høytrykk

Høytrykk gir gjerne godt, rolig vær, med svake vinder. I høytrykksområdet er det nedgående luftbevegelse. Luften varmes opp adiabatisk, blir relativt tørr og nesten skyfri. Med klarværet følger varme om sommeren, men kulde om vinteren. Av og til kan avkjøling i de laveste nivåene og fuktighet fra underlaget resultere i tåke.

Ørken- og steppestrøk er gjerne områder hvor den globale luftsirkulasjonen styres av nær permanente høytrykksområder med stor utstrekning. Posisjon og intensitet kan være temmelig uforandret fra dag til dag, mens det blir systematiske endringer med årstiden. De subtropiske høytrykksområdene danner belter (høytrykksrygger) rundt Jorden ved cirka 30 grader nordlig breddegrad og sørlig breddegrad med tydelige sentre over verdenshavene (azorhøytrykket, stillehavshøytrykket). Mindre tydelige er de polare høytrykksområdene omkring begge polene. Monsunhøytrykket finnes om vinteren over de sterkt avkjølte landområder på høye breddegrader.

I vestavindsbeltene (sonen mellom 35 grader og 65 grader nordlig breddegrad og sørlig breddegrad), er det vanlig med mindre vandrende høytrykk (høytrykksrygger, høytrykkskiler). Høytrykksryggen gir omslag til pent vær, noe som er særlig tydelig langs kysten av Vestlandet og nordover, hvor den bryter opp den ellers fuktige luften som følger med lavtrykk og/eller pålandsvind. Høytrykksryggene kan være langstrakte med flere celler (høytrykkssentre), men også svakhetssoner (sadelpunkter) hvor de vandrende lavtrykkene kan bane seg vei. Av og til, og helst om våren, opptrer mer varige høytrykksområder som kan holde på samme værtype i flere uker.

I den sentrale del av velutviklede høytrykksområder er lufttrykket 1025–1050 hPa (normaltrykk ved jordoverflaten er 1013 hPa). Det høyeste naturlige lufttrykk som er registrert, er målt i nordlige Sentral-Sibir i desember 1968, 1084 hPa.

• lufttrykk