Før spanierne ankom i 1524 var El Salvador bebodd av en rekke folk fordelt på minst tre språkfamilier; maya, pipil og lenca. Mens sistnevnte språklig og kulturelt sto nært karibiske og søramerikanske folk, tilhører de to førstnevnte det såkalte Mesoamerika med sine relativt sterke statsbyggende tradisjoner. Sterkest var pipil-riket Cuzcatlán i de midtre delene av landet, der San Salvador ble grunnlagt i 1525 som ledd i å sikre det spanske herredømmet over Mellom-Amerika. Spania delte territoriet i to såkalte alcaldias mayores; San Salvador og Sonsonate, som senere ble til provinser i det spanske generalkapitanatet Guatemala (som i sin tur tilhørte visekongedømmet Ny-Spania eller Mexico).
I 1821 rev først Mexico og siden Guatemala seg løs fra det spanske imperiet. I 1823 ble Den sentralamerikanske føderasjon opprettet og San Salvador og Sonsonate utgjorde den nye provinsen El Salvador. Uoverensstemmelser mellom de to store partiene, liberale og konservative, medførte at føderasjonen av Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica ble oppløst i 1839. Mens de konservative, med hovedsete i Guatemala, ønsket mer sentralstyre, en lukket økonomi og en sterkere kirke, ønsket de liberale, med tyngdepunkt i El Salvador, full liberalisering av økonomien og sterke begrensninger i kirkens makt.
El Salvadors politiske utvikling ble således hemmet av flere kriger mellom de to fløyene fra uavhengighetskampene, og etter hvert også med Guatemala som nabostat, i takt med at storebroren i nord ble regionens konservative bastion. Landets økonomiske utvikling ble også hemmet av uroen. De stridende fraksjonene finansierte sine hærer med utenlandske lån og benyttet sin periode ved statsmakten til å betale gjelden. Med det fikk staten preg av å være én fraksjons redskap snarere enn den samlende makt.
Som ledd i en konsolidering av makten på de liberales hender etter cirka 1870, ble de hittil kollektivt eide urfolksområdene avskaffet i 1882 og jorda i stor grad samlet i hendene på en liten elite. Landets rike jordsmonn ble omgjort til private kaffegods, og i 1900 sto kaffeeksport for så mye som 90 prosent av landets inntekter.
Det store krakket i verdenshandelen i 1929 sende kaffeprisene til bunns og beredte grunnen for et pipil-opprør i Izalco, samt en væpnet oppstand i regi av kommunistpartiet i 1932. General Maximiliano Hernández Martínez (1882–1966) gjorde militærkupp og sendte hæren mot opprørerne. I massakrene som fulgte, kan så mange som 30 000 mennesker ha blitt drept.
General Hernández satt til 1944, men også i årene som fulgte ble landet styrt av presidenter med bakgrunn i de væpnede styrker. Disse institusjonelt enkle og ofte svært høyreorienterte regjeringene maktet ikke å møte utfordringene som en tiltagende modernisering av økonomi og samfunnsliv reiste. Landets ordensmakter forble private vaktstyrker som var til leie for godseiere og andre. Politisk vold og valgfusk ble vanlig, og parallelt med den kalde krigen og venstreradikale opprør, blant annet på Cuba i 1959, dannet det seg også i El Salvador spirende geriljagrupperinger.
I 1979 grep en gruppe reformorienterte offiserer statsmakten og annonserte en rekke radikale tiltak, blant annet jordreformer. Jordeiere og overklasse satte seg sterkt imot dette, og de mest radikale i juntaen ble presset ut i takt med at en stadig sterkere og bedre organisert revolusjonær venstreside mobiliserte. I oktober 1980 slo de forskjellige revolusjonære, leninistiske partiene seg sammen i den såkalte Frente Farabundo Martí-fronten for nasjonal frigjøring (FMLN).
Ganske raskt utover i 1980 og 1981 utviklet det seg en blodig borgerkrig som skulle vare til 1992 og koste rundt 75 000 mennesker livet. Sammenlignet med tilsvarende væpnede konflikter i Latin-Amerika i dette tiåret var krigen i El Salvador omfattende. FMLN kunne mønstre opp mot 8000–10 000 soldater og opprettet såkalte frigjorte soner flere steder i landet. Regjeringen mottok etter hvert betydelig støtte fra USA, mens geriljaen fikk hjelp fra Cuba og Nicaragua. Det var også en «skitten krig» i den forstand at hæren ble supplert av anonyme dødsskvadroner og begge parter foretok en type «ideologisk rensing» i sine områder.
Etter ti års krigføring (og Berlinmurens fall) var situasjonen på mange måter uavgjort. FN meglet fram en fredsavtale som trådte i kraft i 1992. FMLN ble omskapt til et politisk parti som i 2000 ble det største partiet i nasjonalforsamlingen, og som vant presidentmakten i 2009 og 2014 etter at ARENA hadde vunnet alle valg siden 1989.
Demokratiseringen etter krigen har imidlertid vært mindre vellykket med hensyn til å fordele velstand og gjøre samfunnet fredelig. Gjengkriminalitet har grepet voldsomt om seg, og begge partiene har tydd til militære tiltak mot de såkalte las maras (kriminelle gjenger).
Flukten av salvadoranere til utlandet, særlig til Mexico, Guatemala, Nicaragua, Canada og USA, har derfor fortsatt etter krigen og endog tiltatt som følge av stadig dårligere økonomiske forhold, samt en serie naturkatastrofer som orkaner, jordskjelv og tørke.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.