Skog, nr. 5, olje på lerret, 197,2 × 132,1 cm, utført av Gerhard Richter i 2005. Fra og med 1980-tallet malte Richter oljemalerier som har abstraksjon som tema. Richter har påført grundering og deretter tykke lag med farger på lerretet med pensler, fortrinnsvis som brede horisontale striper. Richter benyttet deretter en skrape (nal). Deler av de øverste lagene med maling ble skrapt bort vertikalt slik at dypere lagene kom til syne, nærmest som i en palimpsest. Sluttresultatet kan minne om et fotografi som gjengir motivet helt ute av fokus. På et abstrakt nivå handler disse maleriene om tid, erindring og persepsjon.
Abstrakt kunst er visuell kunst hvor forbindelsen til den synlige og konkrete virkeligheten er redusert, forenklet, generalisert eller opphevet.
Abstrakt og figurativ kunst utelukker hverandre gjensidig, men i praksis er denne motsetningen mer en glidende overgang enn et absolutt skille.
Abstrakt kunst er knyttet til modernismen på 1900-tallet og samtidskunsten på 2000-tallet.
I motsetning til figurativ kunst er abstrakt kunst ikke basert på at motivet ligner eller etterligner den synlige virkeligheten eller faktiske gjenstander.
Abstrakt kunst har en diskontinuerlig relasjon til den synlige virkeligheten, men farger, former og komposisjon internt i det enkelte verk er vanligvis sammenhengende og enhetlig.
Mens det formale er underordnet det forestillende i figurativ kunst, er motiv og formal fremstilling mer eller mindre sammenfallende i abstrakt kunst.
Et annet kjennetegn gjelder behandlingen av flate versus romlig dybde. Helt siden renessansen har illusjon av dybde vært fremtredende i billedkunsten. I et perspektivisk bilde koordineres det figurative motivets angivelse av tid, sted og handling. Abstrakt behandling av farger og former åpner derimot for oppløsning eller atskillelse av enhetene tid, sted og handling.
Flere kunstnere som har utviklet et abstrakt formspråk, bygger på vitenskapelige undersøkelser av fargenes egenskaper og virkemåter. Abstrakte malere har vært særlig opptatt av fargenes simultankontraster, også kalt fargeinduksjon. Et område i et maleri med en bestemt farge kan oppfattes forskjellig av samme betrakter, avhengig av omgivende farge. Dessuten kan en farge påvirkes av omgivende farge slik at den oppleves som komplementær. Grått mot grønt kan resultere i at betrakteren opplever at gråfargen tenderer mot rosa.
Den svenske kunstneren Hilma af Klint blir regnet som pioner når det gjelder utviklingen av et abstrakt billedspråk. Allerede i 1906 hadde hun nådd frem til et abstrakt maleri som hadde som mål å gi visuell form til det som ligger utenfor hva øynene egentlig kan se. Hennes behandling av komposisjon og farger som abstrakte størrelser tjener til å visualisere åndelige dimensjoner i tilværelsen. Når hun malte, stod hun etter egen mening i forbindelse med en høyere bevissthet. Bildene hennes dreier seg om symbolsk representasjon. I likhet med flere andre kunstnere i samtiden var Hilma af Klint opptatt av spiritisme, teosofi og antroposofi.
Den russiske kunstneren Vasilij Kandinskij bodde og studerte omkring 1900 og periodevis i årene fremover mot utbruddet av første verdenskrig i München og omegn. Mens maleriene hans frem til 1908 inkluderer fragmenter av gjenkjennelige elementer fra en observert virkelighet, kan bildene fra 1909 til 1913 karakteriseres som abstrakte i den betydning at de ikke lenger fremstiller en synlig virkelighet.
Vasilij Kandinskij var opptatt av at farge, form og komposisjon kan utløse følelser og formidle innsikter som overskrider den umiddelbart synlige virkeligheten. To ideer var instrumentelle i dette prosjektet. På den ene side var Kandinskij påvirket av okkultisme og teosofi. I disse tankeretningene fant han, på lignende vis som Hilma af Klint, begrunnelse for et abstrakt billedspråk som kunne reflektere striden mellom ånd og materie.
