Piet Mondrian

Piet Mondrian vokste opp i byen Amersfoot i Nederland. Han hadde et tydelig kunstnertalent. Faren, Pieter Mondrian senior, hadde mottatt utmerkelser for sine tegneevner og var lidenskapelig opptatt av klassisk landskapskunst. Til tross for dette var det onkelen, landskapsmaleren Frits Mondrian, som i stor grad tok seg av opplæringen til den unge Pieter.

Familien ønsket at Mondrian skulle velge en tryggere karrierevei. Etter fullført eksamen i kunstfag, jobbet han derfor som tegnelærer mellom 1888 og 1892. Mondrian var imidlertid fast bestemt på å bli kunstner, og han gikk videre med malerstudier på Kunstakademiet i Amsterdam. For mange kunstnere var denne skolen det første steget mot seriøse kunststudier i Europa. I løpet av studiene begynte Mondrian å gå bort fra det klassiske landskapsmaleriet og tok fatt på modernismens impresjonistiske formspråk og fargebruk.

Etter 1905 begynte Mondrian virkelig å få øynene opp for moderne kunst. I samarbeid med impresjonisten Cornelis Spoor og postimpresjonisten Jan Sluyters, fikk han stille ut 250 av sine verk på Stedelijk Museum i Amsterdam 1909. Dette ble en av hans største utstillinger noensinne. Det følgende året ble han med i Moderne Kunstkring («den moderne kunstsirkel») sammen med Slujters. Dette skulle bli en viktig plattform for avantgardekunstnerne i Nederland.

Likevel var det møtet med den franske kubismen i en utstilling i 1911, som ble avgjørende for veien videre. Mondrian flyttet til Paris kort tid etter, for å lære mer om kubismens opprinnelse, men oppholdet ble kortvarig. I 1914 ble Mondrians far alvorlig syk, og han måtte derfor midlertidig returnere til Nederland.

Mondrians hjemreise til Nederland i 1914 sammenfalt med utbruddet av første verdenskrig, som forhindret ham fra å returnere til Paris. Flere malere, arkitekter og designere var i samme situasjon, noe som ga grobunn for et nederlandsk kunstnerisk fellesskap. Etter hvert ble  Theo van Doesburg en viktig venn. Van Doesburg tiltrakk seg flere likesinnede kunstnere som var villige til å ofre sin individuelle stil for en felles misjon. Det var disse som etter hvert ble kjent som De Stijl-gruppen, fra tidsskriftet med samme navn.  I retrospekt ble det ufrivillige oppholdet i Nederland en svært produktiv og innflytelsesrik tid for Mondrian.

Det tok tid før kunstpublikummet fattet forståelse og interesse for de abstrakte verkene Mondrian laget. Til tross for at Paris var et viktig internasjonalt kunstssentrum, hadde ikke geometrisk abstraksjon blitt populært på 1920-tallet. Under hele sitt opphold i Paris, fikk Mondrian aldri tilbud om å sette opp en solo-utstilling. I perioder med dårlig salg, tjente han penger ved å selge landskapsmalerier og portretter. Først mot slutten av 1920-tallet begynte hans mer abstrakte verk å selge.

Fra 1930-tallet malte Mondrian nesten utelukkende minimalistiske motiv med inndelte fargeflater, noe som ble karakteristisk for hans kunstnerskap. I tillegg eksperimenterte han med lerretets orientering. For eksempel består verket Komposisjon nr. 1: pastill med fire linjer  (1930) av fire svarte streker som deler inn hvite, geometriske flater. Lerretet er rotert 45 grader, slik at det utgjør en diamantform. Etter at maleriet ble utstilt hos samfunnet for abstrakte kunstnere, Cercle et Carré, ble det solgt for en betydelig sum i 1930.

I 1938 reiste Mondrian til London. Han hadde for lengst innsett at han ikke appellerte til det franske kunstmarkedet. Dessuten hadde Adolf Hitler og nazistene i Tyskland tatt opp kampen mot abstrakt kunst i utstillingen Entartete Kunst. Mondrians verk var blant kunstverkene som ble hengt frem og spottet av nazistene.

Han reiste til England med mange påbegynte verk. Men til tross for at årene i London var produktive, ble ikke Mondrian truffet av frisk inspirasjon. Verk som Trafalgar Square, Second State (1939–1943), var mest av alt en ny bearbeiding av et gammelt motiv, og kunstneren jobbet generelt i samme motivverden som tidligere.

Da andre verdenskrig brøt ut for fullt, måtte Mondrian forflytte seg på nytt, denne gangen til USA. Møtet med amerikansk musikk og dans ble viktig for Mondrian som kunstner.

De rette gatene på Manhattan, med høyreiste skyskrapere og summende biltrafikk, dannet et symmetriske nett. Dette  inspirerte verk som New York City I (1942). Mondrian ble også begeistret av den rytmiske og taktbaserte bluessjangeren boogie woogie, som for ham ble en representasjon på de gode tingene med amerikansk kultur.  I Broadway Boogie Woogie (1942-43) var det jazzscenen, med sin musikk og menneskemylder, som inspirerte de dynamiske, spreke fargeblokkene.

Mondrian hadde slitt med en rekke helseplager over flere tiår, men klarte alltid å holde plagene i sjakk. Han døde til slutt i 1944, som følge av en alvorlig lungebetennelse.

