Jesuittordenen

Grunnleggeren, Ignatius av Loyola, kom fra en adelsslekt i Baskerland. Han satset først på en militær karriere i krig mot Frankrike, men skiftet retning etter et langvarig sykeleie som såret soldat. Her ble han dypt grepet av Ludolf av Sachsens verk om Jesus og ville omvende seg til et religiøst liv. Han forlot sin militære karriere og sluttet å bære våpen, på tross av at det å bære våpen og delta i krig i denne tiden var blant adelsmenns viktigste oppgaver. Underveis i denne omvendelsesprosessen skrev han sin lille bok Åndelige øvelser (Exercitia spiritualia), som helt fram til i dag er blitt stående som jesuittordenens viktigste veiledning for et religiøst liv.

Loyola reiste til Paris for å studere. Her fikk han med seg seks andre som ville satse på de samme religiøse idealene. I 1534 ble de enige om å danne en egen gruppe (et «kompani»). Tre år etter reiste alle syv til Italia for å få sitt prosjekt godkjent av paven. Etter et foreløpig tilsagn i 1537 ble ordenen formelt anerkjent ved en egen pavelig bulle i september 1540.

Samme år utformet Ignatius et grunnlagsdokument som slo fast hva ordenen skulle prioritere: Medlemmene skulle underordne seg paven, bekjempe vantro og forsvare den katolske tro. De skulle legge særlig vekt på forkynnelse, opplæring av barn og ungdom, på å ta imot troende til skriftemål og å hjelpe syke og fattige.

Ordenens nære tilknytning til paven kom til uttrykk i et fjerde løfte brødrene skulle avlegge i tillegg til de tre vanlige klosterløftene (fattigdom, kyskhet og lydighet): et løfte om å stille seg til rådighet for ethvert oppdrag paven velger å sende dem ut på, hvor som helst i verden.

I tråd med disse føringene fikk jesuittordenen fort en viktig stilling i Den katolske kirken etter reformasjonen, både i og utenfor Europa.

Mens munker og nonner i middelalderens ordener ofte la en hovedvekt på det religiøse livet i et kloster, på god avstand fra verden utenfor, var jesuittenes ideal et annet. De skulle fremme det kristne budskapet ute i verden. Fransiskanere og dominikanere hadde fra 1200-tallet av tatt viktige skritt i samme retning, og jesuittene gikk videre. De trengte kirker for sitt gudstjenesteliv og opprettet gjerne også tilhørende «kollegier» for undervisning og opplæring, men satset ikke på å bygge egne klostre der de kunne trekke seg tilbake fra verden.

Et hovedmål for den enkelte jesuitt var å la seg forme etter Jesu forbilde ut fra oppskriften Loyola hadde gitt i sine Åndelige øvelser. Her var det lagt opp til et fire ukers program med detaljerte instrukser fra dag til dag og fra time til time. Mange av øvelsene hadde fokus på tanker og indre bilder, samtidig som det ble lagt vekt på å mobilisere flere sanser: smak lukt, syn og hørsel. Målet var å forme hele mennesket. Øvelsene skulle gjennomføres av enkeltpersoner, men alltid under tilsyn av en erfaren veileder.

Første uke skulle kandidatene ta inn over seg sin synd og deretter få øynene opp for Guds nåde. Annen uke skulle man i gang med en indre innlevelse i Jesu liv, med stor vekt på mentale bilder fra tekster i Det nye testamentet. Tredje uke skulle vies en særskilt innlevelse i Jesu lidelseshistorie, mens man den fjerde uken med alle sanser skulle ta inn over seg Jesu oppstandelse og Guds kjærlighet.