Minst like viktig var Kandinskijs vektlegging av samsvaret mellom forskjellige sanseopplevelser, særlig persepsjon av lyd og farge. I boken Über das Geistige in der Kunst (Om det åndelige i kunsten, 1912) skriver han om hvilke synestetiske assosiasjoner en spesifikk farge utløser og om analogien mellom fargenyanser og lyden fra forskjellige musikkinstrumenter.
Improvisasjon, nr. 9, olje på lerret, 110 × 110 cm, malt av Vasilij Kandinskij i 1910. Selv om en rytter, en kirke og en gruppe mennesker er synlige, er måten å male på på vei mot det gjennomført abstrakte.
Komposisjon med fargeflater, olje på lerret, 91,5 × 65 cm, utført av Piet Mondrian i 1914. Denne nederlandske kunstneren tok utgangspunkt i futurisme og kubisme og nådde frem til et nærmest todimensjonalt system av rette linjer og primærfarger. Han bosatte seg i New York i 1940.
Også den nederlandske maleren Piet Mondrian engasjerte seg i teosofi og antroposofi. Han mente at disse tankeretningene var til hjelp i å nå frem til et abstrakt kunstnerisk uttrykk. Mondrian forestilte seg at det han forstod som en universell bevissthet, lot seg visualisere i et forenklet og abstrakt billedspråk.
I årene 1911 til 1915 gikk Mondrian gradvis over til å forstå maleriet som flate. Han unngikk bøyde linjer og lot flaten bli dominert av et rutenett av kryssende linjer i rett vinkel som avtegner seg mot en bunn av mildere farger som dempes ut mot sidene.
Omkring 1921 hadde Mondrian utviklet en nærmest asketisk kunstforståelse, som han kalte neoplastisisme. Neoplastisismen sprang ut fra den nederlandske sammenslutningen av kunstnere, kalt De Stijl. Et maleri i neoplastisistisk stil er dekket av et rutenett trukket opp i svart på lys grunn, hvor enkelte ruter i asymmetrisk orden er fargelagt med primærfarger (rødt, blått eller gult).
Theo van Doesburg sluttet seg tidlig til Piet Mondrian og skapte sammen med ham rundt 1916 den strengt plangeometriske malerstilen som kalles neoplastisismen.
Simultanvindu nr. 2, olje på lerret, 32,9 × 26,5 cm, utført av Robert Delaunay i 1912. I denne franske kunstnerens simultanisme er vekten lagt på fargenes lys som gir illusjon av bevegelse. Delaunay arbeidet mye med komposisjon og prismatisk oppbygging av formene.
I Paris oppsto det i årene før utbruddet av første verdenskrig 1914 en sammensatt gruppe kunstnere som over tid ble kjent som École de Paris. En sentral kunstner i denne gruppen var Robert Delaunay. Han kombinerte kubismens geometrisk-primatiske måte å komponere et maleri på med fargekontraster. Målet var å øke fargenes lysstyrke og skape illusjon av bevegelse mellom former og farger.
Inspirert av den vitenskapelige undersøkelsen av simultane fargekontraster introduserte han betegnelsen simultanisme. I årene 1912 til 1914 utførte Delaunay mange abstrakte malerier. Med hensyn til komposisjon består maleriene av gjennomskinnelige former som til dels overlapper hverandre. Videre er det er lagt vekt på fargenes innbyrdes spenninger fremfor hentydninger til en sansbar virkelighet.
I 1912 formulerte forfatteren Guillaume Apollinaire gruppenavnet orfisme etter guden Orfeus som er kjent fra gresk mytologi. Orfismen rekrutterte flere malere som var aktive i Paris, blant andre Robert Delaunay og Sonia Delaunay. Fellesnevneren for gruppens medlemmer var forståelsen av at det finnes en synestetisk vekselvirkning mellom farger og musikk,
Den tsjekkiske maleren František Kupka var virksom i Paris fra omkring 1895. Gjennom flere faser nådde han i årene fra 1910 til 1912 frem til et gjennomført abstrakt formspråk. Maleriene hans fra denne tiden er bygget opp av konsentriske figurer eller spiraler, andre ganger av loddrette striper.
