sentrale elementene i internasjonal handel og økonomisk globalisering. Det er en nær sammenheng mellom handel og sysselsetting.

Denne arbeidsdelingen forklares ut fra ulike teorier. Det at hvert land vil eksportere de produktene som landet har best forutsetninger for å produsere, og importere andre produkter, forklares med en teori som kalles «komparative fortrinn». Norges rike tilgang på naturressurser er eksempel på et slikt komparativt fortrinn. Vi har gode forutsetninger for å produsere for eksempel olje, metaller og fisk. Vi har derimot ikke klima for vinproduksjon, og arbeidskostnadene blir for høye for klesproduksjon, og vi importerer dermed slike varer fra Italia og Kina.

Imidlertid forklarer ikke komparative fortrinn alt. Med frihandel, det vil si at varer kan handles over grensene uten toll eller andre praktiske hindringer, åpnes muligheter for at bedrifter kan konkurrere seg imellom også om å selge varer som er relativt like. Dette kalles «næringsintern handel» og er en av de andre teoriene som forklarer handel. Dette kan vi se ved at Norge kjøper møbler fra Sverige selv om vi har egen produksjon av dette, akkurat som tyskere kjøper franske biler og vice versa. Denne typen handel – «like land kjøper like varer» fra hverandre – er ganske vanlig, og forklarer mye av handelen mellom industrialiserte land.

Arbeidsdeling og globalisering har også medført flytting av produksjon, og dermed arbeidsplasser fra et land til et annet. Dette har typisk vært en problemstilling for ferdigvarer, flytting av produksjon av arbeidsintensive varer (som for eksempel klær) til land med lavere lønninger, og ikke så mye råvarer som Norge eksporterer mye av. Siden Norge produserer mye råvarer har derfor norske arbeidsplasser i liten grad gått tapt som følge av økt import av ferdigvarer fra lavkostland. Norge merket globaliseringen tydeligst i form av økt arbeidsinnvandring, særlig fra nye EU-land etter utvidelsene fra 2004.

Globale verdikjeder er en prosess hvor produksjonen av varer og tjenester foregår i flere land, til dels veldig mange land. Norge er en del av slike verdikjeder – blant annet eksporterer vi bildeler og vi eksporterer fisk til videre bearbeiding i andre land. Slik er vi også del av en internasjonal arbeidsdeling og våre arbeidsplasser avhengige av et internasjonalt marked.

I vikingtiden var handelsmennene rettsløse og måtte sikre seg så godt de kunne mot ran og overfall, men Magna Carta fra 1215, den første spede begynnelsen til en folkerett, fikk betydning også for Norge. Norges første handelsavtale ble faktisk undertegnet allerede i 1217, da Håkon Håkonsson og Henrik 3 inngikk en formell handelstraktat med England, som skapte fri handel begge veier.

Nå er Norge medlem av EFTA – Det europeiske frihandelsforbund – sammen med Sveits, Liechtenstein og Island. De fleste av dagens frihandelsavtaler er forhandlet sammen med disse landene.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) er Norges handelspolitiske hovedprioritet. Norges arbeid gjennom EFTA for å forhandle frem handelsavtaler er et supplement til Norges arbeid i WTO. EFTA-avtalene står derfor ikke i motsetning til WTO, men utfyller norske WTO-forpliktelser. Frihandelsavtalene bygger på det multilaterale WTO-regelverket og går lengre enn WTO-regelverket på enkelte områder.

Den viktigste handelsavtalen for Norge i dag er EØS-avtalen. Avtalen sikrer som hovedregel fri flyt av varer og tjenester mellom Norge og EU. Avtalen innebærer at handelen med varer med noen få unntak, som eksport av laks og import av matvarer, er fritatt for toll.

I 2020 hadde Norge i tillegg til de multilaterale EØS- og WTO-avtalene 29 bilaterale handelsavtaler med 41 land.

Handelsavtaler handler imidlertid ikke bare om tollsatser. EØS-avtalen sikrer blant annet at for eksempel fisk kan eksporteres fra Norge uten noen form for veterinærkontroll på grensen til andre land som omfattes av denne avtalen. Norske skip har frihet til å frakte gods og passasjerer til og fra land som innbefattes.

• EØS
• EFTA
• Verdens handelsorganisasjon
• turisme i Norge
• jordbruk i Norge
• handelspolitikk
• handelens historie
• norsk industrihistorie
• norsk skipsfartshistorie