jordskjelv

Temperaturen øker innover mot jordens senter, der den når rundt 5000 grader celsius (°C). Denne varmegradienten genererer strømninger i mantelen under litosfæreplatene, og er med på å holde disse platene i kontinuerlig bevegelse med relative hastigheter på opp til 10 cm i året (se platetektonikk). Det er på grensene mellom disse platene at de fleste og største skjelvene finner sted. Mindre skjelv forekommer internt i platene, og kan dannes som følge av menneskers aktivitet, ved storstilt neddemming av landområder eller gjennom senkning av formasjonstrykket i undergrunnen ved olje- og gassproduksjon.

Jordskjelvenes størrelse eller styrke oppgis ofte i henhold til Richters skala eller moment-magnitudeskalaen (MMS), og de målte verdiene kalles magnituder. Skalaene er så komprimerte at en økning på én magnitude tilsvarer en økning på 10 i utslaget på den registrerende seismografen, og en økning på 32 i utløst energimengde. Dette betyr at skjelv på cirka 3 på Richterskalaen, som bare kan merkes når man er relativt nær episenteret, utløser omtrent én milliard ganger mindre energi enn de aller største skjelvene (styrke 9). I vitenskapelig sammenheng er Richters skala forlengst erstattes av den såkalte moment-magnitudeskalaen (Mw). Den måler størrelsen på et skjelv med hensyn til mengden energi som frigis og mengden bevegelse ved jordskjelvets fokus (forkastningsbevegelsen).

Virkningene av et jordskjelv slik det oppleves på et bestemt sted, måles på en intensitetsskala fra 1 til 12 (Richters skala; moment-magnitudeskalaen har teoretisk sett ingen øvre begrensning), men fordi bølgene dempes, vil intensiteten avta ganske raskt med avstand fra senteret. De største jordskjelvene, med styrke opp mot 9 på Richterskalaen, kan ha bruddsoner som er 500–700 km lange, med forskyvninger langs bruddflatene (horisontalt eller vertikalt) på 10–20 m. Med en styrke på 9,3 hadde Sumatra-skjelvet den 26. desember 2004 en bruddsone som var hele 1200 km lang. Slike skjelv kan føre til store endringer i landskapet, og de vil utløse en energimengde tilsvarende over 100 millioner tonn sprengstoff (TNT) eller over 100 000 ganger Norges årlige forbruk av elektrisk energi. Men det er lenge mellom skjelv av denne styrken, og når man kommer ned på styrker rundt 6, vil skjelvene som regel ikke bryte helt opp til overflaten.

Selv om jordskjelv kan forekomme på dyp ned til 700 km er de fleste forholdsvis grunne, med dyp fra noen få kilometer og ned til cirka 40 km.

Som et resultat av de storstilte, men langsomme bevegelsene til og i litosfæreplatene, vil jordskjelvene globalt fordele seg langs kjente soner, og med en viss regelmessighet både i tid og rom. I gjennomsnitt vil antallet skjelv avta med en faktor av 10 for hver enhetsøkning på Richterskalaen. En kjent jordskjelvsone, den såkalte ildringen, der det også finnes subduksjonssoner og aktive vulkankjeder, går rundt hele Stillehavet; en annen går fra Atlanterhavet gjennom Middelhavet, Italia, Balkan og Tyrkia, og videre gjennom Iran, Pakistan og Nord-India til Myanmar og Kina. Man finner også både jordskjelv og vulkanisme langt til havs, som for eksempel langs den undersjøiske fjellryggen som deler Atlanterhavet i to fra nord til sør (Atlanterhavsryggen), der ny jordskorpe (havbunn) dannes som følge av at to litosfæreplater (den amerikanske og den eurasiske) driver bort fra hverandre med noen få centimeter i året.