Kupka studerte fargelære i Paris. Med kunnskap om fargenes virkninger som verktøy ønsket Kupka å frigjøre fargene fra deres beskrivende oppgave. Som tilhengere av orfismen var han overbevist om en indre analogi mellom maleriets komposisjon av farger og musikk, og han oppfattet sitt abstrakte maleri som bærer av en ikke-materiell, åndelig dimensjon i tilværelsen.
Den rumenske billedhuggeren Constantin Brancusi var virksom i Paris fra 1904. Selv om han var godt kjent med École de Paris, var hans kunstneriske forankring folkekunst i Romania. Brancusi foretrakk teknikken direkte hugging fremfor modellering, og arbeidet først og fremst med marmor, kalkstein og tre. Han var spesielt opptatt av organiske former som han forenklet til blokker, andre ganger til ovaler som minner om egg. Brancusi la vekt på at en skulptur vekker assosiasjoner fremfor å etterligne.
Den polsk-ukrainske maleren Kazimir Malevitsj var en sentral bidragsyter til utviklingen av det abstrakte formspråket. Han ble kjent med fransk avantgarde-kunst i Moskva.
I 1913 utførte Malevitsj malerier som består av geometriske figurer. Han benyttet få farger. Disse maleriene består av plangeometriske former og de er helt uten fortellende handling eller referanser til gjenkjennelige ting. Malevitsj kalte denne tilnærmingen suprematisme, en betegnelse han forklarer nærmere i boken Fra kubisme og futurisme til suprematisme (1915). Hovedbudskapet er at suprematismen vektlegger geometrisk former og enkle farger.
Maleriet Svart firkant (1913-1915, maleriet finnes i flere versjoner), som består av en svart firkant på hvit bakgrunn, eksemplifiserer suprematismen. Mye tyder på at Malevitsj oppfattet den svarte firkanten som svært viktig for suprematismen, samtidig som dette motivet sannsynligvis refererer til ikoner i den ortodokse kirke.
Geometrisk reduksjon preget russeren Kazimir Malevitsjs tidlige bilder.
Svart firkant, olje på lerret (noe krakelert), 79,5 × 79,5 cm, utført av Kazimir Malevitsj i 1915 (eller 1913). Denne kunstneren, med polsk-ukrainsk bakgrunn, tok utgangspunkt i fauvisme og kubisme og nådde frem til et uttrykk som ble kalt suprematisme.
Grønn stripe, olje på lerret, 71,5 × 49 cm, malt av Olga Rozanova (1888–1918) i 1917. Maleriet har et forenklet abstrakt motiv som eksemplifiserer suprematismen. Denne russiske kunstneren tilhørte gruppen av avantgarde-kunstnere i russisk kunst.
Vladimir Tatlin, som vokste opp i den ukrainske byen Kharkiv, var for det meste virksom i Moskva. I 1914 reiste Tatlin til Paris, og under oppholdet kom han i kontakt med Pablo Picasso. I årene 1912 til 1914 arbeidet Picasso med en ny type abstrakt skulptur som ble kalt assemblage. Denne type skulpturalt objekt er satt sammen av tidligere brukte materialer.
Tatlin ble fascinert av Picassos nyvinning assemblage, men erstattet denne betegnelsen med kontra-relieff. Han ønsket å understreke at denne typen skulpturalt objekt utfolder seg tredimensjonalt i rommet. Kontra-relieffet ble montert på en vegg eller i et hjørne. Tatlin unngikk all imitasjon. Prinsippet er at de anvendte materialene, eksempelvis glass, tre og metall, inngår i en skulptural konstruksjon, men samtidig beholder sitt opprinnelige preg.
I årene rett etter Den russiske revolusjon 1917 samlet russiske kunstnere seg om en profilert kunstretning. Fra og med 1921 omtalte kunstnere i Moskva virksomheten som konstruktivisme. Fellesnevneren var plan- og romgeometri.
Men allerede i utgangspunktet stod det klart at konstruktivismen omfattet to retninger. Kazimir Malevitsj, Vasilij Kandinskij og brødrene Naum Gabo og Antoine Pevsner fremhevet det abstrakte formspråket, men ville verne om kunstens autonomi. Den internasjonale konstruktivismen hadde et dempet eller pragmatisk syn på kunstens økonomiske eller sosiale nytteverdi.
