konseptkunst

For mange «førstebølge-konseptualister» var det viktig å ta avstand fra den etablerte kunsthistorien og tradisjonelle medier som maleri eller skulpturer i marmor og bronse. Den innflytelsesrike kunstneren Joseph Kosuth skriver i essayet Art After Philosophy fra 1969 at å være kunstner handler om å «stille spørsmål ved kunstens orden og natur». Han kritiserte maleriet spesielt og skriver at «lager du malerier, godtar du at denne ordenen er den europeiske maleri-skulptur-dikotomien».

Fotografi ble et av konseptkunstens foretrukne medier, både fordi det manglet maleriets status og tilknytning til kunsthistorien, og på grunn av dets funksjon som et dokumenterende verktøy for kunstverk som for ettertiden kun kan eksistere som dokumentasjonsmateriale.

Allerede den modernistiske formalismen slik den ble formulert av den innflytelsesrike amerikanske kritikeren Clement Greenberg, tok sikte på en reduksjon av kunstens virkemidler til det mest essensielle. Til forskjell fra Greenberg, som mente at kunsten måtte handle om det spesielle ved hvert etablerte kunstneriske medium, hevdet konseptkunstnerne at kunst må reduseres til dens reneste, idémessige fundament.

I sitt banebrytende skrift Paragraphs on Conceptual Art fra 1967 trakk Sol LeWitt opp en motsetning mellom ekspresjonistisk kunst, som krever rasjonelle avgjørelser underveis i prosessen, og konseptuell kunst, der alle avgjørelser om verkets utførelse er gjort på forhånd. Ideen blir «en maskin som lager kunsten», sier LeWitt – hans «idé-maskin» blir en mekanisk operasjon som eliminerer det vilkårlige, uforutsigbare og subjektive i så stor grad som mulig.

Tekst og språk er for mange det mest karakteristiske uttrykket forbundet med konseptuell kunst. Språket kan komme til syne i form av setninger eller ord som skaper forestillinger i betrakternes hoder, eller som instruksjoner for utførelse av handlinger.

Eksempler kan være Sol LeWitts veggmalerier, som er utført av assistenter etter anvisninger fra kunstneren, Lee Lozanos Piece-arbeider som inviterer betrakteren til å utføre bestemte aktiviteter, eller Lawrence Weiners setninger, som Nr. 030 fra 1968: A Field Cratered by Simultaneous Structured TNT Explotions. For andre, som Joseph Kosuth, Christine Kozlov og kunstnergruppen Art & Language, var det språkets semiotiske og filosofiske betydninger som var det sentrale. Denne mer teoretiske og analytiske delen av konseptkunsten hentet materiale fra lingvistikk, logisk positivisme og språkfilosofi, og tenkere som Ludwig Wittgenstein.

Konseptkunsten medførte en ny rolle for publikum som aktive deltakere i realiseringen av kunsten. Yoko Onos Cut Piece (1964), der publikum klipper klærne av kunstneren, er for eksempel umulig å realisere uten betrakterens medvirkning. Lawrence Weiners setninger er både noe betrakteren kan utføre fysisk eller bare se for seg i sine hoder. I begge tilfeller vil verket være fullført og per definisjon allerede i betrakterens eie: «Å se mine verker er automatisk å eie dem», sier Weiner. Betrakterens nye rolle utfordrer kunstnerens status og autoritet og demokratiserer kunstproduksjonen, noe som også kom til uttrykk i Joseph Beuys' idé om «sosial skulptur» og hans utsagn Jeder Mensch ist ein Künstler – «ethvert menneske er en kunster».

En konsekvens av konseptkunstens motstand mot kunst som omsettelig vare, samt bevisstheten om at et kunstverk alltid må tolkes ut fra dets sammenheng, er at også det institusjonelle systemet for fremvisning og distribusjon blir gjenstand for undersøkelser og kritikk. Konseptkunsten bidro til å understreke kunstverkets språklige, historiske, sosiale og arkitektoniske kontekst som avgjørende for dets mening, med mål om å avdekke underliggende ideologiske strukturer i kunstverdenens institusjoner.

Et tidlig eksempel på institusjonskritisk kunst er MoMA Poll, Hans Haackes bidrag til utstillingen Information på Museum of Modern Art i 1970. Verket tok form som en spørreundersøkelse som konfronterte publikum med at et av museets egne styremedlemmer, Nelson Rockefeller, støttet daværende president Richard Nixons krigføring i Vietnam.

