erindring

Erindring er en forestilling eller tanke forbundet med bevisstheten om tidligere å ha opplevd det man nå forestiller seg eller tenker på; minne, hukommelse.

Begrepet erindring har vært drøftet hos mange tenkere, og går som filosofisk begrep tilbake til Platons tanke om gjenerindring (anamnese) av ideene. I retorikken finnes begrepet memoria som er basert på hukommelse gjennom assosiasjonsprinsippene likhet og nærhet, og som har vært virksomme i mnemoteknikken helt frem til i dag.

Kierkegaard oppfattet hele den greske filosofi som tuftet på erindring, og ville i motsetning til dette etablere gjentagelsen som erindringens motsetning. Gjentagelse innebærer handling rettet mot fremtiden. En beslektet kritikk av erindringen fordi den går på bekostning av handlingslivet, finnes hos Nietzsche, som også fremhever kunsten å kunne glemme som viktig for livet.

Ifølge Hegel består åndens viten om sin egen væren i at den erindrer seg selv for å komme frem til absolutt viten. Den tyske historiske skole (Droysen) anvender Hegels erindringsbegrep på historien og gjør det til en forutsetning for historievitenskapen. Frem til Heideggers forståelse av sannhet (gresk aletheia) som det å trekke noe ut av glemselen (det vil si ut av Lethe, glemselens elv), har begrepet vært sentralt i filosofien.

Adorno beklaget vår tids historieløshet og mante frem en skrekkvisjon av «eine Menschheit ohne Erinnerung».