Vladimir Tatlin, Aleksandr Rodtsjenko og Varvara Stepanova (1894-1958) mente derimot at det abstrakte formspråket burde brukes utenfor kunstens tradisjonelle område. Disse kunstnerne anvendte det abstrakte formspråket i produktdesign, eksempelvis plakater, klær og servise, etterhånden også i scenografi, fotografi og film. Det abstrakte og konstruktive formspråket ble oppfattet som ensbetydende med fremskritt og utvikling. Samarbeid på tvers av faggrensene ble betraktet som nødvendig for å endre samfunnet. Forståelsen av kunstens samfunnsmessige nytte dannet i 1920-årene grunnpilaren i den sovjetiske konstruktivismen.
Kunst- og håndverksskolen Bauhaus, som ble grunnlagt i Weimar 1919, ansatte sentrale kunstnere som representerte forskjellige tendenser når det gjaldt utnyttelsen av det abstrakte formspråket. Johannes Itten var en viktig lærer som formidlet en ny forståelse av fargene og de anvendte materialenes egenskaper. Andre lærere var Paul Klee, Josef Albers, Vasilij Kandinskij og László Moholy-Nagy.
Uten tittel, fotogram, 39,7 × 30 cm, utført av László Moholy-Nagy cirka 1925 (1929). Denne ungarske kunstneren var lærer ved Bauhaus 1923–1928 og flyttet til Chicago i 1937. Han eksperimenterte med lys, rom og bevegelse i film, fotografi, collage, skulptur og maleri.
Paris var gjennom 1920-årene et samlingssted for kunstnere som arbeidet med abstraksjon. I tidsskriftet L´Esprit Nouveau, som ble utgitt 1920 til 1925, argumenterte Amédée Ozenfant, Le Corbusier og Fernand Léger for et kunstsyn som fremhevet maskinens funksjonelle design.
Ozenfant og Le Corbusier samlet seg om noen dagligdagse gjenstander som er typisk for nature morte. Flasker, glass og musikkinstrumenter ble stilt opp og forenklet til geometriske grunnformer og malt i begrenset fargeskala. Dette visuelle uttrykket ble kalt purisme. Purismen var en viktig tendens i det avantgardistiske miljøet i Paris i 1920-årene.
Komposisjon, olje på lerret, 258 × 204,2 cm, malt av Thorvald Hellesen i cirka 1920. Komposisjonen i dette maleriet består av overlappende deler av sirkler, kvadrater og rektangler som igjen er satt inn i et system av loddrette linjer. Formene tetter seg til i flaten mot sentrum, hvor man kan skimte en kvinnekropp.
Thorvald Hellesen, som bodde i Paris fra omkring 1911, utviklet en forståelse for det abstrakte i kunsten på linje med Fernand Léger. Léger arbeidet for en kunst som kunne likes av et bredt publikum. Derfor benyttet han en visuell metafor for det moderne, nemlig maskinen og dens mange deler, ofte kalt Légers maskin-estetikk. Også Hellesens malerier turnerer dette temaet. Deler fra en maskin eller bygning, ofte rør og skiver, er innpasset i et system av loddrette og vannrette linjer som avtegner seg mot en nøytral bakgrunn.
Ragnhild Keyser var student ved flere utenlandske kunstskoler i årene rett etter første verdenskrig. Fra 1924-1925 studerte hun ved Académie de l´Art Moderne i Paris. Her underviste Fernand Léger og Amedée Ozenfant. Keysers malerier fra midten av 1920-årene har ofte et stående rektangulært format. Hun malte gjerne oppstillinger av dagligdagse gjenstander, eksempelvis vase og stol. Tingene kan såvidt identifiseres, men formene er abstraherte og lagt i billedflaten.
Komposisjon III, olje på lerret, 81,3 × 40 cm, malt av Ragnhild Keyser i 1926. Keyser følger her den puristiske estetikken, og bildet består av flate former som har utgangspunkt i oppstilling av vaser og stabler med bøker.
