Den dominikanske republikk

Landet er fjellrikt og gjennomskåret av fire fjellkjeder fra øst til vest. Mellom fjellene er det fruktbare daler og sletteland. Pico Duarte, 3098 meter over havet, er Karibias høyeste fjell. Landet har også Karibias laveste punkt, saltsjøen Lago de Enriquillo, 44 meter under havoverflaten. Utenfor kysten er det mange små øyer og laguner. Fire store elver renner fra fjellene ned til kysten; lengst er Yaque del Norte, 298 kilometer lang. Omtrent 30 prosent av landets areal er oppdyrket.

Klimaet er tropisk maritimt; topografien gir stor variasjon over korte avstander. Årlig gjennomsnittstemperatur er 25 °C, og temperaturene varierer lite med årstidene. Januar og februar er de kjøligste månedene og august den varmeste.

Nordkysten har regntid fra november til februar, i resten av landet varer regntiden fra mai til desember. Den vestlige del av landet er tørrest. Gjennomsnittlig årlig nedbør for hele landet er cirka 1400 millimeter. Landets sørlige og sørvestlige deler rammes, med noen års mellomrom, av orkaner i perioden juni–oktober.

Nordvendte fjellskråninger har regnskog de fleste steder. Floraen er rik og det finnes mange arter av trebregner, bromeliader og orkideer. Mesteparten av landet har savanne. Det vokser kaktus og tornebusker på tørre steder.

Av opprinnelige landpattedyr finnes den sterkt truede furespissmusa (haitialmiqui) og flere flaggermusarter. Knølhvaler samler seg til visse tider i Bahia de Samaná og sjøkuarten vestindisk manat (lamantin) finnes ved kysten. Spanjolene innførte kveg, gris, esel, hest, hund og katt. Manguster til å bekjempe rotter ble innført fra India.

Fuglelivet er rikt med 254 arter; 22 er endemiske (stedegne). Det er 411 arter av reptiler, blant annet alligator og neshorniguan. Det er flere arter av havskilpadder. Ingen av slangeartene er giftige.

• Les mer om Den dominikanske republikks geografi, Dyreliv i Den dominikanske republikk og Planteliv i Den dominikanske republikk.

Den dominikanske republikk har et flerpartisystem. Presidenten velges i allmenne valg for fire år og kan sitte inntil to perioder. Presidenten utnevner regjeringen, har den øverste utøvende myndighet, iverksetter lover, utnevner guvernører til provinsene og er øverstkommanderende for de væpnede styrker. Nasjonalforsamlingen består av et senat med 32 medlemmer og et deputertkammer med 150 medlemmer. Medlemmer av de to kamrene velges i allmenne, direkte valg for fire år.

Landet er inndelt i 31 provinser, hver styrt av en guvernør, samt ett nasjonalt distrikt (Santo Domingo).

Forsvaret består av marine, flyvåpen og hær. Militærtjeneste er frivillig. I tillegg finnes halvmilitære nasjonale politistyrker.

Den dominikanske republikk er medlem av blant annet FN og FNs særorganisasjoner, Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og Cotonou-avtalen.

• Les mer om Den dominikanske republikks politiske system og Den dominikanske republikks forsvar.

73 prosent av befolkningen er av blandet afrikansk, europeisk og Taino-opprinnelse (mestizos), 16 prosent er hvite (blancos) og svarte utgjør 11 prosent. 67 prosent av befolkningen bor i urbane områder; det tettest befolkede området er Cibaodalen med nærmere halvparten av landets befolkning. Santo Domingo har omkring 2,9 millioner innbyggere (2010).

Det har vært stor utvandring til USA, og de to landene er nært knyttet sammen blant annet gjennom migrasjon, turisme og handel. New York, New Jersey, Massachusetts og Florida huser de største dominikanske bosetningene i landet. Den dominikanske republikk er også mottaker av betydelig innvandring, først og fremst fra Haiti og i senere tid også Venezuela. Annen betydelig innvandring har kommet fra Puerto Rico, andre karibiske øyer, Midtøsten og Øst-Asia.

