Kunst i Japan

Japans kunsthistorie går tilbake til den forhistoriske Jomon-perioden (til rundt 300 fvt.). Fra denne perioden finnes prydgjenstander, amuletter og ikke minst håndformede krukker og kar, brent i lav temperatur og rikt dekorert med taumønster i store stilvariasjoner.

Under Yayoi-perioden (rundt 300 fvt.–rundt 300 evt.) innførte risdyrkere en ny keramikk-kultur. Mønstrene på deres krukker, som er brent og dreid i høyere temperatur, er geometriske og stiliserte. Yayoi-kulturen fikk også bronse-redskaper fra det kinesiske kontinentet, og i Japan ble de senere smeltet om til nye gjenstander som klokkelignende dotaku og stort dimensjonerte hellebarder, doboko, som begge antagelig ble brukt som symbol ved religiøse fester. Komma-formede stener, magatama, og bronsespeil av kinesisk og japansk opprinnelse er også funnet.

Under den følgende Kofun (gravhaug)-perioden (rundt 300–600 evt.) ble større gravhauger anlagt, og arkeologiske funn fra denne jernkulturen innbefatter haniwa-figuriner av mennesker, husdyr og hus i miniatyr og annet som viser deres hverdag.

Skulpturer fra denne kulturperioden viser påvirkning fra kinesisk kunst og kan studeres i flere bevarte bronse- og trefigurer, de fleste i Horyuji. Et berømt eksempel er Tori Busshis bronsegruppe Sakyamuni Buddha, utført i 623. Skikkelsene har en sluttet, abstrakt form med lineær stilisering i draperiene. En annen kjent buddhaskulptur, Miroku Bosatsu, er en av Japans høyest verdsatte kultbilder: en ung Siddharta som sitter med høyre ben over venstre kne og høyre hånd lett støttende mot kinnet. Håret er oppsatt i to runde knuter. Et godt eksempel på tidens maleri finnes i dekorasjonen på Tamamushiskrinet, et tårnlignende skap, hvor sidene er prydet med bilder fra Buddhas liv.

Skulpturen på 700-tallet har en klar plastisk modellering av kropp og klesdrakt og viser tilknytning til både den modne Tang-stilen i Kina og til den sene Gupta-skulpturen i India. Et godt eksempel er den sittende Buddha med de to bodhisattvaene Gakko og Nikko i Yakushi-tempelet, utført i bronse i 726. Amidatriniteten i Tachibane-relikvariet i Horyuji er utført med en større nyansering i figurenes detaljer, og ansiktenes uttrykk er mer menneskelige.

Ved siden av bronse og tre ble også andre materialer brukt, blant annet tørrlakk som har stor holdbarhet, en kunstmasse bestående av lakk, tekstil, tre eller leire. Blant de mest kjente skulpturene er den seksarmede, trehodede Ashura Deva (734), oppbevart i Kofukuji-tempelet. Fremragende portrettkunst finnes i skulpturen Den blinde munken Ganjin i Toshodaji-tempelet. Fra Nara-tiden stammer veggmalerier i Horyuji-templet. De sittende Buddha-skikkelsene, omgitt av stående disipler, minner i detaljene om de indiske freskene i Ajanta.

I denne perioden utviklet det seg en mer nasjonal japansk stil, ettersom kontakten med Kina ble brutt på slutten av 800-tallet. I 794 ble hovedstaden flyttet til Heian (Kyoto). Skulpturene ble ofte utført i tre, for eksempel Shaka Buddha i Muroji og elvehøvdingen Kwannon i Hokkeji. Først i sen Heian eller Fujiwaratid (898–1185) merkes en markert stilforandring i skulptur og især i malerkunsten, der den japanske egenarten vokser frem.

Det japanske profanmaleriets mest berømte navn er Kose-no-Kanaoka og Kawanari (782–853). Deres arbeid førte til de såkalte yamato-e (bilder med japanske motiver) til forskjell fra kara-e (bilder med kinesiske motiver). Sakralmaleriet, som er preget av tidens esoteriske buddhisme med mystiske drag, viser fremdeles sterk tilknytning til Tang-tidens kunst.

Kunstnere innen yamato-e-tradisjonen skapte også horisontalt komponerte billedruller, makimono, med motiv fra Japans legender og skjønnlitteratur. Berømt er også biskop Toba Sojos (1053–1140) satiriske billedruller, hvor kunstneren lar aper, frosker og harer boltre seg i menneskelige gjøremål. Tegningen er det viktigste uttrykksmiddelet og viser japanernes dyktighet i å skildre kropper i bevegelse.

Hovedstaden ble flyttet til Kamakura. Skulpturen når et nasjonalt høydepunkt med fremstående mestere som Kokei, Unkei, Kaikei og Tankei, som har etterlatt seg en rekke personlige og kunstnerisk fremragende verker. Særlig kjent er Unkeis kolossale vekterskikkelser i hovedporten til Todaji (1203), Unkeis realistisk modellerte presteportretter, og Tankeis uttrykksfulle skulptur Basu Sennin, fremstilt som en eldre, mager tiggermunk (1200-tallet). Mest kjent av alle skulpturer fra denne perioden er den store Amida Nyorai-buddhaen i bronse, nær Kamakura (omkring 1250).

I malerkunsten skildret kunstnere på makimonos buddhisthelgeners liv og levnet, hvordan templer og helligdommer ble reist, og ikke minst borgerkrigen forut for denne perioden. Slagscener med rytterangrep, flyktende hoffolk og bygninger omgitt av røyk og flammer er malt med brutal realisme, og det er en enestående fart over fremstillingen. Portrettkunsten står også høyt i perioden, blant annet med en rekke malte portretter av Minamoto-slektens ledende shoguner.