En annen norsk maler som tok preg av den puristiske stilen, er Charlotte Wankel. Hun studerte ved Académie de l´Art Moderne i Paris et par år fra 1925. Typisk for Wankels malerier er at motivet består av forenklede figurer som er satt inn i en abstrahert komposisjon hvor linjer og former er påført i enkle farger.
Komposisjon med hode, olje på lerret, 65 × 65 cm, malt av Ragnhild Kaarbø i cirka 1925. Oppstilling av hode med ansikt og rektangulære, kvadratiske og sirkulære former lagt i flaten, dempet koloritt.
Ragnhild Kaarbø var elev ved Académie de l´Art Moderne fra 1925 til 1927. I likhet med Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel ble hun her undervist i puristisk estetikk av Fernand Léger og Amedée Ozenfant. I 1920-årene var hun opptatt av kubistisk analyse og oppløsning av dagligdagse gjenstander som deretter ble innpasset i flaten. Gjenstandenes forenkling til firkanter, rektangler og sirkelsegmenter er typisk for kunstnerne ved Académie de l´Art Moderne. Som i maleriene til Ragnild Keyser og Charlotte Wankel fyller enstonige farger ut formene i Ragnhild Kaarbøs malerier.
Fra begynnelsen av 1930-årene overtok Paris hegemoniet som senter for abstrakt kunst. Den politiske situasjonen i Tyskland og Sovjetunionen gjorde uavhengig og fri kunstnerisk utøvelse vanskelig. I disse landene ble abstrakt kunst forstått som uproduktiv målt opp mot statens interesser. Bauhaus ble stengt i 1933, og sentralisert kontroll av kunstnerisk virksomhet resulterte i at nyskapende kunstnere emigrerte fra Sovjetunionen. Paris var dessuten gjennom mange år etablert som tilholdssted for École de Paris, som rekrutterte kunstnere fra de fleste europeiske land og Nord-Amerika.
Uendelig overflate, skulptur utført av Max Bill i 1956, Middelheimmuseum i Antwerpen. Den sveitsiske billedhuggeren Max Bill bidro til aksept av den konkrete estetikken. I egne skulpturer følger han vanligvis et romgeometrisk skjema. Et motiv som Bill arbeidet mye med, er bånd som er vridd en halv gang rundt og deretter satt sammen. I matematikken kaller man dette motivet Möbiusbånd. Variasjoner over Möbiusbåndet er et tema som den norske billedhuggeren Aase Texmon Rygh tok opp i 1950-årene.
I et manifest i det franskspråklige tidsskriftet Art Concret i april 1930 lanserte Theo van Doesburg og den svenske kunstneren Otto G. Carlsund et alternativ til purisme og neoplastisisme. Dette initiativet fikk den franske betegnelsen Art Concret, på norsk kalt konkret kunst. Mens abstrakt kunst i varierende grad består av bearbeidete elementer som er hentet fra en observerbar virkelighet, er tesen som ble satt frem av kunstnerne bak manifestet, at kunstverket danner en virkelighet for seg selv uten referanser til noe annet. Konkret kunst springer ut fra intellektuelle overveielser og består typisk av geometrisk former som er lagt i samme plan, kalt plangeometri.
I 1931 ble det dannet en ny gruppe i Paris som fikk navnet Abstraction-Création: Art non-figuratif, vanligvis omtalt som Abstraction-Création. Abstraction-Création integrerte dessuten deltagerne i en annen kortlivet gruppe, kalt Cercle et Carré, som eksisterte fra 1929 til 1931.
Deltagelse i Abstraction-Création forutsatte at den enkelte sluttet opp om hovedideen: Et konkret kunstverk skulle være en ren abstraksjon, helt uten referanser til en empirisk virkelighet. Stiliserte fragmenter fra virkeligheten var ikke tilstrekkelig. Et konkret kunstverk skulle heller ikke være ekspressivt i komposisjon eller farger.
Karen Holtsmark og Bjarne Rise ervervet førstehånds kjennskap til internasjonal kunst i Paris i første halvdel av 1930-årene. Begge deltok på kunstutstillingen Internasjonal Kunstutstilling – Kubisme – Surrealisme i København 1935. I flere verk fra omkring midten av 1930-årene forener disse malerne fortellende, til dels surrealistiske motiver i en ellers abstrakt komposisjon.
