sjel

Aristoteles (384–322 fvt.) betraktet ikke sjel og legeme som motstridende prinsipper, men mente at de forholder seg til hverandre som funksjon til organ. Sjelen var tenkt som de levende tings livsprinsipp: Plantenes vegetative sjel er ansvarlig for ernæring og vekst, dyrenes sensitive sjel står i tillegg for sansing og streben (målsøkende aktivitet), mens menneskets rasjonale eller fornuftige sjel har erkjennelse og tenkning som spesielle funksjoner. Prinsipielt utelukket Aristoteles at sjel og legeme kan atskilles, men han tilkjente likevel den aktive, tenkende delen av sjelen en form for udødelighet idet han tenkte seg strukturen i menneskets tanke og språk (logos) som noe overpersonlig.

Fra et materialistisk synspunkt ble begrepet sjel kritisert allerede av Demokrit (460–370 fvt.) og Lukrets (96–55 fvt.), og senere av Thomas Hobbes (1588–1679). De mente at i prinsippet er de såkalte sjelsfunksjonene like lovmessige og mekanisk forklarlige som materiens bevegelser.

I nyere tids filosofi blir sjel identifisert med jegets eller bevissthetens prinsipp, ikke med livsprinsipper. Bare bevisste vesener, mennesker, kan da sies å ha sjel, og sjelen tenkes i en eller annen forstand å stå i motsetning til kroppen. Noen skjelner også mellom sjel og ånd, for eksempel Ludwig Klages (1872–1956). Ånden tillegges de høyeste intellektuelle funksjonene, mens sjelen blir bærer av de andre bevissthetsfunksjonene.

Spørsmålet om forholdet mellom det sjelelige og det legemlige er et av filosofiens klassiske problemer. Man kan skjelne mellom minst fire hovedstandpunkter:

1. Materialismen hevder at det sjelelige (psykiske) og bevisste er produkter av materielle (fysiske) prosesser.
2. Psykofysisk parallellisme antar at psykiske og fysiske prosesser forekommer i to parallelt løpende serier, som ikke er kausalt forbundet med hverandre. En variant er Baruch Spinozas (1632–1677) syn: Det psykiske og det fysiske er manifestasjoner av samme tilgrunnliggende virkelighet. Se identitetsfilosofi.
3. Visse idealistiske teorier hevder at det fysiske egentlig er noe psykisk og er epifenomener (biprodukter) av en underliggende psykisk virkelighet (Gottfried Wilhelm Leibniz, George Berkeley).
4. Dualismen hevder at det psykiske og det fysiske er to radikalt forskjellige substanser, som likevel står i et toveis årsak–virkning-forhold til hverandre (René Descartes).

I alle religioner finnes det sjelsforestillinger, det vil si forestillinger om at mennesket er mer enn sitt legeme og at et eller annet ikke-fysisk element i mennesket lever videre (i hvert fall en tid) etter døden. Ofte er det snakk om flere sjeler, hvorav én kan tenkes å være knyttet til det biologiske livet og den andre leve videre etter døden i form av en forfedreånd, i et dødsrike eller lignende. I enkelte religioner, (hinduisme, jainisme, orfisisme og andre) tenker man seg at sjelen blir gjenfødt i stadig nye tilværelsesformer, inntil frelsen oppnås (sjelevandring). Buddhismen lærer det samme, men benekter at sjelen er en uforanderlig, evig størrelse; den er i uopphørlig endring, som alt annet.

Hos enkelte folk tenkes sjelen å kunne frigjøre seg fra legemet og legge ut på reise til for eksempel dødsriket, blant annet i forbindelse med bestemte helbredelsesteknikker (se sjaman). Under innflytelse av utviklingslæren ble det på 1800-tallet fremsatt en rekke teorier om religionens opprinnelse i det såkalte «primitive» menneskets spekulasjoner omkring sjelen (Herbert Spencer, Edward Burnett Tylor). Disse teoriene hadde stor betydning for religionsforskningen, men er nå forlatt.

• materialisme
• psykofysisk parallellisme
• idealisme
• dualisme
• fysikalisme