I denne perioden ble det igjen intim forbindelse med Kina. Periodens mest interessante bidrag til billedkunsten er tusjmaleriet, kalt suiboku, som utviklet seg under innflytelse fra Kina. Berømte tusjmalere er Oda Sesshu, Sesson Shukei og Kanoskolen. Alle forener Sungmalernes stil med japanske elementer. Suibukimaleriet ble senere først og fremst dyrket av zenbuddhister. Kano Masanobu grunnla Kanoskolen. Hans sønn Kano Motonobu (1474–1559) regnes som den fremste kunstneren i denne skolen.

I denne perioden ble landet, som lenge hadde vært herjet av borgerkriger, gjenforent, og kunstinteressen vokste igjen. Til palassene ble det laget dekorerte veggfelter og store malte skjermer i sterke farger. De var utført av tidens fremste kanomestere og dekorert med frukttrær, blomster og fugler, gjerne med bakgrunn av gull. En helt annen stil finnes i Hasegawa Tohakus (1539–1610) suiboku-malerier, som er utført i Sesshus ånd.

Denne perioden er preget av en langvarig fred med Tokugawa-familien som shoguner og Edo, nåværende Tokyo, som nytt politisk og økonomisk sentrum. Tawaraya Sotatsu og Ogata Korin grunnla en ny skole, som søkte sine forbilder i det eldre Yamatoe-maleriet. Korin drev den japanske, dekorative stilen til et høydepunkt i naturskildringer med abstraherte mønstervirkninger.

Edo-perioden er kanskje mest kjent for ukiyo-e, det forbigående øyeblikkets kunst, med tresnittet som uttrykksmiddel. Ingen har fått slik berømmelse utenfor Japan som ukiyo-e-skolen, hvis grafiske arbeider har hatt betydelig innflytelse på europeisk grafikk. Særlig berømmelse har denne skolens mestere fått takket være fargetresnittet som mangfoldiggjorde deres verker. Fra midten av 1800-tallet vant disse tresnittene innpass også i Europa og fikk stor betydning for kunstretninger som impresjonismen og syntetismen.

Det japanske tresnittet forener en klar og livlig øyeblikksskildring med en dekorativ stilisering, bygd på samspillet mellom den grasiøse linjerytmen, de hele, klart atskilte fargeplanene og de praktfulle detaljene i draktmønstre og lignende. Betydning for dens utvikling til selvstendig kunstart fikk Hishikawa Moronobu og Masanobu, som laget de første skildringene av skuespillere og geishaer. Tresnittet i to farger oppstod rundt 1740, i flere farger rundt 1760. Flerfargetrykkets første store mester var Harunobu (1725–1770), som særlig skildret vakre unge kvinner. Blant hans etterfølgere på dette feltet var Kitagawa Utamaro.

På 1800-tallet dominerte landskapsskildringene med Katsushika Hokusai, som utførte de kjente utsiktene mot Fuji-san, samt landskapsskildreren Ando Hiroshige. Etter 1850 medførte masseproduksjon og bruk av anilinfarger til en kunstnerisk tilbakegang. Det er imidlertid gjennom tresnittet at Europa først kom i kontakt med japansk billedkunst og kom til å påvirke vestlig maleri, blant annet impresjonistene. Japansk kunst og kunsthåndverk kom i siste halvdel av 1800-tallet til å spille en viktig rolle i europeisk stilutvikling, se japonisme.

Etter Meiji-restaurasjonen – opphevelsen av shogunatet og Japans overgang til moderne stormakt – fikk vesteuropeiske kunstidealer innpass i Japan, samtidig som japansk kunst virket fornyende på europeisk kunst. En kunstavdeling ble opprettet i 1876 i tilknytning til en teknisk høyskole i Tokyo. Blant de mange kunstnerne som arbeidet med yoga (europeisk maleri), er Kuroda Seiki (1866–1924) den mest kjente. Tenshin Okakura (1862–1913), som sammen med E. F. Fenollosa (1858–1908) ledet Tokyo kunstakademi (opprettet i 1887) og arbeidet iherdig for en fornyelse av japansk kunst. Okakura grunnla Nihon bijutsuin (Akademiet for japansk kunst); det ble senere ført videre av Taikan Yokoyama (1868–1958), som fornyet nihon-ga, det tradisjonelle japanske maleriet. Kyotoskolen, ledet av Tessai Tomioka (1836–1924), ivaretok tradisjonen fra bunjin-ga og yamato-e.

En rekke japanske kunstnere har gjort seg bemerket i internasjonal samtidskunst siden 1990-årene. Fujiko Nakaya (født 1933) er kjent for sine tåke-skulpturer; blant annet er hun representert i Ekebergparken skulpturpark med verket Pathfinder #18700 Oslo (2018). Yayoi Kusama har laget store, hallusinatoriske installasjoner og «evighetsrom» av speil og lys. Hiroshi Sugimoto og Nobuyoshi Araki (født 1940) er anerkjente fotokunstnere, mens Takashi Murakami (født 1962) har gjort seg kjent for spektakulære og provokative skulpturer inspirert av manga-tegneserier. Foto- og videokunstneren Mariko Mori (født 1967) utforsker teknologi, spiritualitet og japansk identitet og tradisjon i sitt arbeid. Chiharu Shiotas (født 1972) performance-verker og installasjoner fletter sammen det psykologiske og materielle i framstillinger av rom og kropp.

• Kunsthåndverk i Japan
• makimono
• kakemono
• japonisme