Da andre verdenskrig tok slutt 1945, opplevde mange kunstnere at det rasjonelle og geometrisk-abstrakte formspråket, som var dominerende i mellomkrigstiden, ikke kunne uttrykke opplevelsen av tap og katastrofe. Nye sammenslutninger av malere utviklet derfor et formspråk som la vekt på impulsivitet og improvisasjon. Automatisme og ubevisste prosesser motiverte utførelsen av malerier uten forutgående planlegging med hensyn til komposisjon. Pionerene var franske og andre europeiske malere i Paris. Den franske fellesbetegnelsen for denne typen abstrakt kunst er art informel.
Art informel, i utvidet forstand kalt informalisme, inkluderer flere underliggende retninger. Noen malere arbeidet med tekstur, tykke lag med maling og tydelige penselstrøk. Denne maleriske retningen fikk det franske navnet matiérisme. Verk av Jean Fautrier, Jean-Paul Riopelle, Antoni Tàpies og Jean Dubuffet eksemplifiserer retningen. Et annet eksempel er bildene til Serge Poliakoff. De består av uregelmessige, abstrakte former som er lagt i planet.
Uten tittel (Komposisjon), olje på lerret, 162 × 130,5 cm, utført av Wols i 1946–1947. Denne tyske maleren og fotografen var virksom i Paris fra 1933. Hans måte å male på eksemplifiserer informalisme og tachisme.
En sidestilt retning innenfor art informel er tachisme (tachisme er dannet av det franske ordet tache). En alternativ fransk betegnelse er abstraction lyrique (på norsk kalt lyrisk abstraksjon). Tachismen er karakterisert av raskt påførte strøk med maling på lerretet. Denne nærmest kalligrafiske stilen finner man i verk av Georges Mathieu, Hans Hartung, Wols og Pierre Soulages.
Norske kunstnere som i direkte og indirekte forstand kan settes i sammenheng med art informel, fortrinnsvis den maleriske retningen, er Anna-Eva Bergman, Inger Sitter og Gudrun Kongelf.
En parallell utvikling fant sted i amerikansk kunst, ofte omtalt under samlebetegnelsen New York-skolen eller abstrakt ekspresjonisme. Med felles utgangspunkt i Vasilij Kandinskijs abstrakte maleri skiller New York-skolens malere seg likevel fra tilsvarende kunstnere i École de Paris, det vil si informalismen. Et typisk kjennetegn er at de amerikanske malerne økte størrelsen på bildenes ytre mål.
De abstrakte ekspresjonistene delte seg i to retninger. På den ene side finner man et maleri som blir karakterisert som action painting. Disse malerne hadde som praksis å legge lerretet uten blindramme på gulvet. Deretter ble fargene dynket utover lerretet i tykke lag slik at det ble dannet en heldekkende og abstrakt overflate. Maleriet ble forstått som utslag av en spontan handling som ble drevet av ubevisste prosesser. Jackson Pollock er en karakteristisk representant for denne typen abstraksjon.
Solskulptur av Arnold Haukeland fra 1970. Høvikodden i Bærum.
I noen av maleriene til Jens Johannessen og Jacob Weidemann kan man finne nedslag av spontane handlinger, i Norge ofte kalt spontanisme. Enkelte av Arnold Haukelands skulpturer kan tolkes i samme retning.
Den abstrakte ekspresjonismens parallelle retning er color field painting. Malerne som sluttet seg til denne retningen, blant andre Barnett Newman og Mark Rothko, benyttet tilsynelatende monokrom farge i sine store bilder i den hensikt å fange inn betrakterens synsfelt fullstendig, og slik formidle en sublim opplevelse av noe transcendent. Noen av Arne Malmedals malerier kan bli tolket som color field painting.
I 1960-årene stod optiske og geometriske virkninger på nytt i sentrum for kunstneriske eksperimenter. Op-kunst og hard edge painting er betegnelser for slike tendenser i europeisk og amerikansk maleri og grafikk.
Op-kunst, en forkortelse for optisk kunst, sjonglerer med optiske virkninger, optiske bedrag og komplementærfarger. Striper eller linjer i siksak skaper illusjon av flertydige rom og bevegelser. Hard edge painting innebærer at abstrakte, enstonige fargeflater er skilt fra hverandre med skarpe kanter.
