frelse

I jødedommen er frelsestanken i stor grad orientert mot frigjøringen av det jødiske folket, som anses som spesielt utvalgt av Gud (Jahve). Sentralt i jødedommen er en forventning om at det vil komme en Messias – en frelser – som skal befri det jødiske folket fra undertrykkelse. Etter dommedag vil Gud gjenreise en hellig nasjon for jødene, med et nytt Jerusalem og et nytt tempel, der jødene vil tjene Gud sammen med resten av menneskeheten.

I kristendommen har Jesus blitt identifisert med Messias. Ifølge det kristne budskapet har Jesus gjennom sin død og oppstandelse sonet for menneskenes synd og overvunnet døden og ondskapen. Jesus Kristus er altså en frelserskikkelse. Kristendommen lærer også at Jesus vil komme igjen for å etablere et tusenårsrike, der Satan vil bli bundet i tusen år. Ved tusenårsrikets slutt vil Satan settes fri og starte et siste opprør, som ender med at både han og døden tilintetgjøres og at Gud oppretter et evig rike.

I en kristen kontekst brukes «å bli frelst» også i den forstand at man har omvendt seg til den kristne tro. De kristne forstår seg i denne forstand som frelst gjennom en forvissning om at man gjennom troen vil bli reddet av Gud og Jesus. En utbredt kristen forestilling er at rettroende og rettskafne vil komme til paradis etter døden. Dette er også å forstå som en form for frelse, i tillegg til den endelige frelse ved tidens ende.

En sentral læresetning i islam er at mennesket er det eneste levende vesenet står til ansvar (taklīf) for sin tro (īmān) og sine handlinger (ʿamal). Et gjennomgående positivt evaluerende uttrykk i Koranen er «de som tror og handler rett» innenfor sine gitte rammer, og disse vil ved dommens dag belønnes med Paradis (7:42). I henhold til Koranen fødes hvert menneske uten synd. Ingen kan lastes for eller betale for andres synder, og Gud er en rettferdig, tilgivende og barmhjertig dommer.

I Koranen fremstilles menneskehetens historie som en lang beretning om medgang og motgang. Både suksess og ødeleggelse i jordelivet (al-dunyā) er ofte knyttet til menneskenes lydighet eller ulydighet mot Gud. Den ultimate suksess eller frelse beskrives i Koranen som en stor seier i det neste livet (al-fawz al-ʿaḍīm, 5:119-120).

I indiske religioner står frelse ofte i motsetning til individualitet, materialitet og også gjenfødselssyklusen.

Moksha er i hinduismen og sikhismen oppnåelse av en tilstand av frelse fra materialitet og individualitet, og dermed også fra gjenfødsel. Det er en motsetning mellom gjenfødsel og moksha. Karma er en kausalitet som binder til gjenfødsel, men i hinduismen kan karma oppheves av en guddom gjennom tilbedelse. Uselviske handlinger er viktig for å motvirke individualitet. Moksha står for frihet fra individualitet bundet til materien og karma. Det ytterste målet med tilværelsen er å nå moksha – frelse – fra gjenfødselssyklusen, men for mange brukes religionen mest for å få et godt liv i denne verden. For noen kan også ideen om frelse være gjenfødsel i et godt liv her på jorden.

I jainismen kalles frelse kevala. Frelsen forestilles som sjelens, jivas, oppstigning til toppen av universet, siddhaloka der sjelen forblir ubevegelig for evig.

I buddhismen kalles frelsesmålet nirvana. Nirvana er opphør av begjær, hat og uvitenhet og frigjøring fra gjenfødsel. I gjenfødselssyklusen (samsara) er alt forbundet med lidelse så lenge mennesket har begjær. Nirvana betyr opphør. I noen retninger slik som madhyamika er nirvana en måte å erkjenne verden på. Det er ikke to virkeligheter, nirvana og samsara, men det er kun en kunnskapsmessig forskjell.

• forløsning – kristendom
• moksha
• nirvana
• paradis
• Messias – frelser
• frelser