Henrik Pontoppidan, dansk forfatter. Av hans tallrike verker kan særlig fremheves de mesterlige småfortellinger i Fra hytterne (1887) og Skyer (1890), de siste med motiv fra tidens politiske kamper; videre romaner som Nattevagt (1894), om brytningene mellom 1880-årenes naturalisme og 1890-årenes nyromantikk, og Isbjørnen (1887). Språket er klart og fast, ofte gjennomsyret av besk ironi. Det mest betydningsfulle i forfatterskapet er de tre store romansyklusene Det forjættede land (1891–95), Lykke-Per (1898–1904) og De dødes rige (1912–15). Den første skildrer forhold og åndelige brytninger på landet, særlig i grundtvigske kretser; den andre er en livsskildring hvor det vises hvor vanskelig det er for et menneske å frigjøre seg fra sin bakgrunn og barndomshjemmets åndelige lenker; den tredje og svakeste gir et mismodig bilde av tidens voksende forråelse.
Etter disse tidsbildene utgav han bare en enkelt større roman, den bitre Mands himmerig (1927). 1933–40 kom fire små erindringsbind, samlet under tittelen Undervejs til mig selv (1943). Pontoppidan fikk Nobelprisen i litteratur 1917 sammen med Karl Gjellerup.