Overordnet er hensikten med op-kunst og hard edge painting å løfte kunstnerisk arbeid over det individuelt reaktive og subjektive, som tilfellet er i informalisme og abstrakt ekspresjonisme, og mer i tråd med objektive lovmessigheter av naturvitenskapelig art.
På linje med utenlandske kunstnere, eksempelvis Bridget Riley og Victor Vasarely, eksperimenterte de norske kunstnerne Gunnar S. Gundersen og Per Kleiva med skarpt avgrensede, geometriske former som danner optiske illusjoner.
Kinetisk kunst dreier seg ikke om illusjoner, men om faktiske bevegelser som danner abstrakte mønstre. Elementer i kunstverket beveger seg eller kunstverket som helhet rører på seg som en effekt av ytre påvirkning, for eksempel endringer i luftens trykk og fuktighet eller en elektromotor. Den norske kunstneren Odd Tandberg var aktiv med hensyn til kinetisk kunst.
Modular Cube, utstilt i Neue Nationalgalerie i Berlin, minimalistisk verk utført av Sol LeWitt i 1979. I 1967 publiserte LeWitt artikkelen «Paragraphs on Conceptual Art» i tidsskriftet Artforum. Her skriver LeWitt at utarbeidelsen av konseptet, ideen, er det viktigste, den praktiske utførelsen er rutine. Dette utsagnet utfordret det eksisterende systemet for hvordan kunst blir til, stilt ut og betraktet. Minimalismen fører dermed over til og er tett forbundet med konseptkunsten.
På 1960- og 1970-tallet begynte avantgarde-kunstnere å tenkte annerledes om abstraksjon. Det kunstnerisk meningsgivende, som i et abstrakt kunstverk er abstraksjonen, ble flyttet fra noe antatt iboende i kunstverket og gjort avhengig av omgivelse og betrakter. Minimalisme og konseptkunst eksemplifiserer denne endringen.
Minimalismen representerer en spesiell form for abstrakt kunst. Som retning ble minimalismen utviklet av kunstnere i USA. Minimalismen bygger på ideen om at et abstrakt kunstverk danner en egen virkelighet som ikke etterligner noe annet. Den amerikanske kunstneren Sol LeWitt legger for eksempel stor vekt på å slette sporene etter seg selv i verket, og tilstreber den upersonlige objektiviteten man finner i industriprodukter. Det ferdige kunstverket er slik sett en konkretisert og materialisert idé.
Konseptkunst kan ikke identifiseres som et bestemt materiale, stil eller kunstnerisk medium. Konseptkunsten trenger kun å eksistere som nedskrevet tekst, kalt konseptet. Det meningsgivende er at konseptkunsten åpner for dialog med publikum, som eventuelt deltar i den materielle realiseringen av det abstrakte konseptet. Den tyske kunstneren Joseph Beuys er en kjent konseptkunstner.
Fra og med 1960-årene har grensene mellom figurativ og abstrakt kunst blitt brutt ned og oppløst eller omdefinert og sammenblandet. Teknologisk innovasjon har introdusert nye medier med en egen forståelse av abstraksjon. Abstraksjonen blir en funksjon av teknologien. Det gjelder digitalt fotografi, videokunst og lydkunst.
I samme tidsrom har abstrakt kunst i Europa og Nord-Amerika blitt utfordret av tradisjoner og perspektiver fra ikke-vestlige land.
Gitaren av Pablo Picasso fra 1912. Henimot 1910 vokste abstrakt kunst frem som en ytterliggående konsekvens av Picassos og Georges Braques eksperimenter.
Dame i lenestol av Georges Braque fra 1911 er et eksempel på analytisk kubisme. Braque og andre kubister eksperimenterte med oppløsning av formene og var dermed forløpere for den abstrakte kunsten.
Det typiske for Constantin Brancusis abstrakte figurer er den sterke poleringen av materialene tre, stein, alabast og bronse.
Auguste Herbin brukte plangeometriske elementer som sirkler, triangler og rektangler i en klar, lysende koloritt i spenningsfylte komposisjoner.
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.