taino

Det antas at tainoene i Karibia kom til de store Antillene fra det søramerikanske fastlandet via de små Antillene, kanskje så tidlig som rundt år 1000 fvt. Der fortrengte eller absorberte de den opprinnelige befolkningen, kalt guanahatabey. I 1492 var den vestlige delen av Cuba fortsatt bebodd av grupper av dette folket. På de sørlige små Antiller var tainoene selv i ferd med å bli fortrengt av karibene som kom fra fastlandet.

De fleste tainoer levde av jordbruk, samt fiske, jakt og sanking. Folketettheten var høyest på Hispaniola og Puerto Rico. I den såkalte «klassiske tainokulturen» dannet jordbruket grunnlag form politisk sentralisering i form av høvdingdømmer og tydelige skiller mellom adel og dem som arbeidet med jorden. Det er spor etter kontakt mellom tainoer og kulturer i Mellom-Amerika (maya), men utviklingen av et komplekst samfunn på de store øyene skjedde lokalt. Deres egne skapelsesmyter forteller at forfedrene kom fra huler i fjellene på Haiti. ‘Vestlig’ tainokultur (lucayo og ciboney på Bahamas, Cuba og Jamaica) og ‘østlig’ tainokultur på de små Antillene var politisk løsere organisert.

Jordbruket var en form for tropisk hakkebruk. Man dyrket kassava (eller yuca, som planen heter på taino), søtpotet, bønner, squash og mais samt bomull til klær. I fisket hadde man en rekke avanserte fangstteknikker. Samfunnet var matrilineært (mors bror er mannlig autoritet). Kvinner og menn levde i stor grad atskilt. Tainoene bodde i langhus samlet rundt en åpen plass der sosialt, religiøst og politisk liv spilte seg ut. Her spilte man også et ballspill (batey) med opptil 30 deltagere. En bosetning kunne huse 3000 mennesker.

Ordet for 'høvding' var kasike. Det kan bety 'husbond' og antyder at politikk vesentlig dreiet seg om familieallianser. Ordet ble adoptert av spanjolene (cacique) og siden benyttet av de spanske erobrerne i hele Amerika om autoriteter som ikke var så mektige som konger, men som likevel kunne agere som talsmenn. Ved siden av kasiken fantes det en religiøs autoritet (bohike) som også praktiserte healing gjennom sjamanisme. Mye av det religiøse livet dreide seg om såkalte zemí. Ordet viser til guddommer så vel som til forfedre og de avbildningene og figurene man laget, gjerne i form av amuletter.

Spanjolene oppfattet tainoene som fredelige. Columbus omtalte dem som vakre og velproporsjonerte. Mange av de klassiske europeiske stereotypiene om «edle ville» kan ha sitt utgangspunkt i dette. Spanjolene oppfattet også at kvinner hadde mer autoritet enn i deres eget samfunn.

Mange ord som nå er i vanlig bruk i mange europeiske språk, stammer fra taino. Eksempler er tabako (tobakk), canoa (kano) og orkan (urakán), samt hamaca og barbeke, som vi kjenner igjen på engelsk som 'hammock' (hengekøye) og 'barbeque' (grill).

Mens både de spanske erobrernes egne beretninger og senere historikere er enige om at den europeiske erobringen av Karibia hadde katastrofale følger for tainoene, har det vært mye strid om hvor mange som faktisk døde og hvorvidt det lever tainoer fremdeles.

Et rimelig anslag kan være at folketallet på Hispaniola (øya som på taino heter Aíti), med sine fem høvdingdømmer, lå på 500 000 i 1492. I 1507 var det 60 000 igjen. Byllepest og andre sykdommer fra Europa og Afrika som urfolk i Amerika ikke hadde utviklet resistens mot herjet fritt. Den spanske økonomien bygde på tvangsarbeid, først i gruver og siden på gods og plantasjer. Dødeligheten var så høy at de spanske bosetningene raskt måtte importere slaver, først fra resten av Karibia og siden fra Afrika. I 1511 gjorde taino-høvdinger på Puerto Rico (som heter Borikén på taino) oppstand og i 1520-årene samlet høvding Enriquillo 3000 mann i et større opprør på Hispaniola, men mot spansk militær organisasjon nyttet dette lite. Det fortelles også om kollektive selvmord ved simpelthen å la være å dyrke jorda for så å dø.

Som samfunn er tainokulturen utdødd og det er dette som formidles i lærebøker i Karibia og resten av verden. Likevel er det en sannhet som trenger noen modifikasjoner. For det første er denne fortellingen nasjonalstatenes historie. På flere av øyene i Antillene finnes det mange steder småbondekulturer som har sterke taino-elementer i seg, som for eksempel håndverkteknikker, trosforestillinger og dialektord. Dette har gitt grunnlag for en type taino-folklore på de store øyene siden 1840-årene. Dessuten viser genetiske undersøkelser fra flere av de store øyene at mellom 10 og 20 prosent av befolkningen har taino-bakgrunn.

Særlig på Puerto Rico, samt blant puertoricanere i USA, er det oppstått en 'neo-taino'-bevegelse fra rundt år 2000. I folketellingen i 2010 oppga 35 856 personer å være taino i Puerto Rico. Aktivister peker på behov for å anerkjenne bortgjemte og nedvurderte tradisjoner og noen forsøker endog å rekonstruere språket. Disse tendensene må ses i sammenheng med moderne identitetspolitikk (i USA) og multikulturalistisk ideologi (i Latin-Amerika).

• søramerikanske urfolk
• amerikanske urfolk
• amerikanske urfolkspråk
• Karibias historie