Om lag 30 prosent av befolkningen er under 15 år (2013). Forventet levealder er 78 år for kvinner og 73 år for menn (fremskrivning fra det nasjonale dominikanske statistikkbyrået for 2025).

95 prosent av befolkningen sogner til Den katolske kirke. Det er protestantiske og jødiske minoriteter.

Språket er dominikansk spansk med en del lånord fra arawak-språket.

• Les mer om Den dominikanske republikks befolkning.

De første menneskene kom til Hispaniola omkring 5000 fvt. Arawak-talende tainoer innvandret fra det nordøstlige Sør-Amerika rundt 650 evt. Hispaniola besto av høvdingdømmer da Kristoffer Columbus kom i 1492. Broren Bartolommeo Columbus grunnla Santo Domingo som den første permanente europeiske koloni i Den nye verden. Noen få år senere var antallet tainoer sterkt redusert på grunn av de europeiske erobrernes brutalitet og på grunn av sykdommer, blant annet vannkopper og meslinger som europeerne brakte med seg.

Hispaniola ble senere delt mellom Frankrike, som tok den vestlige delen (som i dag er Haiti), og Spania, som tok den østlige delen av øya, under navnet Santo Domingo. Denne delen ble erklært uavhengig første gang i 1821, men ble invadert av Haiti året etter. I 1844 løsrev den østlige delen seg fra Haiti som Den dominikanske republikk. Det er svært uvanlig at to ulike nasjoner deler en øy, men det er tilfelle på Hispaniola.

Offiseren Rafael Trujillo tok makten etter valgfusk i 1930 og innførte et hensynsløst diktatur. Et eksempel på hans brutalitet var massakren i grensetraktene i 1937. Et ukjent antall haitiere og svarte dominikanere, som levde på den dominikanske siden av grensen, ble drept i oktober 1937. Anslagene varierer fra noen tusen til mellom 20 000 og 30 000. De fleste anslår tall i området rundt 8 000–10 000. Trujillo styrte frem til han ble snikmyrdet i 1961.

USA fryktet en omveltning etter cubansk mønster i kjølvannet av drapet på Trujillo. I februar 1963 ble den venstreorienterte Juan Bosch landets første demokratisk valgte president, men ble styrtet i september samme år. USA intervenerte med tropper for å unngå at «et andre Cuba» ble opprettet. De amerikanske troppene forlot landet etter at Joaquín Belaguer (1906–2002) ble president i 1966. Han regjerte fram til 1978. Denne tiden var preget av undertrykkelse av menneskerettighetene og mer enn 11 000 drepte. Han var igjen president i perioden 1986–1996, og ble avløst av Leonel Fernández Reyna.

Reyna styrte fra 1996 til 2000 og igjen fra 2004 til 2012. Etter sterk inflasjon, arbeidsledighet, bankskandaler og politisk uro fikk Reyna landets økonomi på fote igjen. Den dominikanske republikk er fremdeles blant Karibias fattigste land, og det er en økende forskjeller mellom fattige og rike. President siden august 2020 er Luis Abinader (1967–).

• Les mer om Den dominikanske republikks historie.

Landbruket sysselsatte tidligere flesteparten av befolkningen, men i nyere tid har servicesektoren overtatt som største arbeidsgiver, med omkring to tredjedeler av sysselsettingen (2012). Turistnæringen er i sterk vekst og regnes som landets viktigste inntektskilde. Den dominikanske republikk er den mest besøkte turistdestinasjonen i Karibia.

Viktige eksportprodukter er sukkerrør, kaffe, kakao og tobakk. Etter 2012 har gruvedrift blitt en viktigere del av økonomien, med utvinning av gull og sølv. De fleste bønder driver beskjedent selvbergingsjordbruk. Produksjon av storfekjøtt er til innenlandsk konsum. Kystfisket er beskjedent.

Landets viktigste handelspartner er USA. Det er lite handelssamkvem med andre land i Karibia, med unntak av nabolandet Haiti, som er landets nest viktigste handelspartner.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Den dominikanske republikk og Mynt, mål og vekt i Den dominikanske republikk.

