smykker

I Kina og Japan oppstod bruken av smykker relativt sent. Rundt 1200 fvt. forekom de første gullsmykkene, og først i begynnelsen av Song-dynastiet (960–1279) begynte interessen for smykker å tilta.

Den viktigste smykketypen var hodesmykket. Et særpreg for kinesisk og japansk smykkekunst er bruken av jade, som har vært betegnet som Østens «edelsten». Den finnes i mange fargenyanser og kan brukes som glatte eller utskårne perler i kjeder eller som utskårne ornamenter i smykker, gjerne kombinert med andre materialer.

Filigran ble tidlig brukt i Kina og senere i andre land i Orienten og Asia.

Først med bronsealderens høytstående metallkultur ble det utviklet en smykkekunst i egentlig forstand i Norden, med rikt differensierte former i kobber, bronse og gull, og tekstilkunstens utvikling førte til en rikere draktskikk med utstrakt bruk av draktsmykker. Kragelignende, halvmåneformede halssmykker av gull, hals-, arm- og fingerringer av gulltråd og pannebånd av gullblikk var viktige smykkeformer i eldre bronsealder. Senere funn viser mangeradede halskrager, store hals- og armringer, beltekroker og belteplater av bronse, hengesmykker av bronse, gull og ravperler, mens vridde halsringer var typiske for bronsealderens slutt.

Under keltisk og romersk jernalder i Norden finner vi mange varianter av den kjente fibula-formen, foruten nåler, spenner, hekter og så videre i gull, sølv og bronse, mens England og Frankrike samtidig hadde en rik smykkekunst, blant annet i emalje. Kjeder av romerske glassperler og nordeuropeisk rav, store brosjer og hengesmykker av sølv med rik ornamentikk, armringer og beltesmykker av bronse, gull og sølv ble brukt fra 700–800-tallet i Norden.

Mens smykkekunsten i Hellas cirka 400 fvt. arbeidet med spinkle gullsmykker og få edelstener (av rav og perler), fikk smykkene i Romerriket en rik utvikling i praktfulle materialer. Europas kunstindustri har gjennom tidene vært preget av de kostbare materialene som periodevis har kommet fra Orienten og Afrika. Gullsmedkunsten og smykkene i Romerriket var preget av tilgangen på edelstener og metaller, og Plinius forteller om romernes rike smykkeutstyr: hårnåler og diademer i høyt oppsatte frisyrer, ringer på alle fingrene, utskårne edelstener, glassmykker, smaragder og perler. Draktsmykkene ble stadig mer praktfulle, en utvikling som kulminerte med bysantinsk tids juvelbesatte drakter av rike brokader og orientalsk smykkeprakt.

Under store deler av middelalderen stod kunstindustrien i kirkens tjeneste, og altertavler, relikvieskrin, helgenfigurer og geistlighetens drakter ble besatt med edelstener og smykker som korstogsridderne tok med hjem.

Kirkens hellige kar ble utformet som smykker, i gull og sølv, med emalje og edelstener. Flere smykkeformer av religiøs-symbolsk karakter oppstod og ble etter hvert gjenstand for overtro, for eksempel bisperingen med safir, relikviegjemmer av gull og edelstener, smykker med form som krusifiks.

Embetskjeder (borgermesterkjede, rektorkjede og så videre) og ordensjuveler hadde sin opprinnelse i korstogenes ordensvesen. Kronen ble fra tidlig middelalder det viktigste symbolet på fyrstelig rang i Europa. Praktbelter, hekter, brosjer og kjeder var vanlig brukt, ved siden av tallrike smykker av sakral karakter, rosenkranser, krusifikser og relikviegjemmer i edle metaller, glass og edelstener.

Gullsmedkunsten blomstret under renessansen. Europa hentet sitt smykkemateriale fra India og Persia på 1400-, 1500- og 1600-tallet. Spanierne brakte sølv, gull og edelstener fra Sør-Amerika.

Tre til fire tunge gull- og sølvkjeder med rike hengesmykker, hekter, agraffer, belter, spenner og knapper i edle metaller og edelstener, perler i ørene, på hatten og fastsydd på drakten var vanlig smykkeutstyr for en mann i høyere kretser på 1500-tallet, ifølge inventarier og portretter fra tiden.

Drikkekar, skåler og fat av utskårne edelstener med innfatning i rikt metallarbeid og emalje må også regnes til smykkekunsten, og tiden er med rette kalt «juvelalderen».

Under barokken ble smykker mer sparsomt anvendt. Fra slutten av 1600-tallet og gjennom mesteparten av 1700-tallet var nåler, knapper, skospenner og fingerringer vanlige smykker i forbindelse med mannsdrakten.

Rundt år 1700 var de smykketypene utviklet som ble brukt av kvinner gjennom hele 1700-tallet, brosjer i form av sløyfer, halskjeder og armbånd av perler, øredobber og brosjer. Disse smykketyper fikk under rokokkoen en spinkel utforming, oftest i gjennombrutt gullarbeid med emalje og edelstener, i form av blomster, blad, fjær og så videre. Sølvsmykker besatt med bergkrystaller og glass ble ofte brukt.

Tidstypisk hårpynt var egretten, en spektakulær hårpryd som tok fantastiske former. Noen etterlignet store blader, fjær eller greiner med edelstener. Spesielt for rokokkoen var parvise armbånd, ofte med silkebånd, montert med knapper og spenner.