Det er anslått at mellom 50 og 100 millioner mennesker har omkommet som følge av jordskjelv i historisk tid. Jordskjelvene inntar dermed en plass høyt oppe på listen over naturkatastrofer, og med en skadekurve som peker bratt oppover. På 1990-tallet kom jordskjelvskadene på over 200 milliarder US-dollar, en økning på mer enn 10 siden 1960-tallet. Dette skyldes ikke at det er blitt flere og sterkere jordskjelv, men derimot at befolkningsøkning, urbanisering (at folk i større grad bor i byer) og utviklingen generelt har gjort verdenssamfunnet stadig mer sårbart. Det er derfor blitt lagt ned en betydelig innsats for å utvikle metoder for varsling av jordskjelv, men selv om man har eksempler på vellykket varsling, er det likevel lite som tyder på at man er i nærheten av metoder som er pålitelige nok til at de vil kunne få reell betydning i de områdene der det trenges mest.

Forskningen har imidlertid gitt meget gode resultater i form av kunnskap om hvor, hvor ofte, hvordan og hvorfor jordskjelv oppstår. På et statistisk grunnlag er dette utgangspunktet for såkalte seismiske risikoanalyser, og når man samtidig lærer hvordan man skal bygge (hus, broer med mer) for best mulig å motstå belastningene fra jordskjelvene, så har man et meget godt grunnlag for store besparelser både av liv og eiendommer. Det er imidlertid store problemer med å sette denne kunnskapen ut i livet på en effektiv måte. Spesielt gjelder dette i utviklingsland der de største katastrofene, målt i menneskeliv, ofte finner sted. I økonomisk mer utviklede områder blir kostnadene først og fremst økonomiske, på grunn av at byggeforskriftene prioriterer vern av menneskeliv. Skader fra jordskjelv er i dag derfor mer et sosialt og økonomisk problem enn et teknologisk problem.

Bølgene fra et jordskjelv er forskernes viktigste hjelpemiddel i undersøkelser av Jordens indre, som er et av seismologiens viktigste arbeidsområder. Måten de forskjellige bølgetypene forplanter seg på gjennom jorden registreres av et nettverk av seismiske stasjoner og gjenspeiler de forskjellige lagenes tykkelser og fysiske egenskaper, helt inn til Jordens kjerne.

I Norge er jordskjelv fra gammelt av et kjent fenomen, og selv om ingen av skjelvene har hatt styrker på over 6 på Richterskalaen så har likevel enkelte av de større skjelvene blitt merket av befolkningen over avstander opp til nesten 1000 km. Det forekommer fremdeles regelmessig skjelv som blir følt klart og tydelig, spesielt når man befinner seg innendørs. De fleste av disse finner en langs kysten av Vestlandet, i Nordsjøen, langs kysten av Nord-Norge, langs hele kontinentalsokkelen, og i Oslo-området.

Jordskjelvene i Norge utløser spenninger i jordskorpen som har både kontinentale, regionale og lokale årsaker, som kontinentaldrift, landhevning etter istiden, sedimentasjon på kontinentalsokkelen, topografiske forskjeller, og variasjoner i jordskorpens egenskaper (tykkelse, tetthet med mer). Landhevningen, som var årsak til en rekke skandinaviske jordskjelv med Richtertall rundt 8 for 6000–9000 år siden, rett etter at isen ble borte, er i dag av mindre betydning og ansees nå bare som én av mange faktorer som spiller inn. Når et jordskjelv utløses skjer dette imidlertid på steder der jordskorpen er svakere enn andre steder, og av den grunn speiles den geologiske utviklingshistorien også i dagens jordskjelvkart.

Hele Norge er nå relativt godt dekket av seismografer, alle med kontinuerlig datasamband til analysesentre ved våre to seismologiske forskningsinstitusjoner, jordskjelvobservatoriet NORSAR på Kjeller og Universitetet i Bergen. Noen av disse målestasjonene er installert med sikte på kontroll av FN-avtalen fra 1996 om forbud mot underjordiske kjernefysiske prøver, mens andre er installert med sikte på blant annet å ivareta sikkerheten for plattformer og andre installasjoner på den norske kontinentalsokkelen. Det finnes nå byggeforskrifter, både for offshorevirksomheten og for fastlands-Norge, som skal sikre liv og eiendom mot jordskjelv også hos oss. For alle målestasjonene gjelder det at de bidrar med viktige data til geofysisk forskning.

• Store jordskjelv
• Store jordskjelv i Norge
• Noen jordskjelv i Norge etter år 1800
• Store og kjente jordskjelv

• seismisk bølge
• tsunami
• platetektonikk
• forkastninger