Den mest kjente teksten fra de Åndelige øvelsene er imidlertid det lille innledningsavsnittet som på spansk heter Principio y fundamento, om den mentale grunnholdningen som hele programmet skulle fremme. Her heter det at mennesket er skapt for å tjene Gud, og at man alltid skal velge det som fremmer et slikt mål. For å klare dette må man øve opp en holdning av likegyldighet (indiferentia) til alt annet i verden: til om man er rik eller fattig, frisk eller syk, om man vinner ære eller vanære, om man får et kort eller et langt liv.

Med et slikt utgangspunkt er det å velge riktig den viktigste kunsten man skal tilegne seg gjennom øvelsene, nemlig å skjelne mellom de gode og de onde åndene som gjør seg gjeldende når man skal treffe valg. Hele programmet gjennom de fire ukene skal først og fremst bidra til dette. De åndelige øvelsene gjennomføres ikke bare én gang; de må stadig gjentas.

Loyolas håndbok er siden 1500-tallet kommet i utallige utgaver, etter hvert også med illustrasjoner som hjelp til å danne mentale bilder. Også andre religiøse mennesker enn jesuitter bruker programmet. I vår tid ligger Loyolas program i de åndelige øvelsene til grunn for en rekke såkalte retreatopplegg både i og utenfor Den katolske kirken.

Jesuittenes prioritering av forkynnelse førte tidlig også til en offensiv holdning til misjon utenfor Europa. En av Loyolas seks medarbeidere fra starten av, Francesco Xavier, reiste allerede i 1541 ut til den portugisiske kolonien Goa i India for å drive misjon og bygge opp et kristent samfunn der. Fra slutten av 1500-tallet var jesuittiske prester også aktive i portugisiske kolonier i Kina. På det amerikanske kontinentet spilte jesuitter fra tidlig 1600-tall en viktig rolle i Canada og USA.

Også i Latin-Amerika gjorde jesuittene seg tidlig sterkt gjeldende. I land som Brasil og Paraguay bidro de til dels til å bremse portugisiske og spanske koloniherrers utnytting av de innfødte som slaver. Jesuittene arbeidet for å forme de innfødte etter egne kristne idealer. Dette skjedde ofte på bekostning av deres tradisjonelle kultur. Samtidig kunne jesuittenes pragmatiske grunnholdning også bidra til visse typer toleranse for tradisjonell kultur. I Kina kunne jesuitter for eksempel tidlig på 1700-tallet forsvare lokalbefolkningens fedredyrkelse som uttrykk for respekt, mens paven tok avstand fra slik praksis som avgudsdyrkelse.

Jesuittenes globale orientering kom tidlig til uttrykk også i kirkelig arkitektur og malerkunst. Mange kirker ble i barokken nybygd eller bygd om etter jesuittiske idealer. Her finner man ikke sjelden store takmalerier der ikonografien speiler interessen for alle jordens folk og verdensdeler. Et viktig eksempel Andrea Pozzos takmalerier i Sant Ignazio-kirken i Roma.

I Roma ble det på 1500-tallet opprettet nye akademiske institusjoner etter jesuittiske idealer. Den viktigste er det såkalte Collegium Romanum, grunnlagt av Loyola som en humanistisk og teologisk læreanstalt i 1551. Studenttallet økte fort, og kollegiet ble tidlig utvidet til å inkludere et bredt spekter av fagområder. Blant annet viste jesuittene her stor interesse for astronomi. Collegium Romanum skiftet senere navn til Gregoriana-universitetet og er fortsatt i full virksomhet i Roma.

De første tiårene etter reformasjonen var det en viktig oppgave for Collegium Romanum å skolere folk som kunne delta i arbeidet for å vinne tilbake for Den katolske kirken områder som var tapt til protestantisk kristendom nordover i Europa. For å spisse denne innsatsen opprettet ordenen i 1552 også et eget Collegium Germanicum, et tysk kollegium, som skulle skolere folk for innsats i de nordlige områdene.