I 1769 dannet produsentene av billige motesmykker en egen organisasjon i Paris. Blant deres mest populære produkter var perleimitasjoner og sølvsmykker besatt med fasettslipt glass.

Det er mange eksempler på at fransk smykkekunst påvirket resten av Europa. Mange smykker har fortsatt franske navn. En chatelaine var opprinnelig en mindre anordning til for å feste nøkler og ur til. Etter hvert vokste den i størrelse, spesielt mennene sine, ikke minst etter samfunnsstillingen. Sevigné, også kalt corsage, er et brystsmykke som henger fra brystet og helt til under midjen. Vanlig var ellers berlokken, et lite smykke, særlig til å henge i en urkjede. De var gjerne støpt og med et hull på toppen.

1800-tallet var en rik tid i Europas smykkekunst. Edelstener fra India og diamanter fra Afrika ble importert i store mengder. Den økende levestandarden skapte stor etterspørsel for smykker.

Øresmykket har hatt vekslende popularitet opp gjennom århundrene. Bakgrunnen er hårmoten. Under empiren ble håret oppsatt og frisyrene høyere, alt etter antikkens idealer. Det tillot i større grad bruken av ørepynt.

Empirestilens smykkesett, diademer, halskjeder og armbånd av antikke eller imiterte gemmer ble i begynnelsen av 1800-tallet avløst av de store «parurer»: diademer, halskjeder, armbånd, brosjer, beltespenner og så videre utført en suite, det vil si i samme form og materialer. Store smykkeformer, besatt med fargerike edelstener, var mote i cirka 1840–1860. Gjennom hele 1800-tallet viste smykkekunsten et broket bilde av stilimitasjoner i praktfulle materialer. Motesmykker i billigere materiale spilte en stadig større rolle, og deres utforming fulgte klesdrakten fra sesong til sesong.

Fra 1890-årene frem til i dag har relativt små smykkeformer med fargeløse eller bleke edelstener vært mest brukt i kostbart juvelérarbeid. Motesmykker eller similismykker er enten imitasjoner av ekte smykker i billige materialer, eller egentlige motesmykker med tilknytning til den aktuelle draktmoten, ofte store og fargerike former, utført i for eksempel messing, kobber, tinn, tre, glass, plast og så videre.

Helt siden siste halvdel av 1800-tallet har norske gullsmeder arbeidet med filigransmykker, delvis inspirert av den nasjonale smykketradisjonen. Marius Hammers filigransarbeider slo an hos både nordmenn og utenlandske turister. Henrik Møller i Trondheim laget brosjer, halssmykker, belter og andre smykker i sølv, inspirert av Nidarosdomens historiske skulpturer.

Av stor betydning for faget var Gustav Gaudernack. Populære var brosjene i sølv og speilemalje med svanemotiver for det egne firmaet. Spektakulært var Jacob Prytz sitt smykkesett i gull, sølv, emalje, diamanter, perler og smaragd, laget til Norges Jubileumsutstilling i 1914.

I midten av 1920-årene ser man en økt profesjonalisering innen gullsmedfaget. Mange elever utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) utmerket seg. Utstillingen Norsk Gullsmedkunst 1929 på Nationalmuseum i Stockholm hadde stor betydning. David-Andersen og J. Tostrup var representert med brorparten av de utstilte arbeidene. Populær var Ivar David-Andersens kors i forgylt sølv og emalje. Blant deltakerne var også SHKSs gullsmedklasse.

I 1950-årene vant norske emaljesmykker anerkjennelse ved internasjonale utstillinger. Fra 1960- og 1970-årene har utviklingen gått i retning av at smykkene har fått en stadig mer skulpturell utforming. Fra slutten av 1970-årene utviklet smykkekunsten seg i helt nye retninger. Alternative materialer ble tatt i bruk, som for eksempel plast, gummi, stål og aluminium. Likeledes ble romfartsmetallene niob og titan tatt i bruk.

I perioden ble det satt spørsmålstegn ved de tradisjonelle brukssmykkene, og nye smykkeformer oppstod. De mest ekstreme dekket hele kroppen og fikk navnet kroppssmykker. Inspirasjonen fra kroppsdekor hos andre kulturer var tydelig. Dette var et internasjonalt fenomen der norske kunsthåndverkere tok aktivt del.

Mot slutten av 1980-årene kunne vi igjen se en fornyet interesse for edle metaller. Denne tendensen har forsterket seg fra 1990-årene. Tone Vigeland var her en forgrunnsfigur og ledet an i den internasjonale anseelsen norske smykkekunstnere opparbeidet.

I 2000-årene har smykkekunsten gått i en mer konseptuell retning. Det skyldes nok både trender i tiden og utdannelsesinstitusjonenes fokus på det kunstneriske, framfor tradisjonelle teknikker.

I Norge har Sigurd Bronger hatt en viktig posisjon helt siden 1990-årene, både som utøver og som lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Liv Blåvarp har med sine skulpturale og monumentale hals- og armsmykker, hovedsakelig i tre, skapt en egen universell stil som ikke lar seg tidfestes eller plasseres geografisk.

Kunstnergruppen Arkivet består av Ella Heidi Sand, Hilde Dramstad, Putte Helene Dal og Camilla Luihn. De lar seg inspireres av hverandre. Samtidig får de i fellesskap et større nedslagsfelt, nasjonalt som internasjonalt. Alle fire arbeider konseptuelt, men med forskjellige uttrykk.