popkunst

Popkunstens ambisjon om å bryte ned grensene mellom kunsten og det vanlige livet har hatt stor betydning for senere samtidskunst. I nyere tid har kunstnere som amerikanske Jeff Koons, Keith Haring og Richard Prince, japanske Takashi Murakami og britiske Damien Hirst benyttet uttrykk og teknikker forbundet med popkunsten i det som enkelte har karakterisert som «neo-pop» eller nypop. Også flere kunstnerne i den løse grupperingen kalt Pictures Generation, som Cindy Sherman og Barbara Kruger, kan knyttes til popkunsten slik de har gjort bruk av visuelle og retoriske grep fra film, reklame og nyhetsmedia for å utforske og stille spørsmål om bildene som omringer menneskene i hverdagen.

Popkunsten sprang ut av tidligere kunstretninger, som mellomkrigstidens dadaisme, og arbeidet til kunstnere som Kurt Schwitters og Marcel Duchamp, og den senere nydadaismen og kunstnere som amerikanske Jasper Johns, Robert Rauschenberg, Larry Rivers, Ray Johnson og John Cage. Schwitters' eksperimenter med kollasjer laget av avissider, trikkebilletter og godtepapir, og Duchamps introduksjon av readymade-objektet, ble et utgangspunkt blant annet for Rauschenbergs såkalte kombinasjonsarbeider (combines). I disse satte Rauschenberg maleriet sammen med fotografier, flasker, klokker og så videre. Jasper Johns benyttet motiver og generisk design fra den allmenne tegnkulturen i sine malerier, som Flag, en malerisk tolkning av det amerikanske flagget, og Target, der motivet er en alminnelig målskive.

Allerede fra 1920-årene malte Charles Demuth, og noe senere Stuart Davis, kollasj-inspirerte motiver med innslag av maskinformer, industriell arkitektur, bokstaver og signalfarger fra reklameverdenen. Sammen med Edward Hoppers realistiske avbildninger av bensinstasjoner, tomme butikkfasader og diners regnes disse kunstnernes arbeid som forgjengere for popkunsten og 1960-årenes nyrealistiske maleri i USA.

Tanken om at det ikke eksisterer noe egentlig estetisk hierarki i kulturen, og at kunst derfor kan hente sitt innhold fra en hvilken som helst kilde, er blant popkunstens viktigste ideer. Kunstnerne viste et både fascinert og kritisk blikk på kulturen de var del av. Der den abstrakte ekspresjonismen framsto som en utforskning av sjelelivets traumer, kan popkunsten forstås som en søken etter underliggende traumer i det overfladiske og banale. Warhols såkalte Death and Disaster-motiver – gjentatte bilder av Marilyn Monroe, som døde i 1962 etter å ha inntatt en overdose medisiner, og tilsvarende av dramatiske bilulykker og den elektriske stolen – viser en mer tvetydig respons på det amerikanske samfunnet. Likeledes er James Rosenquists monumentale maleri av et F-111 jagerfly (1965), et våpen utviklet og tatt i bruk under Vietnamkrigen, en peker til modernitetens og masseproduksjonens skyggeside.

Andy Warhol står fram som popkunstens mest betydningfulle skikkelse, og mange av hans verker oppleves nærmest som ensbetydende med kunstretningen. Særlig hans silketrykk med motiver av kjente forbruksvarer – Campbell's suppebokser, Coca Cola-flasker og Brillo-såpeesker – og av celebriteter som Monroe, Elizabeth Taylor og Elvis Presley har blitt emblematiske for popkunsten.

Richard Hamiltons kollasj Just What Is It That Makes Today's Homes So Different, So Appealing? fra 1956 regnes av mange som det første egentlige popkunstverket. Roy Lichtensteins mange appropriasjoner av tegneseriestriper fra første halvdel av 1960-årene er nesten like karakteristiske for retningen som Warhols arbeid; det samme er Claes Oldenburgs monumentale skulpturer som framstiller matvarer, husholdningsartikler og bruksgjenstander. David Hockneys maleri A Bigger Splash (1967) framstiller den amerikanske middelklassedrømmen og er blant kunstnerens mest kjente. Ed Ruschas silketrykk med motiv av en bensinstasjon, Standard Station (1966), er likeledes et av den amerikanske etterkrigskunstens mest ikoniske kunstverker.

Flere popkunstnere gjorde seg bemerket også i musikkverdenen. Hamilton og Peter Blake utformet platecovere for The Beatles, henholdsvis The White Album (1968) og Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967), og Warhol gjorde det samme for, i tillegg til å produsere, Velvet Undergrounds debututgivelse The Velvet Underground & Nico (1967). Warhol utformet flere covere, blant annet for The Rolling Stones, Liza Minnelli og Diana Ross.

Norsk kunstliv var fremdeles i 1960-årene dominert av en kontinental, franskpåvirket abstraksjon. Blant norske kunstnere som kan knyttes til popkunstneriske uttrykk, er kunstnerkollektivet GRAS med blant andre Per Kleiva, Anders Kjær, Morten Krohg, Siri Aurdal og Willibald Storn. Kleiva hadde selv bakgrunn som dekorasjonsmaler. Han ble kjent med den amerikanske popkunsten i 1965 etter et besøk til Louisiana-museet og utstillingen 106 former for kjærlighet og fortvilelse, og presenterte deretter sine karakteristiske, kontraststerke materialbilder og silketrykk.

Med GRAS-kunstnernes tilknytning til ml-bevegelsen fikk den norske popkunsten en tydeligere politisk slagside tidlig i 1970-årene, der særlig protesten mot den amerikanske krigføringen i Vietnam ble et dominerende motiv. Industriavfall og mer metaforiske tolkninger av konsumsamfunnets skyggesider fikk en betydelig plass i norsk popkunst utover i tiåret.

Kunstnere som Sidsel Paaske, Kjartan Slettemark, Berit Soot Kløvig, Marius Heyerdahl og Pushwagner blir i varierende grad knyttet til popkunsten slik den etablerte seg i 1960- og 1970-årene. Blant kjente verker fra perioden er Kjartan Slettemarks kollasj-variasjoner over et portrett av den amerikanske presidenten Richard Nixon, Nixon Visions (1971–1973), Pushwagners episk anlagte og dystopiske bilderoman Soft City (1969–1975) og Sidsel Paaskes Brent fyrstikk (1966), en realistisk gjengivelse av en utbrent fyrstikk i kjempeformat.

Popkunsten fikk innvirkning også på grafisk formgivning og publikasjoner. Særlig forlaget Pax Forlag, som fra 1964 ga ut billigbøker av høy litterær og faglig kvalitet, ga norske designere rom for nyskapende omslagsdesign i et språk som lånte fra popkunsten.