I 1950- og 1960-årene så man flere bevegelser og kunstneriske initiativer som ville problematisere kunstens opphøyde status og utvide grensene for hva som kunne være gyldig som kunstnerisk materiale og prosess. Retninger som neo-dada og minimalisme i USA, arte povera i Italia, nouveau réalisme i Frankrike, fluxus og popkunst regnes som forløpere for og beslektede med konseptkunsten idet de på ulike måter utfordret den rådende modernistiske formalismen. En drivkraft var friheten fra konvensjoner, tradisjoner og forventninger om at kunstnerisk virksomhet skal være lik produksjon av verdigjenstander.

Robert Rauschenberg og Jasper Johns eksperimenterte med sine versjoner av readymade-objekter i skulpturer, assemblager og malerier. Rauschenbergs verk Erased de Kooning fra 1953, der han visket ut en tegning av ekspresjonisten Willem de Kooning og presenterte den som et eget verk, regnes av enkelte som det første egentlige konseptuelle kunstverket. Også Rauschenbergs samarbeid med komponisten John Cage og koreografene Merce Cunningham og Yvonne Rainer bidro til å åpne for happenings, performance og kroppskunst som kunstneriske uttrykksformer som fremhevet det tilfeldige, flyktige og ubestandige som kunstnerisk innhold.

Blant andre «proto-konseptualister» kan trekkes fram den amerikanske maleren Ad Reinhardt, som fra 1960 produserte sine ensfargede svarte malerier som han selv påsto at var «de siste mulige malerier». Reinhardts skrifter samt de strenge begrensningene han la på maleprosessen og hans arbeid med malerier i serier, øvde betydelig innflytelse på de senere konseptkunstnerne.

I Europa bidro kunstnere som franske Yves Klein, italienske Piero Manzoni og tyske Joseph Beuys med lignende initiativer. Klein stilte ut et tomt gallerirom som kunstverk i 1958 og startet samme år en serie malerier der nakne kvinnekropper påført blåmaling laget avtrykk på lerretet. Manzonis ofte ironiske arbeider kan oppfattes som en satirisk kritikk av den høytidelige omgangen med kunstnerrollen og kunstobjektet man var kjent med fra modernismen. Blant hans mest oppsiktsvekkende arbeider er skulpturer som benyttet kunstnerens egen avføring og pust som materialer.

Et sentralt verk fra konseptkunstens tidlige fase er Joseph Kosuths One and Three-«triader» – en gjenstand, et fotografi av gjenstanden, og en fotostatkopi av gjenstandens ordbok-definisjon – hvorav One and Three Chairs fra 1965 er det mest kjente. Med dette verket ville Kosuth vende oppmerksomheten fra kunstverkets form til dets begrepsmessige innhold og forholdet mellom gjenstand og avbildning (representasjon), mellom tegn og betegnet.

I 1968 satte kuratoren Seth Siegelaub sammen en rekke utstillinger i New York som samlet flere av de nå sentrale kunstnerne i bevegelsen. Den kanskje mest kjente av disse, The Xerox Book, viste arbeider av Carl Andre, Robert Barry, Douglas Huebler, Joseph Kosuth, Sol LeWitt, Robert Morris og Lawrence Weiner. Utstillingen tok form av en publikasjon der hver av kunstnerne fikk 25 sider til rådighet, mangfoldiggjort som offsettrykk. Denne og mange av Siegelaubs andre utstillinger kan oppfattes som en kritikk både av det etablerte kunstsystemet og av ideen om det unike kunstobjektet, og fremholdt samtidig kommunikasjon og distribusjon som nøkkelelementer i konseptkunstens agenda.

I 1969 samlet det da nystartede kommersielle New York-galleriet Paula Cooper Gallery og kurator Lucy Lippard en rekke konseptkunstnere i utstillingen Number 7, blant disse Richard Artschwager, Hanne Darboven, Walter De Maria, Dan Graham, Hans Haacke, On Kawara og Richard Serra. Samme år organiserte kuratoren Harald Szeemann utstillingen Live in Your Head: When Attitudes Become Form på Kunsthalle Bern i Sveits. Året etter arrangerte Museum of Modern Art i New York den omfattende utstillingen Information med 100 internasjonale konseptkunstnere. Vito Acconci, Christine Kozlov, Hélio Oiticica, Adrian Piper og Robert Smithson var blant kunstnerne man kunne se i Information.

I 1972 inkluderte den femte documenta-utstillingen i Kassel flere konseptualister. I tillegg til mange av de nevnte kunstnerne over deltok kunstnere og kunstnergrupper som britiske Art & Language, tyske Bernd og Hilla Becher, nederlandske Jan Dibbets og amerikanske Mel Bochner og Ed Ruscha. Store utstillinger som documenta og Information bidro til å gjøre konseptkunsten kjent for et større publikum og alminneliggjorde retningen i kunstverdenen.