Med utgangspunkt i kubismen til Pablo Picasso og Georges Braque, startet Mondrian arbeidet mot et såkalt «rent» maleri på starten av 1910-tallet. Kunsten i perioden 1912–1914 hadde et kubistisk formspråk, og motivene var fortsatt figurative, et eksempel er verket Blomstrende epletre (1912). Men Mondrian mente etter hvert at abstraksjonen kom til kort innenfor kubismen. For ham var det endelige målet å skape maleriet som konstruerte sin egen virkelighet.

Han ville lage verk som klarte å fremheve de egenskapene og virkemidlene som er unikt for maleri: flate, farge og geometri. Mondrian mente at naturens former kan reduseres til horisontale og vertikale rette streker og primærfarger. I bildene benytter han dermed utelukkende fargene: rød, blå og gul, og ikke-fargene: svart, grått eller hvitt. De er spesielt de svarte feltene som skal skape energi, ved å definere blikkets bevegelse. Malingen ble lagt lag på lag, slik at den ble helt opak. I det siste laget, ble hvitfarge påført i horisontale, jevne penselstrøk.

For Mondrian var det viktig å fremheve briljansen og friskheten i det hvite pigmentet. Det var avgjørende å velge riktig merke med malingstuber, da Mondrian gjerne var ute etter helt spesifikke fargevalører og -egenskaper. Mens han arbeidet i USA, ble han dessuten kjent med farget maskeringsteip og dette åpnet opp for en ny, mer eksperimentell måte å skisser opp ulike komposisjoner. I verkene fra denne tiden konstruerte han mer komplekse, fargerike rutenett.

Enkelte trekk i verkene til Mondrian har blitt sammenliknet med egenskaper i samtidige kunstretninger som kubismen og konstruktivismen. Selv anså han kubistenes motiver som altfor figurative, mens konstruktivistenes formspråk var for mekanisk og uttrykksløs. Men Mondrians kritiske syn på andre modernistiske strømninger myknet, særlig som en reaksjon mot Hitlers propaganda. I kunstutgivelsen Circle fra 1937, ble Mondrian løftet frem som en av kunstnerne i hjertet av den konstruktivistiske bevegelse. Tidligere hadde Mondrian vært lite interessert i å ta del i politiske debatter, men han ble beæret over denne hyllesten.

I tillegg til kunstverk, finnes det mye skriftlig materiale etter Mondrian. Han var en kunstner med klart definerte ideer og delte gjerne sine tanker i de hyppig brevvekslingene. Han har også skrevet flere kunstteoretiske artikler. De mest sentrale er om neoplastisisme, et begrep som han introduserte i en tidlig utgave av De Stijl. Mondrian henviste til en ny «plastisk» kunstform som kunne fremstille naturen i ordnede former gjennom bruk av geometri, rene farger, horisontale og vertikale linjer. I Plastisk kunst og ren plastisk kunst (figurativ og non-figurativ kunst) (1937) gjør han rede for de kvalitetene som er unike for kunst i en bredere historisk kontekst. Målet var også å definere en rød tråd for den kunstneriske utviklingen oppi et mylder av modernistiske strømninger.

Mondrian var bevisst på at kunsten hans kunne bli betraktet som steril og lite lidenskapelig, gjerne av samtidige franske modernister som jobbet med mer ekspressive formspråk. Den greske kunsthistorikeren E. Tériade beskrev verkene hans som en ny akademisk stil og et dekorativt utspring fra kubismen. Men Mondrian insisterte på at det lå en fri rytme i forholdet mellom linjene og rektanglene, som var helt unikt for kunsten han skapte. Hans siste verk, Victory Boogie Woogie (1943) ble aldri fullført, men «victory» hentyder til flere ting: at Mondrian så en ende på krigen som herjet, men også at han hadde seiret i å lage en kunst som både var dynamisk, samtidig som den var helt flateorientert.

Selv om Mondrian ikke hadde noen omfattende teori om arkitektur, mente han at byggeelementers materialitet var noe som måtte dekkes over. Dette for å skape en helhet med rene, slette flater. Dette prinsippet, sammen med den hyppige bruken av rutenett, er noe som senere ble tatt opp i minimalistisk kunst.

Hans ideer og teorier har i stor grad gitt utspring til nye kunststiler i USA. Innenfor popkunst har kjente kunstnere som Roy Lichtenstein tatt inspirasjon fra Mondrian i bruken av primærfarger og rutenett. Dette er spesielt tydelig i de karakteristiske tegneserie-verkene. Mens i Europa var det særlig i Bauhaus skolen, Mondrian sådde et frø. Han arbeidet aldri ved skolen selv, men fikk innflytelse via sin rolle i De Stijl. Orienteringen mot geometrisk abstraksjon og minimalistiske former, var noe som gav gjenklang i skolens filosofi. På denne måten ble ideene hans toneangivende for den moderne  kunstindustrien som vokste frem på starten av 1900-tallet. 

I mer kommersielle sammenhenger, har dessuten motedesignere latt seg inspirere av Mondrians stilrene former. Yves Saint-Laurent designet blant annet en Mondrian-kjole i 1965. 

• modernisme
• neoplastisisme
• Kunst i Nederland
• De Stijl
• abstrakt kunst
• nonfigurativ kunst

• Piet Mondrian (Perfect Squares). Rochester: Grange books. 2004
• Janssen, Hans. Piet Mondrian: A Life. Ridinghouse: Kunstmuseum Den Haag. 2022
• White, Michael. De Stijl and Dutch Modernism. Manchester University Press. 2003

• Guggenheim museum
• Mondrian Route