Også utenfor Roma grunnla jesuittene tidlig en rekke læreanstalter. I 1599 ga de ut en egen grunnbok (Ratio Studiorum) for ordenens pedagogiske arbeid, med felles regler og læreplaner for høyere og lavere nivåer. Hensynet til den enkelte elev eller student ble framhevet, og ulike læringsformer, deriblant rollespill og teater, ble tatt i bruk. Teaterøvelsene ble sett på som viktig en del av undervisningen i retorikk, og handlingen ble ofte hentet fra gamle martyrfortellinger.

Særlig viktig i det nordligste Europa var kollegiet i Braunsberg (nå Braniewo) i Polen, grunnlagt i 1565. Det vant tidlig ry for pedagogisk nybrottsarbeid. I Norden fikk man merke den jesuittiske offensiven fra Braunsberg gjennom misjonsframstøtene til nordmannen Laurentius Nicolai Norvegus fra Tønsberg. Han var spesielt aktiv i Sverige på 1570-tallet, men ble utvist fra landet da kongen ble klar over hans jesuittiske bakgrunn. Også andre norske studenter dro i all hemmelighet til Braunsberg for å studere. I 1613 ble noen slike, fra framstående norske familier, fradømt sine embeter og landsforvist som jesuittiske konspiratører etter en rettssak i Gjerpen i Telemark.

Mot slutten av 1700-tallet, i tiden før og etter den franske revolusjonen, ble jesuittordenen utsatt for kraftig politisk kritikk. I land som Portugal, Frankrike og Spania ble ordenen også forbudt. Kritikken ble en belastning for Den katolske kirken, og resultatet ble at også paven (Clemens 14.) forbød ordenen i 1773. Jesuittene kunne likevel fortsette sitt virke i land som Preussen og Russland gjennom hele forbudsperioden. Forbudet ble opphevet av pave Pius 7. i 1814. Utover på 1800-tallet ble ordenen igjen tillatt i flere og flere land.

Også den norske Grunnloven av 1814 inneholdt et forbud mot jesuitter. Med sitt særskilte troskapsløfte til paven kombinert med et rykte om problematisk politisk innblanding i andre europeiske land framsto de som en fare for den nye norske staten. Paragraf 2 i Grunnloven, den såkalte Jødeparagrafen, slo derfor fast at jesuitter (i tillegg til jøder) ikke hadde tilgang til riket. Norge var i 1956 et av de siste landene til å oppheve forbudet mot jesuitter.

• Den katolske kirke
• Ignatius av Loyola
• religiøs orden

• Jesuittordenen (engelskspråklig side)

• Eire, Carlos M: Reformations. The Early Modern World 1450-1650, Part Three: Catholics, Yale UP 2016, s. 367-521
• Friedrich, Markus: Die Jesuiten. Aufstieg, Niedergang, Neubeginn. München/Berlin: Piper 2016
• Garstein, Oskar: Klosterlasse. Stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen. Oslo: Aschehoug 1998
• Garstein, Oskar: Rome and the Counter Reformation in Scandinavia, bd. 1-4, Leiden: Brill 1965-1992
• Harket, Håkon: Paragrafen. Eidsvoll, 1814. Oslo: Dreyers forlag 2014
• Loyolas Åndelige øvelser i engelsk oversettelse: https://www.sacred-texts.com/chr/seil/index.htm
• Norderval, Øyvind: Jesuittforbudet i Grunnloven § 2 1814 – 1956, i Marius Mjaaland (utg.): "§ 2 – Ingen adgang til riket?", Oslo: St. Olav forlag 2015, s. 57-80
• O'Malley, John W.: The First Jesuits, Harvard UP, 1993 (svensk utgave 2012)
• O'Malley, John W.: Saints or Devils Incarnate? Studies in Jesuit History, Leiden: Brill 2013
• O'Malley, John W.: The Jesuits: A History from Ignatius to the Present, London: Rowman & Littlefield 2014
• Worcester, Thomas (utg.).: The Cambridge Companion to the Jesuits, Cambridge UP, 2008