Skolegang er gratis og obligatorisk for barn mellom 6 og 16 år. 91 prosent av barna fullfører ungdomsskolen, og 63 prosent videregående opplæring (2021). Det finnes en rekke universiteter og høyskoler; de fleste er private. Om lag fire prosent av den voksne befolkningen er analfabeter (2022).

Medielandskapet er variert og i stadig endring. Pressefriheten er reell og grunnlovsbeskyttet. Dominikanerne har tilgang på alle medier, og mediene publiserer avsløringer som involverer maktfigurer i ulike sektorer av samfunnet. Samtidig peker Reportere uten grenser på farer knyttet til at store deler av mediene er samlet på relativt få hender, gjennom et større konsortium som kontrollerer en betydelig del av medietilbudet i landet. Det har også jevnlig vært episoder av trusler og vold mot mediehus og enkeltjournalister, noe som kan medføre selvsensur av sikkerhetshensyn. De største papiravisene er Listín Diario, El Caribe, Hoy, El Nacional og Última Hora. Det finnes også rene nettaviser, som Acento (2011), med bred dekning og nedslagsfelt.

85 prosent av dominikanerne har tilgang til internett, og 65 prosent av befolkningen har én eller flere kontoer i sosiale medier, ifølge en undersøkelse gjennomført av INDOTEL i 2023, et dominikansk statlig organ. Det er fortsatt stor variasjon i tilgang på høyhastighetsinternett, avhengig av hvor i landet man befinner seg.

En egen litteratur fantes så å si ikke før Den dominikanske republikk ble selvstendig i 1844. Romantikkens litteratur ble innført av lyrikeren Manuel María Valencia (1810–1870). Salomé Ureña de Henríquez (1850–1897) var en stor kvinnelig lyriker. Et litterært hovedverk er romanen Enriquillo av Manuel de Jesús Galván (1834–1910) og La Sangre av Tulio Manuel Cestero (1877–1955). Ramón Morrero Aristy (1912–1959) skrev om forholdene på sukkerrørplantasjene i romanen Over. Tidligere president Juan Bosch (1909–2001) regnes som en av landets fremste novelleforfattere. Julia Álvarez (1950–) skriver dikt, noveller og romaner. Kjente skuespillforfattere er Manúel Rueda (1921–1999) og Franklin Domínguez (1931–).

Areito var en indiansk sangdans, men ingen melodier er bevart. Folkemusikken har spanske og afrikanske røtter. Juan Francisco García (1892–1974) komponerte symfonisk musikk med innslag av afrikanske folkemelodier. Merengue regnes som den dominikanske nasjonaldansen og sangtekstene er ofte satiriske. I nyere tid har bachata, en form for musikk og dans som oppsto på landsbygda, stor tilslutning. Salsamusikk og dominikansk rock er populært.

I februar arrangeres årlig karneval med parader, gatedans og musikk i Santo Domingo.

Malerkunsten utviklet seg med motiver knyttet til blant annet historiske hendelser og nasjonal uavhengighet. På 1940-tallet var den europeiske innflytelsen på dominikansk kunst sterk, og inspirerte dominikanske kunstnere til et mer internasjonalt perspektiv på kunst. Senere ble det lagt mer vekt på nonfigurative og abstrakte uttrykk. Kjente moderne malere er Paul Giudicelli (1921–1965), Gaspar Mario Cruz (1925–2006) og Ramón Oviedo (1927–2015).

I Santo Domingo ligger den første borgen, katedralen og festningen samt det første klosteret i Den nye verden.

• Les mer om Skole og utdanning i Den dominikanske republikk, Den dominikanske republikks litteratur og Musikk i Den dominikanske republikk.

Den norske ambassaden i Havanna på Cuba er sideakkreditert til Den dominikanske republikk. Norge har et honorært generalkonsulat i Santo Domingo og et konsulat i Puerto Plata. Den dominikanske republikk er representert i Norge gjennom sin ambassade i Stockholm.

Det bilaterale forholdet er beskjedent. Landet er Norges nest viktigste marked for klippfisk av sei. Norge var i lengre tid involvert i freds- og forsoningsarbeidet mellom Haiti og Den dominikanske republikk.

• Den dominikanske republikks historie
• Karibia
• Karibias historie
• Hispaniola